Sosialistisk sjarm og svakhet

Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug,

Sosialistenes guide til Bibelen,

Forlaget Manifest 2026,

179 s, ib

Samboerparet Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug, begge på Stortinget for Rødt, har sjarmert store deler av kristen-Norge med sin felles lesing av hele Bibelen. I denne boka gir de en innføring i motivasjonen for dette 18 måneder lange prosjektet og noen refleksjoner rundt det de ser som sine viktigste oppdagelser. Politikerparet bekrefter på sett og vis en trend av økt åpenhet, eller i det minste mindre fordomsfullhet, mot kristen tro i deler av samtidskulturen. Samtidig gir de sine egne vinklinger etter et massivt møte med historiens viktigste bok. Slikt kan være veldig nyttig å lytte til.

Boka er bygd opp med en variasjon mellom det de kaller «trosbekjennelser» fra hver av forfatterne og felles refleksjonsavsnitt over tema de mener har vært viktig i lesingen. De personlige avsnittene starter i erfaringer fra barndom og ungdom. Særlig for Mímir er disse erfaringene negative, fordi de er forbundet med det han ser som uønsket påført trospåvirkning i skolen. Samtidig utvikler vitnesbyrdene seg gjennom boka til ganske åpne refleksjoner der særlig Sofie reflekterer over muligheten for å begynne å gå i kirken.

De mer tematiske avsnittene handler i stor grad om det som tangerer bokas tittel, «Sosialistenes guide til Bibelen».  Fokus er i stor grad på Bibelens sterke budskap om sosial rettferdighet og en Jesus som utfordrer den etablerte makten.

Forfatterne er ambivalent til i hvilken grad deres motiver er politiske eller ikke. De skriver tidlig at det ikke lå noen slike føringer bak det å begynne på prosjektet, men de skriver seinere at det trolig har vært umulig for dem å koble seg av politisk. Det første får vi tro dem på; det andre blir åpenbart i lesingen. Brodden rettes særlig mot KrF-leder Dag Inge Ulstein, men også blant annet mot økonomiprofessor Ola Grytten og hans syn på Hans Nielsen Hauge, som de heller vil ha eierskap til.

Forfatterne har naturligvis rett i at Margareth Thatcher og Erna Solberg er godt på sida av saken når de forsøker å slå politisk mynt på at den barmhjertige samaritan var noe bemidlet og gjør dette til et kapitalistisk argument. Ser de likevel ikke at deres egen monomane politiske opptatthet av formueskatt havner i nøyaktig samme dilemma? Temaet forsvarer rett og slett ikke så sentral plass i ei bok om Bibelen. Kanskje forfatterne ikke fikk med seg historien i GT der Josva spør om en mektig mann er med dem eller med fienden. Svaret er «nei». «Føreren for Herrens hær» tas ikke til billig inntekt for noen.

Boka er på sitt mest inviterende og interessante når forfatterne forteller om sin personlige reise gjennom bibellesning og møte med kristne i ulike miljøer. Her kan vi som kristne ha mye å lære ved å lytte.

Boka er på sitt teologisk beste når budskapet om tilgivelse løftes fram som nerven i bibelstoffet. De tar et herlig oppgjør med begrepet «utilgivelig» som brukes altfor lettvint, for eksempel om «utilgivelige» feil i fotballkamper. Her spiller en fersk og offentlig kjent hendelse for Mímir en viktig illustrerende rolle. Samtidig blir budskapet om tilgivelse noe rotet til i spørsmålet om den nylige politiske beklagelsen overfor urfolk og minoritetsfolk, men her er det mange andre som også kunne ha grunn til å gjøre grenseoppganger mellom beklagelse, unnskyldning og tilgivelse.

Boka er for mange av oss på sitt mest utfordrende når den viser oss Bibelens sterke engasjement mot sosial urett. Selv om mange av oss forsøker å holde dette fram og ta det på alvor i vår egen forvaltning og politiske prioritering som rike nordmenn, er påminningene viktige.

Boka er på sitt svakeste når det kommer til den helhetlige lesningen. Det henger trolig sammen med hvilke autoriteter de henter inn som egne guider med radikalt progressive teologer som Åste Dokka, Gyrid Gunnes og Kari Veiteberg i spissen, sammen med impulser fra marxistisk basert frigjøringsteologi.

Bibelen ses på som motsetningsfull og uten enhet, noe som visstnok skal skille den fra Koranen. De mener at vi kan le av det de mener er Bibelens påstand om at jorda er skapt på sju dager, noe Bibelen likevel aldri påstår. Her har ingen hjulpet dem med skapelsesfortellingenes kategorier, og dermed går poengene tapt. De polemiserer mot den kristne kampen for det ufødte livet med å hevde at abort er et ikke-tema i Bibelen. Her slår en overflatisk lesing av nettopp skapelsesfortellingens sterke understreking av alle menneskers gudsbilde tydelig ut. Forfatterne mener at Jesus, rakt imot Jesu egne ord, ikke følger Guds lov i GT, men «skaper sin egen lov bygd på Guds kjærlighetsbud».

Svakheten i helhetlig forståelse kommer tydeligst fram i mangel på refleksjon rundt selve evangeliet. Selv om de prisverdig holder fram tilgivelsen som sentralt budskap, er Jesu inkarnasjon, død og oppstandelse og Guds evige frelse fraværende som tema. Ja, fortellingen om Noa-flommen og den første påskens budskap om de førstefødtes død er voldsomme å ta innover seg. Forfatterne mener dette «viser Gud på sitt verste». I Bibelens store frelsefortelling er de likevel med og danner bakgrunn for å forstå den død Jesus måtte lide i stedet for syndere. Guds dom er et oppgjør med all urett. Gjennom dette gis kallet til tilgivelse, tro og nytt liv. Boka er ikke i nærheten av å reflektere over dette som den kristne kirke ser som Bibelens røde tråd.

Rolf Kjøde