Synder og helgen

26.06.2020
Knut Alfsvåg
Bokanmeldelser ELCA Trosforståelse Omvendelse Nåde

Forfatteren av denne boken er kjent som prest i House for All Sinners and Saints, en menighet i Denver, Colorado, tilknyttet Evangelical Lutheran Church of America (ELCA).

Synder og helgen

Boken er en slags åndelig selvbiografi hvor hun gjenforteller episoder fra sitt liv med et visst oppbyggelig sikte. Det er interessant lesning, både fordi forfatteren har en spesiell livshistorie, og fordi hun skriver godt. Hun vokste opp i en Church of Christ-menighet hun beskriver som konservativ og fundamentalistisk, og hvor hun ble døpt som tenåring. Denne menigheten ble for trang for henne, og hun forlot den til fordel for et liv i sex og dop, og hun endte til slutt opp som alkoholiker. Dette ble hun etter noen år fri fra på en måte som hun siden ikke kan forklare som noe annet enn et inngrep av guddommelig nåde, mens hun selv strittet imot og prøvde å holde fast på sitt gamle liv så godt hun kunne. Da hun siden, gjennom møtet med ham som etter hvert ble hennes ektemann, møtte luthersk teologi og et liturgisk menighetsliv, ble dette den eneste tolkningsramme hun syntes gav mening til hennes egen livshistorie. Å bli befridd både fra en gjerningsorientert trosforståelse og fra et liv i rus og dop kan etter hennes oppfatning ikke forklares på noen annen måte.

Bolz-Weber beholdt imidlertid kontakten med de alkoholikere, homofile og transvestitter som hadde vært hennes fellesskap i perioden i rus. Da hun i 2004 ble bedt om å holde minnetale i begravelsen for en av dem, opplevde hun dette som et kall til å bli prest for dem. Hun begynte å studere teologi, og ble i 2008 ordinert til prest i ELCA. Like etter grunnla hun House for All Sinners and Saints som hun fremdeles er knyttet til, selv om hun nå er blitt omreisende foredragsholder og ikke lenger tjenestegjør som menighetens prest.

Fra en side sett framstår forfatteren av denne boken med en nokså tradisjonell luthersk teologi. Vi er frelst av nåde, og vi blir aldri bedre i Guds øyne uansett hva vi gjør. På s. 59 redegjør hun for luthersk teologi i fem punkter, og fire av dem ville uten motforestillinger bli akseptert i enhver FBB-sammenheng. Hennes teologiske tenkning er sentrert om oppstandelsen både som en historisk realitet og som en realitet i hennes og andre troendes liv. Hun er også vel klar over at hennes egne tilbøyeligheter til sinne og misantropi er under Guds dom og noe han gjentatte ganger må befri henne fra. Noen generell antinomisme er det derfor ikke mulig å finne hos Bolz-Weber.

Samtidig er det jo deler av hennes egen identitet hun holder sterkt fast på. Det potensielt problematiske blant hennes fem lutherske kjernepunkter, er skillet mellom Bibelen og Guds ord, som hun uttrykker på denne måten: «Det som står i Bibelen, men ikke er i samsvar med Jesu Kristi evangelium, har ikke samme autoritet.» Dermed gir hun seg selv nokså stor frihet til å avgjøre hva som faktisk er Jesu evangelium, og forholder seg deretter. Styrken ved denne tilnærmingen er at hun kan møte mennesker med forskjelligste livshistorier og de mangfoldigste identiteter med forbeholdsløs anerkjennelse. I Huset for syndere og helgener er virkelig alle velkomne, og det later til å fungere på en måte som er reelt inkluderende overfor mange som ikke finner seg til rette i mer besteborgerlige menigheter. Svakheten er at denne progressiviteten selv kan fungere som en ensrettende ramme som holder andre utenfor. Bolz-Weber er klar over problemet og prøver på sin måte å bekjempe det så godt hun kan. Hun erkjenner sannheten i det hennes mann en gang sa til henne: «Hver gang vi trekker opp en strek mellom oss og andre, er Jesus alltid på den andre siden av den» (s. 69). Men å vite dette betyr ikke at en alltid tar konsekvensen av det. Bolz-Weber må derfor erfare dette mange ganger og på mange måter. Kan det være at en større åpenhet for de deler av budskapet i NT som ikke umiddelbart appellerer til henne, hadde gjort det lettere for henne å bekjempe tilbøyeligheten til å putte mennesker i båser?

På sitt beste formidler Bolz-Weber det paradoksale i Guds nåde med gripende fortellinger og treffende formuleringer. Hun vet hva Guds nåde er, for det har hun opplevd; dermed kan hun også formidle det med troverdighet. På sitt verste formidler hun bare teologiske stereotypier og ensrettende fordommer. Hun har altså selvinnsikt nok til å være klar over motsetningen, men er ikke alltid sikker på om denne innsikten skal få reelle konsekvenser. Boken fortoner seg derfor som en rapport fra en som befinner seg midtveis i en helliggjørelsesprosess. Det kan være mye gjenkjennelse i det også.

Hun avlegger også en visitt til ELCAs konfesjonelle søsterkirke, Missouri-synoden (skjønt jeg tror jeg ville være mer i forfatterens ånd om jeg kaller LCMS for ELCAs snerpete tante), som hun omtaler som «en temmelig sekterisk og fundamentalistisk grein på det lutherske slektstreet» (s. 118). Foranledningen er et møte med Chris Rosebrough, som er en luthersk-konfesjonell kjetterjeger med nettside og YouTube-kanal (sjekk ham ut; han er interessant!). På tross av felles luthersk tilhørighet er de altså så ulike det er mulig å være, og Bolz-Weber legger ikke skjul på at hun møtte ham breddfull av fordommer og antipati. Det underlige er at de finner hverandre i en felles forståelse av evangeliets ubetingede nødvendighet. Til sin store overraskelse må Bolz-Weber konkludere: «Jeg tror kanskje du og jeg trenger evangeliet så desperat at vi til og med tåler å høre det av hverandre» (s. 121). Da hun en tid senere hadde gjort noe som påkalte hennes progressive venners vrede, var det Chris Rosebrough som ringte og trøstet henne. «For han visste hvordan det føles når dine egne vender seg mot deg» (s. 127). Det vokser mange rare blomster på Guds åker, og grensene går ikke alltid der vi tror de går.

Det er lett å kritisere Bolz-Weber. Hun er ingen dyptpløyende teolog (og det vet hun), og det hun har av teologi, henger ikke helt godt sammen. Det er ikke noe overraskende i det; hun er godt på linje med toneangivende kretser både i ELCA og Den norske kirke. Styrken er troverdigheten og formidlingsevnen til dem som befinner seg langt utenfor rekken av de fromme og prektige. Ettersom vi alle er disipler av ham som prioriterte tolleren og sønnen som hadde sløst bort arven, framfor fariseeren og den trofaste sliteren, har vi absolutt noe å lære her. Jesus hadde imidlertid også noe å si om betydningen av å leve slik at det ikke ligger sårede mennesker igjen etter oss, og hevdet derfor at synden i alle dens ytringsformer skal bekjempes. Jesus klarte å forene disse to ting, mens vi har en lei tendens til å falle i den ene grøften mens vi lufter vår utilslørte forargelse over dem som faller i den andre. Bolz-Weber bekrefter dette tydelig nok fra sin grøft. At andre gjør det samme fra motsatte grøft, er ikke uten videre en formildende omstendighet.

Boken er glimrende oversatt av Merete Alfsen. Oversatte bøker oppleves vanligvis som oversatte. Det gjør ikke denne, og da har oversetteren gjort en god jobb!

25. juni 2020

Knut Alfsvåg