Skriften, forståelsen og mennesket

Evangeliet er en sjelden fugl. Meget av det som presenteres som evangelium, er noe annet, etterligninger tilpasset det naturlige menneskes tanker og ønsker, evner og religiøsitet.

Slik er det fordi djevelen, verden og det naturlige menneske ikke kan tåle evangeliet. Djevelen hater vår Herre, Jesus Kristus, og søker på alle måter å ødelegge alt som hører ham til (Åp 12). Det naturlige menneske hater evangeliet og møter det med motstand. Motstanden kommer til uttrykk på forskjellige måter: Tidvis som forfølgelse (Joh 15,18ff), tidvis som vranglære i ulike former (1Joh 4,1ff), alltid som noe mennesket avskyr.

Djevelens hat mot evangeliet skriver seg fra at det er ved evangeliet han beseires og fratas makten over mennesket (Kol 2,15; Åp 12,11). Det falne menneskes hat mot evangeliet skriver seg fra at evangeliet diskvalifiserer mennesket gjennom å forkynne at mennesket intet kan bidra med til sin frelse, men er hjelpeløst avhengig av det en annen – Jesus Kristus – har gjort (Gal 2,16ff).

Derfor vil det alltid være strid der evangeliet lyder klart og rent. Det møtes med motsigelse. De som møter evangeliet med sterkest motvilje, er «fromme» mennesker, religiøse mennesker, mennesker som mener seg å ha noe å komme med overfor Gud. Her ligger den egentlige årsak til den store forvirring og de utallige trosretninger innen kristenheten. Dette gjelder like meget innen protestantismen som innen romersk-katolsk kristendom.

Dette er noe av kjernen i problemet rundt Skriftens klarhet. Den Hellige Ånd har talt og taler klart og tydelig i sitt Ord. Men menneskets forstand er uklar. Det falne menneske mangler evne og forutsetning for å forstå evangeliet. Derfor betrakter det selvkloke menneske evangeliet som en dårskap (1Kor 1,18ff), og verken vil eller kan ta imot «det som hører Gud til (1Kor 2,14). Derfor kan Skriften ikke forstås rett uten Den hellige ånds lys og uten å leses under dypeste selvkritikk, selvkritikk overfor egne tanker.

Dette innebærer at når vi skal tale om det å forstå Den hellige skrift, kan det ikke skje uten også å tale om hva syndefallet innebærer. Hamartologi (læren om synden og syndefallet) og hermeneutikk (læren om tekstforståelse) hører uløselig sammen. Dette er et (av flere) hovedpoeng i Luthers verk «Om den trellbundne vilje» (1525).

Også her skilles vannene mellom Rom og Wittenberg. Romerkirken opererer med en ganske annen syndsforståelse enn den lutherske kirke gjør ut fra Bibelen.

Syndefallet innebærer – slik reformasjonen forstår Bibelen – en gjennomgripende og ødeleggende forandring av alle sider ved menneskets personliv. Synden er en åndelig makt som behersker menneskenaturen og gjør mennesket fremmed, ja, fiendtlig overfor sin Skaper. Når Gud trer inn i verden i Kristi person, kommer han derfor som en fremmed: «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham» (Joh 1,11). Fallet er først og fremt et brudd i gudsforholdet, men samtidig noe som får de dypeste konsekvenser for menneskenaturen. Slangens ord – «Dere skal bli likesom Gud» (1Mos 3,5) – betyr at mennesket setter seg i Guds sted og blir «sin egen herre». Skaperen, den levende Gud, parkeres på sidelinjen, og det menneskelige ego blir sentrum i tilværelsen. Og for vårt anliggende: Det menneskelige ego blir det kognitive og erkjennelsesteoretiske sentrum for all forståelse.

Fra gammelt av har en gjerne skjelnet mellom tre sider ved menneskets personliv: Følelse, vilje og forstand. For de fleste er det ikke så vanskelig å se at vårt følelsesliv er behersket av synd: Vi har lyst til så mangt som ikke er etter Guds vilje. Adskillig vanskeligere er det for mange å innse at viljelivet også er underlagt syndens herredømme: En lever på illusjonen om den frie vilje. Men kanskje aller vanskeligst er det – særlig for intellektuelt anlagte mennesker – å akseptere at det samme også gjelder fornuft og erkjennelse. Det falne menneske mangler selve evnen til å forstå evangeliet.

Dermed har vi problemet på bordet: Guds ords klarhet i møte med det falne menneskes forstand. Mennesket er ikke bare ute av stand til å forstå åpenbaringens evangelium, men vil ikke forstå. Jesus sier: «Hvorfor skjønner dere ikke det jeg taler? Fordi dere ikke tåler å høre mitt ord!» (Joh 8,43). Det er sannheten selv som er utålelig: «Men fordi jeg sier sannheten, tror dere meg ikke» (Joh 8,45). Om årsaken til dette sier Jesus: «Dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde. For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset» (Joh 3,19f).

I katolsk teologi lærer en at syndefallet forandrer mennesket «til det ringere», synden er en mangel på den opprinnelige rettferdighet som mennesket var i besittelse av før fallet. Men menneskets natur, og de dermed tilhørende naturlige krefter, forblir intakte. Ikke minst gjelder dette fornuften.

Tridentinum fastslå videre at i dåpen blir ikke bare syndens skyld tilgitt, men at alt som har karakter av egentlig synd fjernes. Den døpte troende er uten arvesynd. Det som blir tilbake er «en gnist» (‘fommes peccati’), en tendens i retning av gjerningssynd. Men denne tendens/lyst (concupiscentia) regnes ikke som synd i seg selv. Arvesynden er fjernet i dåpens sakrament, det som blir tilbake er gjerningssynder. Disse kan den troende etter hvert også overvinne gjennom å bruke kirkens sakramenter. På bakgrunn av dette forstår en også hvordan det lutherske «samtidig synder og rettferdig» er umulig å gå med på.

Dette betyr konkret at i romersk teologi er både menneskets fornuft og vilje i stand til å samvirke med nåden i rettferdiggjørelsen. Og når nåden forstås som en «kraftinnsprøytning» som inspirerer til hellighet og kjærlighet, forstår en hvorfor romersk teologi tenker det er mulig at et menneske er rettferdig i samme grad som det er helliggjort. Når de menneskelige evner og krefter ikke er vesentlig skadet pga. syndefallet, er mennesket i stand til å medvirke.

Som vi tidligere har påpekt, hviler det pavelige tolkningsmonopol overfor Bibelens budskap på tesen om Bibelens uklarhet. I kraft av dette krav på herredømme over bibelforståelsen avviser Rom den paulinske læren om rettferdiggjørelsen. Fra luthersk side vil en her hevde at denne avvisningen er uttrykk for menneskets forsøk på å etablere sin egen hellighet fordi en tar anstøt av bibelens lære om hvor dypt og gjennomgripende syndefallet faktisk er.

Det nye testamente lærer entydig at det falne menneske er dødt (Ef 2,1ff). Den som er død, er ikke i stand til å ta seg sammen eller bestemme seg for at nå vil han stå opp fra de døde. Den som er død, er ikke i stand til å ta imot instruksjoner for hvordan han skal gjenopplive seg selv. Men vår Herre, Jesus Kristus er den som skaper liv av døde. Og her er hemmeligheten: Likesom Jesus ropte inn i Lasarus’ grav og ved sitt skaperord kalte ham tilbake til livet (Joh 11,43f), slik skaper Den Hellige Ånd liv av døde hos en synder som hører og tar imot evangeliet. For evangeliet er et slikt ord, et ord med skaperkraft (Rom 1,16f): «Hør, så skal du leve!» (Jes 55,3).

Lasarus manglet enhver forutsetning for å kunne gjøre noe som helst, forstå noe som helst, være noe som helst annet enn et stinkende lik (Joh 11,39). Slik også med det falne menneske. Og til slike døde syndere, «uten Gud og uten håp i verden» (Ef 2,14) bøyer Jesus seg i nåde: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve» (Joh 5,25).

Men etter at Lasarus er stått opp fra de døde, gjør han nok mange gode gjerninger. Han lever jo! Men det han gjør etter å ha fått livet i gave, er ikke årsak til at han får livet.

(Tidligere publisert i Dagen)