To kirker og deres forfall

Lovprisning av herlighetene i egen kirkelig tradisjon er en lite vellykket form for økumenisk dialog. Likevel er det stort sett slike innlegg vi har hatt i diskusjonen om forholdet mellom den romersk-katolske og den lutherske kirke. Hvorfor ikke heller prøve å finne ut hva vi kan lære av hverandres feilgrep og forsømmelser?

Denne splittelsens formelle årsak er at den romersk-katolske kirke på 1500-tallet innførte et helt nytt lærefundament. Alle læreavgjørelser i oldkirken og i middelalderen var basert på prinsippet om Bibelen som overordnet autoritet i kirken. Konsilet i Trient innførte imidlertid prinsippet om at den utenombibelske kirkelige tradisjon skulle ha like stor betydning. Bakgrunnen for dette prinsippet var dels et ønske i senmiddelalderen om å gjøre det fransiskanske fattigdomsidealet til et ubrytelig prinsipp, dels et ønske om å kunne forsvare lærestandpunkt med et svakt eller helt fraværende bibelsk grunnlag (7 sakramenter, skjærsild og avlat). I realiteten flyttet dette vedtaket kirkelig makt til det kirkelige hierarki på en måte det ikke var presedens for. Som formelt grunnlag for kirkelige læreavgjørelser var dette helt nytt.

Det kan derfor neppe være tvil om det er den lutherske reformbevegelse som på 1500-tallet ivaretar prinsippet om at kirkens læreoverlevering skal være mest mulig intakt og uendret. Her var den nikenske trosbekjennelse reelt styrende for lære og liv på en måte som romerkirken ikke var i nærheten av. Samtidig er heller ikke noe tvil om at oppdelingen i den vestlige kristenhet i formelt adskilte konfesjoner følger av den romersk-katolske fordømmelse av den lutherske reformbevegelse som vranglærende. Disse alvorlige feilgrep er en del av vår felles historie, og vi kommer ikke videre før vi aksepterer at det er slik det er.

Men opplysningstiden og framveksten av den historisk-kritiske bibelforskning tok imidlertid bort mye av bibelautoritetens betydning også i de lutherske kirker. Samtidig har vi i den romerske-katolske kirke sett en bevegelse bort fra den form for dogmatisk vilkårlighet den havnet i på 1500-tallet. Det har gjort at de to kirker i nyere tid til dels har byttet plass. I vår tid er det de lutherske kirker som forsvarer læreavgjørelser som ikke er forankret hverken i Bibelen eller tradisjonen, samtidig som ledende representanter for den romersk-katolske kirke i dag kan framheve betydningen av bibelsk forankrede standpunkt på en måte vi sjelden ser i lutherske sammenhenger. Det er derfor ikke så rart at Dagens spalter flyter over av personlige vitnesbyrd fra konvertitter som sier at de finner mer av sin lutherske identitet bevart i den romersk-katolske kirke enn i de lutherske folkekirker. Langt på vei tror jeg de har rett.

Likevel er jeg i tvil om det er en vinning for det kirkelige enhetsarbeid når mennesker løper fram og tilbake over kirkegrensene, eventuelt også lager seg helt nye, for å plukke velsignelser ut fra sine personlige behov. Jeg tror det er en mer konstruktiv tilnærming å arbeide for den bibelske visjon for kirkelig enhet i den sammenheng en er. Det vil i vår tid nødvendigvis innebære at en fort havner i opposisjon til de kirkelige maktstrukturer uansett hvilken sammenheng en befinner seg i. Men det er ikke noe nytt i kirkens historie at det er slik. Athanasius, som på 300-tallet var den store forsvarer av bibelautoritetens betydning, ble drevet på flukt fra sin bispestol adskillige ganger. Hvorfor skulle det være annerledes i dag?

Knut Alfsvåg

(Tidligere publisert i Dagen)