Transformasjon

Er Guds kall til misjon et kall til å forvandle verden? «Transformasjon» er blitt moteord i en bredde av misjonsmiljøer; i kirkeøkumenikk og evangelikale kretser som i katolske misjonsmiljøer. Evangeliets jobb i verden må vel være å skape endring?

Misjonæren framfor noen, Paulus, snakker også om at alt er blitt nytt. Forvandlingen i hans liv ble total, noe han vitnet om for at andre også skulle få del i det nye livet. Når han snakker om denne typen transformasjon, som i 2 Kor 5,17 og Gal 6,15, knytter han det til forsoningen, til det nye livet i Jesus, til forkynnelsen.

Det er ut fra dette nye livet vi kan la oss forvandle, Rom.12,1-2. Paulus oppfordrer menighetene påfallende lite i sine brever til å gå ut i misjon. Derimot følger han opp Jesu forkynnelse om å være lys og salt, til å leve hellige liv, enkeltvis og som fellesskap. Verden skal kunne merke det nye livet, transformasjonen, ved Den hellig ånd i våre liv. Det er misjon.

Samtidig stanser ikke kristen misjon der. Den starter i det frelsende møtet med Jesus og strekker seg mot visjonen om riket som skal komme, og som er midt iblant oss. Gud skal skape alle ting nye. Misjon er å kalle jordas folk til å få del i Guds framtid. Det skjer ved forkynnelsen av evangeliet, og det skjer når vi demonstrerer Guds rikes verdier og krefter.

I hvilken grad innebærer dette at vi skal forvandle, transformere, verden? Noe kirkelig eller misjonalt kall til samfunnsendring er vanskelig å spore både hos Jesus og Paulus. Etterfølgelsen er snarere et kall til å ta opp sitt kors. «Vi går inn i Guds rike gjennom mange trengsler» (Ap.gj.14,22).

Betyr det at Guds kall til misjon bare er verbal forkynnelse? Nei, Guds kall til misjon er en udelelig helhet av tale og handling. Etter Jesu forbilde. Som han, skal hans folk utøve barmhjertighetens og rettferdighetens tjeneste. Slik demonstrerer vi evangeliet om Guds barmhjertighet og rettferdighet og representerer det riket som Jesus er konge i.

Samtidig må vi ha den realismen i oss som forstår forskjellen mellom Guds rike og denne verdens rike. Liksom menneskets falne natur er uforbederlig og bare kan frelses ved nyskapelse, er verdens tilstand preget av synden og døden, ja, ifølge NT av han som kalles «denne verdens fyrste». Han er alt dømt og skal gå til grunne, men han er virksom.

Derfor trenger vi å møte en del transformasjonsvisjoner med edruelighet. Det er kanskje lettest å påpeke i den ekstreme og «ny-apostoliske» herredømmeteologien som har vært med og heie fram den sittende amerikanske presidenten. Den dominerende tanken her er at kristne har rett og plikt til å søke samfunnsmessig dominans og at dette er å forstå som en åndskamp.

Optimismen med tanke på hva og hvor mye som kan forvandles, trenger stundom å kjøles ned. Vi skal selvsagt holde frimodig fram hvordan nye verdier og ny virkelighetsforståelse over tid radikalt endret det norske samfunnet når det gjelder menneskeverd, barmhjertighet, rettstrygghet m.m. Les gjerne både Jørn Øyrehagen Sunde og Ole Petter Erlandsen om dette.

Samtidig er ikke Guds rike en forbedret variant av denne verdens rike. Det er ikke kirkas kall å realisere Guds rike i vår verden gjennom å ta sosiopolitisk ansvar eller gjennom tegn og under. Guds rike er Guds handling, allerede nær oss gjennom evangeliet om Jesu frelse, ennå ikke endelig realisert, fordi Jesus ikke er kommet tilbake.

Dette trenger alle slags kirker å minnes om. Det gjelder katolske, ortodokse og protestantiske kirker som i århundrer har levd tett med den politiske makten og til tider har tenkt om sin mektige institusjon som en filial av Guds rike.

Det gjelder dem som i karismatisk iver lover mer enn de kan holde når de skaper forventning om Guds rikes seier her og nå gjennom tegn og under.

Det gjelder dem som holder fast ved de marxistisk inspirerte tankene fra 1960-tallet om at Guds misjon er alt radikalt som skjer ved mennesker av «god vilje» gjennom sosialt og politisk arbeid.

Vi trenger alle å minnes på at kongen av Guds rike sa, «mitt rike er ikke av denne verden». Det er ikke et utsagn som skal gjøre oss sosialt passive. Misjonalt helsestell og helbredelse, undervisning og nærmiljøarbeid har egenverdi – og skal være tegn på noe større.

Den store transformasjonen har begynt, men som troen selv, er den ikke alltid like lett å få øye på. Slik er korsets sanne teologi. Derfor må vi også minnes om at den store transformasjonen gjenstår, den som bare Gud, han som reiste opp Jesus fra de døde, kan og vil ordne med.

Rolf Kjøde

(Tidligere publisert i Dagen)