Svar til Nils Borge Teigen om skilsmisse og gjengifte fra Ragnar Andersen

Nils Borge Teigen sitt innlegg kan leses her.

Han er sterkt uenig i at en uskyldig fraskilt driver hor om vedkommende gifter seg med en annen når den opprinnelige ektefellen fortsatt lever. Jeg kommenterer her en del av det han skriver.

I synet på gjengifte for den uskyldige part plasserer Teigen seg i en erasmisk tradisjon, nærmest i den grammatiske varianten, som så vidt jeg vet, først ble introdusert av John Murray i 1961. Teigen argumenterer derfor for at unntaket i Matt. 19,9 gjelder både skilsmisse og gjengifte. Oldkirkens temmelig entydige vitnesbyrd om en annen oppfatning tillegger han liten betydning.

Jeg har kanskje ikke fått tydelig nok fram at kap. 1: ”Ekteskap: En ordning vi rår over, eller en ordning som rår over oss?” ikke har så mye direkte med diskusjonen om skilsmisse og gjengifte å gjøre. Det er mer ment som allmenn innføring historisk og bibelteologisk og som livshjelp især for unge mennesker. Det er da mulig at vi snakker noe forbi hverandre. Temaet gjengifte rykker i forgrunnen først på s. 100.

En premiss hos Teigen er at Matt. 19,9 er det klareste ordet om skilsmisse og gjengifte, og at Mark. 10 og Luk. 16 må tolkes ut fra Matt. 19 og ikke omvendt. Jeg ser det annerledes. Og Teigen går ikke inn på den interessante teksthistorien, som jeg skriver om på s. 137-139.

Såvidt jeg skjønner Teigen, er en annen og helt avgjørende premiss at han oversetter det sjette bud slik: ”Du skal ikke bryte ekteskapet.” Det mener han er det samme som et forbud mot å skille det som Gud har sammenføyd, og tolker det primært som et forbud mot å skille seg fra ektefellen. Han trekker den konsekvens av sin oppfatning at selv om gjengifte fullbyrder ekteskapsbruddet, så er ikke samlivet etter gjengifte å forstå som ekteskapsbrudd/hor (gresk: moikjeia). Teigen skriver (i 4.9):

”RA sier at Jesus aldri kaller skilsmisse i seg selv for moixeia. Til det sier jeg: Jo! Det er nettopp det Jesus gjør i Matt 19:9, hvis vi leser det i sin logiske sammenheng. Derfor mener jeg i motsetning til RA at det er viktig å oversette dette bud med ekteskapsbrudd så folk kan sette likhetstegn mellom skilsmisse og brudd på det sjette bud.”

Jeg skjønner ikke hvordan Teigen rent språklig kan gjøre dette. Verbet moikjevein svarer til det hebraiske na’af, som er et seksuelt begrep. Ivar P. Seierstad sier: ”Det sjette bud gjør bruk av verbet na’af. Den  opprinnelige betydningen av verbet er visstnok ”parre seg”, ”ha samleie med”. Men i hebraisk er verbet blitt en spesiell terminus for illegitim seksuell forbindelse, en kjønnsakt som krenker den ekteskapelige rettsordning.” (”De ti bud”, IKO’s læremidler, Oslo 1966, s. 49) Etter sin bokstavelige betydning forbyr det sjette bud å ha samleie med noen som en ikke er rettmessig gift med. Det er moikjeia. Jesus gir det en videre betydning når han stempler et begjærlig blikk som moikjeia.

Begrepet porneia kan brukes om de samme synder som moikjeia, men kan også ha andre betydninger. Det er dette begrepet som brukes i unntaksklausulen i Matt. 5,32 og 19,9, og jeg mener å ha behandlet det ganske grundig i kap. 2.2.2.

En tredje premiss hos Teigen er at han uten videre legger til grunn at de første leserne av Mark., Luk. og 1Kor. kjente teksten i Matt. 19. Det er egnet til å forundre.

Teigen går til felts mot mitt syn på forholdet mellom Moseloven og nytestamentlig etikk. Men jeg ser knapt at han drøfter det jeg skriver på s. 39-42 under overskriften ”Vårt forhold til Moseloven”. Der legger jeg også premisser for drøftingen av 5Mos. 24,1-4 i kap. 4.2.

Jeg er overrasket over Teigens syn på forholdet mellom GT og NT. Han skriver blant annet:

”Også jødene i den nye pakt skal holde Mose lov så sant de vil være jøder og arve det hellige land. Og da er det ikke bare deler av loven, men hele loven (Gal [5]:3) [1], slik som det står om Sakarias og Elisabet at de vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter (Luk 1:6). Til det hører også ofringene, som også apostlene overholdt der det var mulig (Apg 21:17-26). I den nye pakt tjener de som en kraftig anskuelsesundervisning om Jesu fullbrakte frelsesverk. Det tror jeg vi snart får se når det nye tempelet blir gjenreist, hvis vi er på jorda da.”

Dette skjønner jeg ikke. Alle kristne lever i den nye pakt. Lærer ikke Hebr. 7,12 at både prestedømmet og loven er omskiftet?

Teigen har et par filologiske poeng som jeg til slutt vil gå litt inn på.

a) Verbet sjalach i 5Mos. 24

Teigen gjør oppmerksom på at det kan være en forskjell mellom verbene garasj og sjalach. Mens garasj innebærer å drive bort eller forstøte, innebærer sjalach etter Teigens oppfatning å sette fri eller sende bort, eventuelt til (et nytt) ekteskap. Vi kan illustrere hans poeng med forskjellen mellom Hagar og Ibsans døtre. Trellkvinnen Hagar, som var Abrahams medhustru, og sønnen Ismael, ble drevet ut. I 1Mos. 21,10 brukes verbet garasj. Abraham skilte seg fra Hagar, han sendte henne ikke av sted til en annen mann. Dommeren Ibsan hadde tretti døtre som han sendte ut (Dom. 12.9), og vi må ganske sikkert forstå det slik at han gav dem til ekte. Det er vanlig å oversette sjillach hachuzah med giftet bort. Her brukes verbet sjalach. Gerusjah brukes da også flere steder om ei fraskilt kvinne som så langt er enslig, se 3Mos. 21,7.14; 22,13; 4Mos. 30,10; Esek. 44,22. Teigen mener at når det er sjalach som brukes i 5Mos. 24,1, peker det i retning av at Moses tillot gjengifte, mens jeg ut fra v. 4 tenker at samlivet med en ny mann karakteriseres som urenhet.

Situasjonen Moses beskriver i 5Mos. 24,1-4 handler om ei kvinne som blir drevet bort, selv om verbet garasj ikke er brukt. Teigen har ikke vist at verbet sjalach i seg selv innebærer å sende bort til nytt ekteskap. Det er jo slik at verbet stadig etterfølges av en nærmere bestemmelse:

Sjallach æt-ammi wejachoggu li bammidbar (La mitt folk fare, så de kan holde høytid for meg i ørkenen!) 2Mos. 5,1

tesjallchænnu chåfsji meimmak (skal du sende han fri fra deg), 5Mos. 15,12

sjillach hachuzah (sendte han ut), Dom. 12,9

wesjillchah mibbeto (og sender henne bort fra sitt hus), 5Mos. 24,1

Verbet sjalach kan brukes i mange sammenhenger, og i 5Mos. 24,1-2 beskriver begrepet det andre av flere ledd i et hendelsesforløp: Mannen gir kona et skilsmissebrev, han sender henne bort (utviser henne), hun flytter ut, hun reiser bort, hun blir gift med en annen ….

Brukt om skilsmisse vil jeg oppfatte garasj og sjalach som praktisk talt synonyme på liknende måte som de greske verba kjorizein og afienai.

b) Aitia i Matt. 19,10

Teigen gjør også oppmerksom på at både fariseerne og disiplene i Matt. 19,3 og 19,10 bruker samme uttrykk, aitia. Han mener at det begge steder sikter til hva som er grunn til skilsmisse. Og da er det ikke først og fremst gjengifteforbudet, men skilsmisseforbudet disiplene reagerer på, mener han.

Imidlertid er det vanlig å oppfatte aitia på ulikt vis i v. 3 og v. 10, på det siste stedet som en latinisme i betydningen causa, men dersom bruken av aitia virkelig peker i retning av unntaket fra skilsmisseforbudet og rokker ved min tolkning av v. 10-12, rokker det likevel ikke ved tolkningen av v. 9.

1  Teigen har bekreftet at det skal stå 5:3 og ikke 3:3.