Samvittighetsutvalget

Lenke til sak på regjeringen.no.

”Utvalgets innstilling skal samlet sett bidra til en helhetlig og bred analyse av den plass samvittighetsfrihet har, og skal ha, i norsk arbeidsliv”, heter det i mandatet.

Dessverre er det grunn til å regne med at noen ukristelige premisser ligger fast. Så som at helsevesenet skal oppfylle alle slags såkalte rettigheter som politikerne vedtar å tildele folk uansett hvor urett det er. Jeg skrev i fjor en høringsuttalelse fra Aksjon La barna leve i reservasjonssaken, som også går inn i denne problematikken (se lenke eller lenke).

Utvalgsmandatet viser til religionsfriheten, som grunnlovens § 16 garanterer. Det er bra så langt det rekker. Grunnloven forutsetter også at verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv (§ 2), og at landet har en folkekirke som er evangelisk-luthersk (§ 16). Og det burde bety at staten ikke kan vedta lover og forskrifter som er i strid med kristen etikk. Og da vil svært mange samvittighetsvansker være unngått.

At den enkelte arbeidstaker ikke kan presses til noe som er i strid med samvittigheten, er en elementær del av vår kristne og humanistiske arv. Den som tror at han synder ved å gjøre en bestemt ting, kan ikke presses til å gjøre det. For kristne som var i tvil om de kunne ete alt, stilte Paulus opp problematikken på denne måten: Den som tviler, er dømt dersom han eter, for det som ikke er gjort av tro, er synd, sml. Rom. 14,23. Samvittigheter reagerer altså ulikt. Ikke alt en kjenner seg bundet til i samvittigheten, trenger å være etisk rett i objektiv forstand. Men samvittigheten er et organ i den menneskelige personlighet som ikke uten alvorlig fare kan trosses av en selv, og som krever respekt fra andre.

Men i dagens samfunn kan mange være utsatt for press. Det gjelder ikke minst i forhold til storsamfunnets mangel på respekt for de ti bud.

Den som er samvittighetsbundet, kan ikke kompromisse med sine absolutter. Han kan ikke la motparten definere hans frihetsrom. Reservasjonsdebatten har avslørt en skremmende mangel på forståelse av dette. Det er i seg selv et uhyggelig utviklingstrekk i samfunnet. Mange synes å mene at en med sin personlige integritet i behold skal kunne kjøpslå med samvittigheten og selge ut stykker av sin internaliserte moralske forpliktelse fordi andre mener at det ikke kan være noen krenkelse av samvittighetsfriheten. Hvilket menneskesyn ligger da bak? Ønsker en egentlig et samfunn der mennesker som lytter til sin egen samvittighet, ikke passer inn?

Samvittigheten som antropologisk fenomen erkjennes i ulike religioner og kulturer. I en utbredt tradisjon er samvittigheten oppfattet som en medfødt bevissthet om godt og ondt. Den danner grunnlag for erkjennelse av den naturlige lov, for rettsfølelse og rettstenkning (så både i katolsk moralfilosofi og i protestantisk antropologi). I en naturalistisk og evolusjonistisk tradisjon oppfattes samvittigheten mer som funksjon av arv og miljø. Som en del av den menneskelige natur som gjør oss til moralsk bevisste vesener, må samvittigheten vernes og respekteres. Og med Martin Luthers berømte ord: ”Det er verken trygt eller sunt å handle mot samvittigheten.”

Men også kristne tenkere erkjenner at samvittigheten ikke er kilde til objektiv kunnskap om rett og galt, men at den er en dømmende instans i personligheten, som er avhengig av justeringer og normer å dømme etter. Samvittigheten er altså personlig, men ikke privat. Den reflekterer ikke bare den enkeltes moralbevissthet, men også hva vi sammen med andre holder for sant. Vi minnes at Luther sa at hans samvittighet var fanget i Guds ord. Derfor kunne han ikke gi etter.

Tenk om mange på kristent grunnlag vil målbære tøffe og konsekvente standpunkter i den debatten som politikerne nå har lagt opp til!

Ved å ta utgangspunkt i at vår kristne og humanistiske arv er Norges verdigrunnlag, må vi avvise alle lover og forskrifter som krenker verdigrunnlaget. Ingen arbeidstaker må tvinges inn under slike. Religionsfrihet og samvittighetsfrihet gjelder alle. Ingen må for eksempel tvinges mot sin samvittighet til å arbeide på sabbaten. Arbeidslivet må også ha rom for alvorlige overbevisninger som ikke er religiøst begrunnet, men som styrer menneskers samvittighet. En lege må således kunne nekte å omskjære et guttebarn om han mener at det strir mot hans legeetikk.

Samvittighetsomsyn må være romslige. Uten å gå nærmere inn på spørsmålet om askespredning, kan det være grunn til å berømme Den norske kirkes kirkemøte for å respektere samvittighetene da det i 2012 vedtok: ”Prester og andre kirkelige ansatte kan reservere seg mot å delta ved askespredningen, og eventuelt i gravferden forut for denne.” Så kan kirketjeneren nekte å låse opp og organisten nekte å spille fordi askespredning fortoner seg unaturlig for dem, når de bekjenner at legemet skal stå opp på dommedag.

Poenget er at arbeidsplassene må ha toleranse for samvittigheter som er annerledes. I stedet for å stille krav om blind lydighet. Her gjelder den gode gamle dyd som heter rimelighet.