Skriften alene – enda en gang

På Dagens nettsider 02. april har Sigurd Eskeland et innlegg der skriftprinsippet, reformasjonens «formalprinsipp», anfektes. Han hevder at ‘Skriften alene’ er årsak til allehånde vilkårlig skrifttolkning, er årsak til den store forvirring som råder i kristenheten, og t.o.m. at ‘Skriften alene’ var en ukjent trossetning i oldkirken. I stedet er slagordet et reformatorisk påfunn av Luther og hans epigoner uten grunnlag i de 1500 års forutgående kirke- og teologihistorie.

Først til det historiske: Det er riktig at ‘Sola Scriptura’ som slagord oppstod med reformasjonen. Men saken er like gammel som Bibelen selv, dvs. eldre en kirken. Bibelen forbyr uttrykkelig «å legge til eller trekke fra» det som står skrevet (5Mos 4,2; Åp 22,18). Paulus lærer menighetene «ikke å gå ut over det som skrevet står» (1Kor 4,6). Og Judas skriver at troens sannhet er gitt «en gang for alle» (Jud v. 3). Forsamlingen i Berøa var forbilledlig idet den prøvet det som ble forkynt på Skriftens ord (Apg 17,11).

Når slagordet ‘Skriften alene’ oppstod, var det i møte med en tradisjonsutvikling i middelalderen som førte til konflikt mellom Bibelen og tradisjonen. For en from munk som Martin Luther var det utenkelig at kirken kunne ta feil. Det kom som et sjokk på ham da han ble tvunget til å se i øynene at senmiddelalderens katolske lære på en rekke områder sto i konflikt med Bibelen. Og han ble tvunget til å velge: Er det Bibelen eller kirken/tradisjonen som er øverste autoritet? Reformasjonen valgte med Luther å stå fast ved at Skriften alene er høyeste autoritet i troens saker.

Verken Luther eller den lutherske reformasjon avviste tradisjonens betydning. Men: Hvor tradisjonen kommer i konflikt med Bibelen, er det bibelordet som er avgjørende. Hvilket betyr at Bibelen prinsipielt står kritisk overordnet i forhold til all tradisjonsdannelse og all kirkelig praksis.

I bevisst motsetning til den lutherske reformasjon formulerer konsilet i Trient (1545-63) sin lære om at den kirkelige tradisjon er sidestilt med Bibelen, og skal æres med samme pietet som Bibelen.

Det er dette som er en kirkehistorisk nyhet – ikke at Skriften alene er normativ i troens saker. Med dette fastslår romerkirken at frelsesåpenbaringen ikke er avsluttet med Bibelen, men fortsetter gjennom den kirkelige tradisjonsdannelsen. Rom lærer m.a.o. ‘revelatio continua’, en fortsatt åpenbaring i tillegg til det som er gitt gjennom apostler og profeter i Bibelen.

Eskeland presterer også å hevde at Skriften alene er en hovedårsak til den læremessige utglidning i Den norske kirke (DnK). Han synes ikke å være oppmerksom på hvilke filosofiske forutsetninger som entret vestlig teologi under opplysningstiden, og som de facto gjorde ‘fornuften’ til øverste dommer i troens saker i stedet for Skriften. Realiteten i frafallet i DnK er at tidsånden (i tråd med ‘opplysningens’ ideer) kommer til å gjelde som Den hellige ånds tale. Noe som resulterer i at teologer og kirkemenn som har stått for nyorienteringen innen DnK ser seg selv som redskaper for en fortsatt åpenbaring. De mener å ha en innsikt i Guds råd som gir dem frimodighet til å si at «Gud har ombestemt seg». Prinsipielt har vi derfor med nøyaktig samme åndshistoriske fenomen å gjøre i DnK som i romerkirken: En ‘fortsatt åpenbaring’ som er i strid med Bibelen.

Litt pussig er det at vi nå på ny får presentert katolsk kritikk mot ‘Skriften alene’ – samtidig som avisen mottar flere innlegg fra karismatisk hold som fremholder noe av det samme, nemlig at Den hellige ånds tale i Skriften ikke er tilstrekkelig, men må/kan kompletteres av ‘Åndens tale’ i menneskets indre. Det argumenteres med at dette ‘indre ord’ svarer til Guds tale til profeter og apostler, og at vi på tilsvarende vis kan motta guddommelig åpenbaring. I dette svermeriet står vi dermed overfor et lignende fenomen som beskrevet over, nemlig ‘fortsatt åpenbaring’.

I alle disse tre ulike kirkelige avdelinger – Rom, DnK og karismatikken – så forskjellige de enn er, finner vi altså en fellesnevner: Fortsatt åpenbaring, og med det en teologi som forutsetter at det Gud har åpenbart i sitt Ord, i Den hellige skrift, ikke er tilstrekkelig. Åpenbaringen i Bibelen må suppleres, evt. også korrigeres.

Til sist: Eskeland påstår på klassisk katolsk manér at ‘Skriften alene’ er årsak til den store forvirring innen kristenheten, og som kommer til uttrykk i de utallige ulike kirkedannelser. Med dette retter han baker for smed: Det er det moderne menneskes individualisme som er en hovedårsak i denne sammenheng.

Romerkirken har «løst» det hermeneutiske problem ved å monopolisere den rette forståelse av Skriften i det kirkelige magisterium, i pavens ufeilbarlighet. Den enkelte katolikk behøver ikke kjempe med troens spørsmål, for paven har som Kristi stedfortreder på jorden den rette tolkning av alle spørsmål. Så hvis jeg bare underordner meg hans autoritet, er jeg trygg. Det er denne underordning under pavens myndighet som etter katolsk tankegang sikrer kirkens enhet.

Etter reformatorisk tankegang konstitueres kirkelig enhet imidlertid ikke av kirkelig underkastelse, men av enighet i tro, lære og bekjennelse på Bibelens grunn.

Jan Bygstad, formann i FBB

(Publisert også i Dagen)