Utfasingen av prester

"Ordningen med kvinnelige prester var et prosjekt som ble implementert under neglisjering av det kirkelige fellesskapet..."

Utfasing av prester som står på kirkens gamle embetssyn

Stemningsskiftet i retning av å kreve at alle prester i Den norske kirke (Dnk) opptrer liturgisk sammen med ordinerte kvinner, er kommet ganske brått. Før denne høsten har det ikke vært et tema selv om enkelte nok lenge har ønsket dette. De følgende linjene er et forsøk på en kortfattet tolkning av denne situasjonen.

Hvordan kvinnelige prester ble innført i Den norske kirke

Plass til å gå opp historien i sin bredde har jeg ikke. Jeg minner likevel om Dnks svake rettsstilling overfor statsmakten. Av den grunn kunne ikke kirken hindre lovendringen fra 1938 som åpnet for kvinnelige prester. Men det var biskopene som ordinerte, og teologer som måtte stille seg til rådighet, og kirken unnlot i nesten 25 år å gjøre bruk av lovendringen. Da den første kvinnen ble ordinert i 1961, var dette et soloutspill fra én biskop som tok seg til rette mot konsensus både økumenisk og i vår nasjonalkirke. Bispemøtet markerte i 1968 med overveiende flertall motstand mot ordningen. Og slik motstand var det også lenge i kirken for øvrig. Ordningen med kvinnelige prester var et prosjekt som ble implementert under neglisjering av det kirkelige fellesskapet som staten, ved hjelp av enkelte kirkeledere, satte de ordinerte kvinnene inn i. Man plasserte kvinnelige prester inn i et system som ikke kjente denne ordningen og brydde seg ikke engang om å endre ordningen formelt kirkelig. Konsensus blant biskoper, prester og lekfolk søkte man ikke. Det ville dessuten ha truet den nye praksisen. Nyordningen savnet kirkelig legitimitet.

Krav om tilslutning til ordningen med kvinnelige prester eller liturgisk opptreden sammen med dem, ledsaget ikke nyordningen. Dette gav seg av måten ordningen var innført på. Rett til å praktisere motstand mot nyordningen fulgte av gammel praksis og var aldri opphevet av noe kirkelig organ. Fordi ordningen med bare menn i prestetjeneste er kirkens økumeniske ordning og Den norske kirkes klassiske og historiske praksis, bad ikke prester fra 1960-tallet av kirkeledelsen pent om å få praktisere den, som om det skulle være en gunst fra noen kirkelig myndighet. De videreførte ganske enkelt praksis i Dnk, økumenisk og apostolisk. Dette var gyldig kirkelig rett. Kjørereglene som kom til på et senere tidspunkt (Presteforeningen 1978), siktet snarere på en viss smidighet i snittet mellom de to praksisene Dnk hadde.

Kirkelivet utviklet seg forskjellig i ulike områder med hensyn til kvinnelige prester. I praksis fungerte kirken i lang tid de fleste steder som før. Så fremmed var nyordningen, og så lite støtte hadde den lenge, at de som hadde kirkens gamle syn ikke kjente behov for å søke ytterligere å sikre den gamle praksisen formelt. Det var opplest og vedtatt som selvfølge at ingen prest skulle tvinges til direkte å medvirke i praksisen som var oppstått på ukirkelig vis. De var naturligvis klar over at det var lite å få igjennom på det statsrettslige planet.

Den klassiske praksisen, vi kunne si, den gamle norske kirke, har vært opprettholdt like inn i vår tid, enkelte steder fortsatt - til tross for ny lov fra 1938 og ny praksis fra 1961 ved siden av den gamle. Dnk har så å si vært delt i to «lydighetsområder» («obødienser») som det het under skismaet i Vestkirken på 1300-tallet, da kirken hadde to paver med visse land som holdt seg til den ene og visse til den andre. Den tradisjonelle praksisen i Dnk med kun menn som prester ble altså ikke stoppet den gang – i 1961 – og heller ikke senere.

Mangel på kirkelig rett i Den norske kirke

At tilflukt til «kjøreregler», håndhevet av Presteforeningen, på den andre siden har vært en mangelfull måte å innrette seg på, er det ikke vanskelig å se. Blant annet gjaldt reservasjonsretten som kjørereglene sikret, kun presten, ikke andre kirkelige medarbeidere eller menigheten. Menighetenes reservasjonsrett ble tilbakekalt da Stortinget i 1956 tok bort forbeholdet i loven fra 1938 om at menigheten måtte godta kvinnelig prest for at hun skulle bli utnevnt. Dette skjedde med andre ord seks år før noen kvinne i det hele tatt ble ordinert. I seg selv vitner dette om hvor ukirkelig reformen var; å sette hensynet til lokalmenigheten til side var påkrevet for å få dette til. Videre innebar det å ta til takke med kjøreregler at man skjøv problemene foran seg, noe som er blitt alt tydeligere.

Ikke desto mindre har den økumeniske praksisen med basis i Bibelen og utfoldet i tradisjonen hos oss vært ivaretatt, om enn ved juridisk sett skralle unntaksordninger. Slik har Dnk fungert på flere områder. Prester fikk noen ganger tiltre embeter uten kollats (biskoppelig erklæring om å være rettelig kalt) og tjenestegjorde bare på kongens beskikkelse. Flere praksiser har eksistert side om side.

Nyordningen av embetsspørsmålet høsten 2020

Kravet om at alle prester må opptre liturgisk sammen med ordinerte kvinner, er altså noe nytt. Derfor er det dimensjoner over det som skjer i disse dager. En epoke er over, og dette er et tidens tegn som vi må tyde. Innlegget mitt er et bidrag til begynnelsen på et slikt tydningsarbeid.

For det ene: trass i at motstanderne av kvinneprestreformen er blitt færre, og dermed også sammenstøtene, øker kirkeledelsens intoleranse overfor disse prestene. Dette er i seg selv et paradoks som viser at dette er et åndelig spørsmål. Jeg finner det løfterikt dog, for spørsmålet har tydeligvis ikke endt opp med å bli likegyldig, men gnager stadig Dnks samvittighet.

For det andre er aldri motstanden mot ordinasjon av kvinner i Dnk dødd ut selv om den har vært motarbeidet av politikere og av kirkeledelsen. Men når kirkeledelsen nå snart aktivt stanser muligheten for klassisk sinnede kandidater til å bli ordinert, kan dette faktisk ses på som en gavepakke til dem som står på det gamle synet: Praksisen døde aldri ut, men ble forbudt. Det er viktig å minne om dette, for kampen om historien og om sannheten opphører ikke når foten nå settes ned i Dnk for dette aspektet ved apostolisk praksis. Dnk har ikke hatt selvstendig rett, kun statsrett med gyldighet på det kirkelige området. Det var likevel elementer av gammel kirkelig rett i dette systemet, som forpliktelsen på Bibelen og bekjennelsesskriftene, hevdvunnen ordning for dåp og nattverd og et overlevert kirkelig embete som var forbeholdt menn alene.

Hvordan vil – for det tredje - den apostoliske praksisen uttrykke seg etter at kirkeledelsen nå har bestemt seg for den endelige løsningen på problemet med praktisert motstand mot ordningen med kvinnelige prester? Noen nyordning av reservasjonsretten bør ingen fantasere om. Moderate biskoper vil nå kanskje gå for en temmet kvinneprestmotstand, ikke som en blancofullmakt til å unnlate å medvirke liturgisk sammen med ordinerte kvinner, men som en slags tilrettelegging på visse betingelser etter angivelig generøs innvilgning fra deres side. En kirkelig fornyelse må etter mitt syn ta et betraktelig mer radikalt utgangspunkt enn å gå inn på slike eller lignende ordninger.

Ole Fredrik Kullerud