Ulf Ekman og Rom

Det har vakt ikke lite oppsikt at stifter og mangeårig leder av Livets Ord-menigheten i Sverige, Ulf Ekman, har konvertert til den romersk-katolske kirke. For den som har fulgt med i hans utvikling de senere år, kan det neppe ha kommet som noen overraskelse. Tross dette har reaksjonene blant mange karismatiske ledere her i landet vært relativt sterke, ja, sjokkartede for enkeltes vedkommende.

Når en leser hvordan Ekman begrunner overgangen til Rom, er det imidlertid grunn til undring. Det synes i liten utstrekning å dreie seg om læremessige overveielser. I stedet ligger hovedtyngdepunktet på spørsmålet om kirkens enhet: Reformasjonen blir av Ekman fremstilt som kirkesplittelsens årsak.  Samtidig finner han det uforståelig at så mange på protestantisk mark ikke ser behovet for «et læreembete», dvs. pavens myndighet til med guddommelig autoritet å avgjøre lærespørsmål. Paven er samtidig den som legemliggjør kirkens enhet.

Det kan her være viktig å bemerke følgende:

1. Den romersk-katolske kirke har ikke siden reformasjonen endret sin lære om hvordan et menneske blir rettferdiggjort for Gud. Når dette faktum ikke synes å ha hatt noen betydning i Ekmans overveielser forut for hans konvertering, er det vanskelig å se det annerledes enn at denne reformasjonens hovedsak kun har hatt perifer betydning for Ekman selv og hans teologi. Noe som i seg selv er avslørende for gehalten i den bevegelsen han har ledet.

2. Ekmans understrekning av behovet for et enhetlig læreembete – legemliggjort i paven – henger uløselig sammen med tanken om at Skriften er uklar. Er Den hellige skrift uklar i det den lærer om de avgjørende frelsessannheter, da trengs det naturlig nok en autoritet utenom og i tillegg til Skriften. Den karismatikk som Ekman har representert, har på mange måter stått for en temmelig vilkårlig subjektivisme, der en påberoper seg Åndens tiltale i eget hjerte uavhengig av det skrevne ord i Bibelen. På sikt fører en slik subjektivisme til åndelig kaos og utmattelse. Det er et stort spørsmål om det ikke er innsikt i farene ved og konsekvensene av denne subjektivismen som har ledet Ekman i retning av den faste, «objektive autoritet» som paven og tradisjonen anses for å representere.

3. Teologisk er det et dypere slektskap mellom store deler av karismatikken og romersk teologi enn mange er oppmerksom på. Romersk frelseslære hviler på dogmet om «gratia infusa» (den inngytte nåde), dvs. den oppfatning at nåden er en guddommelig kraft som inngytes i menneskets hjerte og forvandler det innenfra. I karismatisk teologi tenker en parallelt om «Åndens dåp» (jfr. læren om «second blessing» hos John Wesley) som noe som ikke bare er betingelsen for å få del i nådegavene, men også for å bli et helliggjort menneske. Dette fører til at tyngdepunktet i forkynnelse og teologisk tenkning blir hva Gud gjør i menneskets hjerte (subjektivt), og ikke hva Gud har gjort for oss i Kristus (objektivt).

Når Ekman først har overvunnet en del protestantiske vulgærfordommer mot den romersk-katolske kirke og dernest også fremmedheten som en amerikanisert karismatiker uvegerlig vil ha i møte med den romerske kultus, er det derfor – i lys av det som er anført over – ikke til å undres over at Ekman kan gjenkjenne sin tro i denne kirke, og kjenne seg hjemme der.