Treenighetslære

Trond Bakkevig, Treenigheten – også en politisk historie.

Oslo: Cappelen Damm, 2026.

152 sider.

Dette er en kortfattet framstilling av treenighetslærens historie. Den skiller seg fra andre tilsvarende innføringsframstillinger ved at det er gitt forholdsvis god plass også til de politiske aspektene ved læreutviklingen. Hvilke interesser hadde keiserne når det gjaldt kirkens treenighetslære, og hvordan så de politiske og kirkelige myndigheter på deres innbyrdes maktforhold?

Hovedvekten ligger på utviklingen i oldkirken og forholdet mellom den romersk-katolske og den ortodokse kirke i middelalderen. Ifølge framstillingen i denne boken hadde maktrelasjonene på reformasjonstiden lite med treenighetslæren å gjøre. Derfor står det lite om dette her. Derimot gis det litt plass til den økende interesse for treenighetslæren i nyere teologi. Forfatteren finner det interessant at EU etter utvidelsen i 2004 med få unntak følger skillelinjen mellom romersk-katolsk og protestantisk kristendom på den ene siden og gresk-ortodoks kristendom på den andre. Er filioque-striden relevant også i EU-debatten?

Framstillingen legger mer vekt på fakta enn på analyse. Store deler av den får derfor et litt oppramsende preg. En så kortfattet framstilling gjør også at viktige problemstillinger forblir uberørt. Treenighetslærens bibelske forankring er svært summarisk framstilt. Det som i NT framstår som kjernepunktet, nemlig Jesu forhold til hans himmelske Far, forbigås i taushet. Dermed blir også den dialog mellom Faderen og Sønnen som kirkefedrene finner i GT, og som var svært vesentlig for læreutviklingen i oldkirken, liggende utenfor horisonten. Bakkevig er – med rette – opptatt av oldkirkens avvisning av modalisme, som han foretrekker å kalle sabellianisme, altså en oppfatning som gjør skillet mellom treenighetens personer utydelig. Han er klar over at Barth er blitt kritisert for å være uklar på dette punkt, men han sier ikke noe om den moderne treenighetslærens avhengighet av Hegels modalisme, og er lite opptatt av denne problemstillingen i forhold til treenighetslæren hos Moltmann og frigjøringsteologene. Er Moltmanns korsteologi en fornyelse av det oldkirken avviste som patripassianisme, altså at Faderen lider og dør på korset? Dette er en viktig debatt som ikke er omtalt hos Bakkevig. Nyere forskning har også vist at treenighetslæren var viktigere for Luther og reformatorene enn en har vært tilbøyelig til å anta, men heller ikke dette gis oppmerksomhet i denne boken.

Det er mulig Bakkevig har skrevet boken i et forsøk på å avhjelpe den mangel på relevant teologihistorisk innsikt som ofte avdekkes hos journalister og politiske kommentatorer. Om denne målgruppen faktisk leser boken hans, kan det jo også hende han lykkes. Samtidig er boken båret av respekt for kirkens treenighetslære og vil begrunne en påstand om at den er viktig for kristen tro både historisk og aktuelt. Men den som virkelig vil sette seg inn i treenighetslærens forutsetninger og konsekvenser, må finne andre og mer problemorienterte framstillinger enn den vi får i denne boken.

20.7.2026

Knut Alfsvåg