Selvbetjening ved nattverdbordet?

Den norske kirke har ønsket å framheve dåpens betydning. Dåp i den treenige Guds navn betyr noe både for livet og døden. Samtidig har en ønsket å motvirke den engstelse for nattverden som har preget store deler av norsk kristenliv. Mange har holdt seg borte fra nattverden fordi de ikke har ansett seg selv som verdige nattverddeltagere. Dette er mindre uttalt nå enn for noen tiår siden.

            Disse tingene henger sammen. Den som er døpt i den treenige Guds navn er kalt til å ta del i nattverdens fellesskap, og trenger ingen annen kvalifikasjon enn dette kallet.

            Nå er disse positive utviklingstrekk i ferd med å bli borte. Som et resultat av en synkende dåpsprosent deltar det nå også udøpte i kirkens gudstjenester. Engstelige for å støte bort noen av disse, er det enkelte prester som innleder nattverdfeiringen med å si at alle er velkomne. Her skal alle med. Om en er døpt eller ikke, spiller ingen rolle.

            Dette undergraver kirkens dåpsforståelse på en måte som har svært uheldige konsekvenser. I stedet for å løfte fram dåpsnåden som nattverdens fundament og forutsetning, ber man gudstjenestens deltagere evaluere seg selv og finne ut om de selv har lyst og interesse av å være med på dette. Men om blikket vendes innover på den måten, er det mange av oss som føler at vi kommer til kort. Kan ikke vi lenger få hvile i dåpsnåden og dåpsløftet som grunnlag for vår nattverdfeiring? Ønsker vi oss virkelig tilbake til den tiden da mange mente at nattverden var for dem som selv syntes de var verdige? Er den eneste betingelse for rett nattverdfeiring en følelse av at dette har en lyst å være med på?

            At dåpen er grunnlag og forutsetning for nattverddeltagelsen, er noe som har vært erkjent og praktisert fra kirkes første tid. I kirkens første århundrer fikk de udøpte ikke en gang være til stede under feiringen av det hellige måltidet. De deltok for første gang den dagen de var døpt. En så streng adskillelse praktiserer vi ikke lengre. Men det er langt på vei økumenisk enighet om at det er dåpen som er inngangen til kirkens og nattverdens fellesskap. Den norske kirkes bør ikke sette seg selv utenfor det økumeniske fellesskap på dette punkt.

            Det er fint om udøpte ønsker å finne sin plass ved nattverdbordet. Men veien til nattverdbordet går via døpefonten. For det er bare på den måten vi kan befris fra den fristelse det er å tro at vi inviteres til nattverdbordet i kraft av egne behov og egen verdighet.

Knut Alfsvåg

Professor emeritus i systematisk teologi, VID vitenskapelige høyskole

(Tidligere publisert i Dagen)