Tilgivelse og forsoning

Kleiven, Tormod: Er det min skyld? Om oppgjør, tilgivelse og forsoning.

Oslo; Luther forlag,

2025.

190 sider,

kr. 379

Tormod Kleiven, sosionom, diakon og professor ved VID, har skrevet en populærteologisk bok om skyld, oppgjør, tilgivelse og forsoning – og ikke minst makt og maktbruk. Bokas hensikt er ikke å formidle hvordan tilgi eller oppnå forsoning, «… men jeg ønsker å si noe om hvordan vi kan forstå innholdet i tilgivelse og forsoning, og hva som må være på plass for at tilgivelse og forsoning kan bli et resultat», s. 10. Tilgivelse og forsoning bør vi forstå ikke som et mål, men heller som et av og til overraskende resultat av et sant og ærlig oppgjør med seg selv og andre.

Tormod Kleiven har en unik forutsetning for å skrive om saken. I en årrekke har han vært i fremste rekke når det gjelder å avdekke, analysere og bearbeide overgrep i kristne kretser i vårt land. Han har vært en viktig bakmann og pådriver for å få gode administrative rutiner og retningslinjer for å ivareta både offer og overgriper. Erfaringene har blitt bearbeidet til doktorgradsnivå, og Kleiven har villig delt sin innsikt i faglige artikler og avisinnlegg de siste årene ved siden av tillitsverv i frivillige organisasjoner.

I denne boka samler han flere tråder, og den er på sett og vis et tydelig, men lavmælt oppgjør med den tanke at en kristen plikter å tilgi. Det er også problematisk å hevde at vi må tilgi for at vi selv skal bli fri fra det onde. «Det er sant at tilgivelse skaper frihet og nytt liv, men da forutsettes det at tilgivelsen mottas som gave – både til den som tilgis og den som tilgir,» s. 11. Dette underbygger han med sin erfaring fra sine mange møter med mennesker. Faktorenes orden er svært avgjørende og viktig.

I fire hovedkapitler behandler han sitt materiale. Noen av temaene blir behandlet mer inngående og har en kort litteraturliste før vi beveger oss videre. Noen case studies gjør det enklere å fokusere. I det innledende kapitlet, Å bli tråkket på, tegner han opp et bredt bilde der han er innom relasjoner, gudsbilder, sårbarhet – avhengighet, minners betydning, maktstrukturer, skyld, og skam.

Andre kapittel dreier seg om Oppgjør. «Oppgjør er å gjøre opp status for hva som har skjedd, og å avklare hvem av de involverte som har skyld og ansvar,», s. 58. Det skjer ikke raskt, og det er krevende. Her spisser Kleiven sitt hovedbudskap: Faktorenes orden er viktig, d.e. uten et forutgående oppgjør «…. er det å be om tilgivelse ødeleggende og et misbruk av tilgivelsens innhold.» Å foreta et oppgjør innebærer bl.a. å konfrontere, dvs. å møtes i øyehøyde med den eller de som har vært involvert, jfr. Sannhetskommisjonen i Sør-Afrika. Det er også nødvendig å komme til rette med den plass og rolle «den andre» har i livet mitt. Det leder til analyse av makt- og autoritetsforhold. Et sant oppgjør vil avklare og plassere ansvaret der det rettelig hører hjemme. Her er flere underliggende elementer som man må være oppmerksom på, f.eks. skjelne mellom skyld og skyldfølelse, evne til innlevelse (empati), fastlåste fiendebilder, og ikke minst asymmetriske maktforhold: «Når jeg som den med størst makt i et asymmetrisk forhold sårer eller krenker, er ansvaret for å ha påført den andre denne opplevelsen alltid mitt. Vi kan si at det var ikke intensjonen, at det oppleves urettferdig, og at det er forhold i den andres liv jeg ikke kjente til som er grunnen til at hun eller han opplever seg krenket, men det er like fullt mitt ansvar at vedkommende opplevde det slik – og å møte den andre på de premissene,» s. 68. Et oppgjør inneholder også en sunn avklaring om sinne. Kleiven følger Magnus Malm i at sinne kan føre til synd, men det kan også være frigjørende. Sinne er en viktig fysisk, mental og emosjonell drivkraft. «Gjennom sinne kan vi ta eierskap til grensene våre og gjøre dem tydelige også for andre», s. 72. Et oppgjør vil også avdekke en from fortrengning av følelser, det ubibelske fromhetsidealet, det tabuiserte sinnet – samtidig som noen kan være preget av det motsatte: følelsene definerer nærmest hvem jeg er og hva jeg skal si og gjøre, s. 73. Kleiven belyser ulike deler av det ovennevnte ved å speile det i sentralt bibelmateriale.

Tredje kapittel, Tilgivelse, er det desidert lengste (55 sider). Kleiven gjør skissemessig rede for tilgivelsens plass og rolle i før-kristen sammenheng, i andre religioner, hos jødene, kirkefedrene og i utvalgt andaktslitteratur, og innen teologisk, filosofisk og psykologisk faglitteratur, samt tilgivelsens språk i Bibelen. Den gjennomgangen avdekker innbyrdes likheter, men også betydelige forskjeller og kontraster.  Dette bygger opp til en rad spissformulerte sentenser. «Målet er å forstå tilgivelse på en måte som kan oppleves frihetsskapende i møter med mennesker der krenkelser har satt dype og pregende spor», s. 107.

Vi er kalt til å tilgi som Gud. Guds tilgivelse er både gave og forbilde. «Vi er ikke Jesus eller Gud. Vi skal ikke ta på oss og bære andres skyld og synd … Guds tilgivelse er ikke betingelsesløs, men Gud tilbyr oss sin tilgivelse uten at vi må oppfylle noen betingelser for å ta den imot», s. 107. Dette innebærer 1) Å tilgi som Gud: Krever og forutsetter et oppgjør. I Jesus handlet Gud offentlig, ansvar ble plassert og den skyldige ansvarliggjort. «Et slikt oppgjør har også som mål å hjelpe den ansvarlige til å se at ansvar er en bekreftelse av eget menneskeverd – selv om det kan oppleves ydmykende og krevende», s. 108. 2) Å tilgi som Gud: Forutsetter makt til å tilgi. Gud kan tilgi, fordi han har makt til det, og frihet til å velge å tilgi eller ikke. Krenkeren kan ikke lenger ha en maktposisjon i den krenkedes liv, og den krenkedes selvbilde kan ikke lenger være preget av hva denne har urettmessig blitt påført av ansvar, skyld og skam. «Tilgivelse har ingen relevans når den som skal tilgi ikke er fri fra makten den andre har til å definere det som har skjedd, og fremdeles opplever seg som medskyldig. Tilgivelse har ingen relevans i møte med en som har gitt meg skylda for det onde som rammet meg – slik at jeg tror på det selv», s. 109. 3) Gud har selv oppfylt alle betingelsene for å tilgi mennesker. Gud gir sin tilgivelse uten andre betingelser enn at vi tar imot. «Vi kan også med all tydelighet forsikre om at ingen er pliktig å tilgi et medmenneske. Vi kan slutte å si at du bør, må eller skal tilgi en annen, og heller si at det finnes forutsetninger for at tilgivelse i det hele tatt er relevant, som plassering av ansvar», s. 110.

Vi skal også tilgi som mennesker. Det kan beskrives med to nøkkelord: 1) Omfavnelse (Kleiven følger Miroslav Volfs utlegging av Luk15) og 2) Oppdagelse (jfr. John Patton). «Omfavnelsen er et bilde som synliggjør at tilgivelse innebærer det motsatte av å støte fra seg, utelukke og avvise … omfavnelsen er avslutningen på en prosess der tilgivelsens premisser er blitt ivaretatt og avklart … relasjonen er radikalt endret ved at sønnen møter en far som viser han overraskende og utenkelig godhet», s. 113. «… tilgivelsen er ikke noe vi bestemmer oss for at skal skje, men noe vi oppdager har skjedd. Tilgivelse er et resultat og en mulig bonus av et oppgjør der ansvar er plassert og forankret hos den skyldige … muligheten for å oppdage at tilgivelsen allerede har skjedd, og at det derfor ikke lenger er noe å tilgi … en gave ikke bare for den som tilgis, men også for den som tilgir. Tilgivelsens realitet kommer utenfra, fordi oppgjøret er gjort og ansvaret er plassert», s. 114. Ytterligere spissformulert: «Tilgivelse som metode for å bli fri, er en forbannelse. Tilgivelse som en oppdagelse av å være fri, er en velsignelse», s. 115.

Kapitlet avrundes med en refleksjon rundt tilstøtende tema som tilgivelse og rettferdighet, d.e. «… tilgivelse kan aldri bidra til å opprettholde urett. Den skal tvert imot bekrefte hva som er rett og hva som er galt», s. 118. Han tar også opp misbruk av tilgivelse. «En avklaring av ansvar blant annet på grunn av maktforholdet mellom partene, er helt nødvendig før spørsmålet om tilgivelse tas opp. Avklaring og erkjennelse av skyld, hos den ene eller begge, er et premiss for å unngå urett. Den uskyldige skal aldri bære den skyldiges skyld», s. 123, og den utfordring det er å lære barn om skyld, oppgjør og tilgivelse.

Fjerde og siste kapittel dreier seg om Forsoning. «Forsoning er ikke noe vi kan skape. Forsoning er noe som kan komme oss i møte som et resultat av det vi kan kalle forsoningsarbeid», s. 137. I en «livsforsoningsprosess» gjør vi opp status i eget liv. Underveis kan det åpne seg muligheter for tilgivelse, mens andre områder er uklare og uferdige av ulike grunner. I en slik uavklart situasjon kan tilgivelse være umulig, men forsoning forstått som avklaring gjør at man kan bli enige om å forholde seg til hverandre. Det er ikke uventet ulike oppfatninger om dette blant fagfolk, som Kleiven påpeker uten å drøfte inngående. Sammenfattende vil han hevde at forsoning dreier seg om å finne fram til sameksistens, relasjonsbygging, og en slags ‘samfamling’, s. 148. Forsoning har ulike forutsetninger: 1) Å ta hensyn til maktforholdet, 2) At en livsforsoningsprosess er i gang, 3) Frihet for den sårede til å trekke seg ut av prosessen, 4) Den anklagede gis mulighet til å være et ansvarlig menneske. En vellykket forsoningsprosess innebærer at partene igjen kan forholde seg til hverandre på en ny, forutsigbar og frihetsskapende måte. En slik avklaring innebærer fred, sannhet og nåde, rettferd og helbredelse (heling), og skjer i relasjoner der medvandrere ofte spiller en avgjørende rolle. Men av og til er forsoning ikke alltid mulig.

Kleivens framstilling er i stor grad teoretisk, men blir «jordet» og troverdig ved at den på avgjørende punkter forankrer synspunktene i enkle fortellinger. Det kunne gjerne vært mer drøfting av andres ståsted, ikke bare slående sitater. Den teologiske drøfting kunne også med fordel vært gitt mer plass, særlig når gjennomgangen av f.eks. andaktslitteraturen påpekte betydelige mangler. Det forblir uklart om den mangelen er uttrykk for svak teologi, eller om det er sjanger og format som vanskeliggjør en inngående presentasjon. En drøftende nærkontakt med kjente evangelikale forfattere om synd og skyld, oppgjør, tilgivelse og forsoning ville gjort at Kleivens konklusjoner kanskje hadde stått stødigere og med større overbevisningskraft.

Kleiven skriver med tanke på Norge, og det er bare en antydning til tverrkulturelt perspektiv i framstillingen. Det er store fagmiljø knyttet til tverrkulturell veiledning, sjelesorg og konflikthåndtering med synspunkter på skyld, soning og tilgivelse. Kanskje Kleiven kan gå inn i de samtalene i sitt neste bidrag til temaet?

Kleiven skal ha stor takk for at han løfter fram sitt anliggende på en så engasjert og overbevisende måte. Jeg har ovenfor litt utførlig forsøkt å peke på hans svært verdifulle innspill til avklaring av skyld, makt og ansvar med tanke på mulig forsoning og tilgivelse. Bokas tema går jo rett inn i en rekke saker som har preget deler av kristen-Norge de siste årene. Kleiven hjelper oss å rydde i tanken og i språket, og da ligger det til rette for gode prosesser – der en kan ved Guds hjelp oppleve forsoning og tilgivelse.

Stavanger 3. november 2025

Erling Lundeby