Svar til Oddvar Søvik

Oddvar Søvik har i to artikler i Dagen kommet med svarinnlegg til undertegnede både i diskusjonen som har gått rundt ‘The Send’ og slagordet «All in for Jesus», og diskusjonen rundt «profetisk tale».

Jeg vil kort svare på disse:

Når det gjelder slagordet «All in for Jesus» som undertegnede har påpekt er noe som forkludrer skillet mellom lov og evangelium og fører unge mennesker inn i lovtrelldom, svarer Søvik med å peke på at en kristen er kalt til å leve et liv i lydighet mot Guds bud. Det er et noe underlig svar, ettersom jeg aldri har anfektet dette eller har stått for noen form for antinomisme.

I ungdomsårene kom jeg selv til å stå under en forkynnelse svarende til den som har lydd under ‘The Send’, noe som førte inn i en trelldom som var fullstendig utmattende. Hadde jeg ikke i denne tiden møtt en gammel misjonær som lærte meg å kjenne det frigjørende evangeliet, var jeg neppe blitt bevart som en kristen.

Poenget er her at dette ikke handler om hvor vidt en kristen skal leve i omvendelse og helliggjørelse – for det skal vi. Men det handler om hvordan en ‘deler’ lov og evangelium: Der forkynnelse roter med forskjellen mellom lov og evangelium, fører den i trelldom. Derfor blir det galt når «evangeliet» kommer til å handle om å «gå all in for Jesus» i stedet for å være forkynnelsen av at Jesus har gått «all in for us». Og når forkynnelsen får den karakter som er kommet frem i The Send-konferansene, ender altfor mange unge inn i en trelldom som før eller siden fører til at de «møter veggen».

Særlig er det paradoksalt at en loves Den hellige ånds kraft, men likevel blir utbrent. Hvis det er Ånden som virker med sin kraft, hvordan kan det ha seg at en stakkars ungdom likevel brenner ut, blir så uendelig sliten? Årsaken ligger i en forkynnelse som ikke vet å gi hvile i evangeliet. Og så går en i egen kraft, men tror og innbiller seg at ens ungdommelige entusiasme er Åndens kraft. Inntil en møter veggen. For å gå «all in for Jesus» er over evne.

Vi kan her kanskje minne om hvordan den unge presten (i boken ‘Steingrunnen’ av Bo Giertz) forteller sin gamle sokneprest at han «har gitt hjertet sitt til Jesus». Soknepresten svarer med å spørre om det er noe å gi ham? Hjertet er jo ikke annet enn en tom blikkboks som ligger i veikanten ….

Jeg vil mene at når budskapet i et frigjørende evangelium møtes med innvendinger om at det er farlig for helliggjørelsen, er dette nøyaktig samme protesten som Paulus ble møtte med (Rom 3,7f: 6,1), og likeledes Luther. Dette er årsaken til at det også er problematisk når Søvik holder frem katolsk helliggjørelsesteologi som forbilledlig i sin tidligere artikkel. For det var nettopp denne typen teologi som var en hovedårsak til Roms forkastelse av den lutherske reformasjon og gjenoppdagelsen av evangeliet.

Søvik mener videre at det undertegnede har skrevet om profetisk tale er svak bibelsk teologi. Jeg er klar over at det er meget mer å si om saken både til å utfylle og nyansere det som ble skrevet. Men: Her vil jeg minne om at utgangspunktet for denne debatten var en begrunnet

advarsel mot å søke Gud og Guds røst i sitt eget indre, og mot bevegelser som holder kurs i den slags. Gud har gitt løfte om at vi vil finne ham i nådens midler, i Ord og sakrament. Han har ikke gitt løfte om at vi finner ham ad andre veier. Å søke ham i sitt indre er og blir svermeri.

Protestene mot denne grunnsannhet har så dukket opp fra den ene etter den annen på karismatisk hold, som alle vil identifisere sine indre røster med det Bibelen har å si om profetisk tale. Når Søvik ignorerer denne hovedsak – svermeriets problem – treffer han ikke det som har vært undertegnedes anliggende.

Siden den karismatiske «vekkelsen» vokste frem på 60- og 70-tallet, har uvilje overfor klare og bindende læreutsagn vært et gjennomgående kjennetegn ved svært mye av bevegelsen. En har i stedet kunnet høre sterke reaksjoner mot røster som reiser teologisk kritikk mot ulike sider av karismatikken. Disse hevdes «å stå Gud imot» og å hindre vekkelse og fornyelse. Samtidig høres det lite av intern kritikk mot svermeriet og de mange usunne utslag en ser innen karismatikken – det være seg helbredelsesforkynnelse, «power evangelism», «profetier» (OASE inviterte Kansas prophets), «lattervekkelsen» (Toronto), «å falle i Ånden» (Rodney Howard-Browne - «Den hellige ånds bartender»), NAR, Bethel Church (Bill Johnson), osv., osv.

I min tid som prest har jeg møtt litt for mange mennesker som lider psykisk på grunn av den åndelige usunnhet som gjør seg gjeldende i mye av dette.

Jeg regner med at en god del av det som er listet opp over, er slikt som Søvik ikke vil stille seg bak. Samtidig finner jeg grunn til å etterlyse tydelig oppgjør med mange av de ekstreme utslagene vi har sett i fotsporene av den karismatiske bevegelsen. Søvik var en sentral skikkelse i innføringen av karismatikken i vårt eget land. Nettopp derfor ville det vært velgjørende å høre kritikk med teologisk tyngde fra hans hold. Hvis han ønsker å være luthersk, må han også forholde seg til og ta på alvor reformasjonens oppgjør med svermeriet. Dette er jo ikke bare et historisk fenomen, men noe som har fått stor aktualitet nettopp gjennom den karismatiske bevegelsen.

Jeg vil derfor avslutte med å spørre Søvik: Hva er svermeri? Når blir karismatiske uttrykk «fremmed ild» (3Mos 10)? Hvor finner han svermeri og ubibelsk praksis i den karismatiske bevegelse?

Jan Bygstad, formann i FBB

(Også publisert i Dagen)