Velsignelseshandling i strid med det første bud

Fra tysk kirkelig dokumentasjon  

Introen i kursiv er av prost Gert Kelter: 

Den 15. synoden i Den evangelisk-lutherske Landeskirche i Württemberg, som territorialt i hovedsak faller sammen med delstaten Baden-Württemberg og er medlem i Den evangeliske kirke i Tyskland (EKD), vedtok våren 2019 med det nødvendige to tredjedels flertall en lov som verken foreskriver eller generelt forbyr velsignelsesgudstjenester for likekjønnede par. Enestående for Tyskland som helhet er det at loven også omfatter personer av et såkalt «tredje kjønn».  

Etter dette vedtaket kan menigheter tilby velsignelsesgudstjenester for likekjønnede par når tre fjerdedeler av menighetsrådet, tre fjerdedeler av de prestene som er ansvarlige for menigheten, samt leder for den kirkelige forvaltningen samtykker. Maksimalt en fjerdedel av de württembergske menighetene kan slutte seg til denne modellen – skulle det bli flere, må synoden ta opp saken på nytt. 1 

Også Landeskirche i Württemberg, oppfattet som nokså konservativ, har med dette sluttet seg til de medlemskirkene i EKD som tillater slike velsignelseshandlinger. Av de 20 medlemskirkene i EKD er det nå bare Den evangelisk-lutherske Landeskirche Schaumburg-Lippe som ikke foretar slike velsignelseshandlinger.  

Under diskusjonene om velsignelse av likekjønnede par i Landeskirche i Württemberg ba den juridiske avdelingen i kirkerådsforvaltningen dr. Christian Herrmann, teolog og leder av avdelingen Historiske samlinger og Samlingen gamle og verdifulle trykksaker i Württembergische Landesbibliothek Stuttgart, om å formulere teologiske teser mot velsignelse av likekjønnede par. Disse skulle egentlig offisielt tjene som en ressurs for kirkerådsledelsen, men dette skjedde ikke. 

Ifølge informasjon forfatteren har gitt redaksjonen av Lutherische Beiträge, ble det i den sammenhengen til slutt antydet «bare i korthet et par pro- og contra-argumenter, ellers framsatt nesten bare pro-materiale». 2 

Dr. Christian Herrmann, som tok doktorgraden i faget systematikk 3 i Erlangen i 1996, har nå tilbudt redaksjonen i Lutherische Beiträge å offentliggjøre de aktuelle tesene. Dette skjedde etter at Den evangeliske kirke Landeskirche i Württemberg, som opprinnelig hadde bedt om dem, ikke gjorde det.  

Herrmann offentliggjorde allerede i 2004 en artikkel om en beslektet tematikk i Lutherische Beiträge. 4 

Christian Herrmann: 

Velsignelseshandling i strid med det første bud 

Ti argumenter mot velsignelse av likekjønnede partnerskap 

1. DEN BETENKELIGE EMBETSHANDLINGEN DREIER SEG IKKE BARE OM ET KIRKELIG ORDNINGSSPØRSMÅL. DET ER SNARERE SENTRALT TROSINNHOLD SOM STÅR PÅ SPILL.  

Å skape usikkerhet i troen 

En offentlig gudstjeneste i en bestemt anledning virker veiledende. Kontroversene rundt denne embetshandlingen vedrører innhold i bekjennelsen om Guds handling i skapelsen og frelsen, om Skriftens vesen og kirken.  

Endring av en enkelt trosartikkel forandrer alle andre trosartikler og har – som en brist i en ring eller bjelle – varige virkninger (Luther, WA 54,158,28.36). Når troen oppstår av forkynnelsen av Guds ord og frelsen avhenger av den hørbare bekjennelsen (Rom 10, 17.10), burde man avstå fra handlinger der det er tvil om bibelsk begrunnelse.

2.  KIRKEN ER SKAPT AV GUDS ORD. DET DREIER SEG DERFOR IKKE OM FORMIDLING (EN GYLLEN MIDDELVEI) AV ULIKE «TILNÆRMINGER TIL BIBELEN», MEN OM LIVET UT FRA DEN HELLIGE SKRIFTS VIRKEKRAFT. 

Å skape uklarhet om Bibelen  

De indrekirkelige kontroversene om en gudstjeneste i forbindelse med borgerlig ekteskapsinngåelse har primært «tilnærminger» til Bibelen som referanse (preambel til den kirkelige loven)5, hhv. Bibelen som helhet. De enkelte stedene i teksten er mindre omstridt med hensyn til hva de faktisk sier enn til de slutningene man trekker av dem.  

Reformasjonen anerkjenner Den hellige skrift som «dommer, regel og rettesnor» for teologisk lære (Konkordieformelen, BSLK 769). Guds ord har en kraft i seg som skaper menigheten (Jak 1,18) og opplyser den enkelte (2 Kor 4,6). Saliggjørende tro og kraften i Guds ord står i en vekselvirkning (1 Kor 1,18).  

Med henblikk på den «fæle, brede grøften» (Lessing) mellom bibelhistoriens den gang da og utleggerens i dag har kirkehistorien fra starten av vært fulgt av forsøk på å gi Bibelens ordlyd en annen og dypere mening enn den åpenbare betydningen ordene har. «Har Gud virkelig sagt?» (1 Mos 3,1) – dette spørsmålet knyttet tvilen sammen med forførelsen. Origenes (185–254) lette etter en åndelig mening under og bak Skriftens bokstav. Erasmus av Rotterdam (ca. 1466–1536) ville danne et trossystem på grunnlag av de rasjonelt plausible stedene. J.S. Semler (1725–1791) betraktet som Guds ord bare det i Bibelen som tjente til «moralsk forbedring». D.F. Strauβ (1808–1874) satte seg som oppgave å «gjenopprette dogmatisk» det hans tids eksegese hadde «kritisk tilintetgjort»; hans «Jesu liv» tegnet den Jesus som passet Strauβ. R. Bultmann (1884–1976) er gjennom avmytologiseringen forbundet med en ny, eksistensfilosofisk tolkning av Bibelen.  

Sammen med Luther kan man si til disse strukturelt beslektede ansatsene: Problemet ligger ikke i Bibelen, men i det frelses- og opplysningstrengende mørket i menneskets hjerte (WA 18,606.609). Luther mente med henblikk på bibelsteder med sitt «was Christum treibet» ikke et kriterium for sakskritikk og seleksjon fra utleggerens side (WADB 7, 385,25-32). Det dreide seg snarere om i hvilken grad det skrives om Kristi frelsesverk. Luther fant imidlertid også kilder i Jakobs brev, det han holdt for å være en «epistel så tørr som halm». Den augsburgske bekjennelse understreker i art. 5 virkningen av evangeliet. Bibelens karakter av å være Guds ord blir ikke analysert, tildelt eller forklart, men gis gjennom Bibelens kraft. Trossvissheten avhenger av å kunne skjelne ved hjelp av Skriften, ikke mellom gudsord og menneskeord i den.  

I striden mellom paven og «svermerne» viste Luther alternativene: Blir Skriften tolket i overensstemmelse med den Gud som taler, eller i overensstemmelse med det mennesket som mottar (WATR 3,670,17)? Når bevegelsesretningen utgår fra Gud, er Skriften virksom og klar. Når utleggerne vil opprette klarheten og virkekraften i etterkant, følger individuelt, subjektivt forgodtbefinnende og uklarhet med. Den som av forskjellige grunner alltid eliminerer anstøtelige bibelsteder eller gjør dem mer akseptable gjennom «tolkning», hører bare ekkoet av sin egen stemme. Da tas også Bibelens forandrende virkekraft bort. Men «ordet om korset» forblir et «anstøt» og en «dårskap» (1 Kor 1, 18.23).

3. NESTEKJÆRLIGHET BETYR IKKE ET VAGT KJÆRLIGHETSPRINSIPP, MEN INNGÅR I EN BINDING TIL DE TI BUD. KJÆRLIGHET INNEBÆRER OGSÅ Å BLI KORRIGERT.  

Omtolkning av kjærlighet 

Utsagnet «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4,16) må ikke snus helt om til «Kjærlighet er Gud». Hvis dette skjer, blir en personal relasjonsstruktur til et abstrakt kjærlighetsprinsipp. Alt som da på en eller annen måte oppfattes og erklæres som «kjærlighet», blir uten videre stilt på lik linje. Men det dobbelte kjærlighetsbud blir forstått som sammenfatning og oppfyllelse, ikke at det innebærer å sette loven ut av kraft (Matt 22, 40; Rom 13,10; Gal 5,14). Også i de budene som gjelder vår neste, handler det om å «frykte og elske Gud» (Luthers katekisme/Brenz). Å holde hans bud inngår i kjærligheten til Jesus (Joh 14,21.23). Når den er bundet til budene, kan kjærligheten være avslørende og korrigerende (1 Kor 13,6).  

Hellighetsloven (3 Mos 17–26) knytter bl.a. avvisningen av samkjønnet sex som «avskyelig» (3 Mos 28,22; 20,13) til budet om nestekjærlighet (3 Mos 19,18). De utsagnene i hellighetsloven som ikke er rettet mot kulten, men mot menneskelig atferd, blir bekreftet i lastekatalogene i NT (f.eks. 1 Kor 6,9f.; 1 Tim 1,9f.). Stilt overfor Guds hellighet er det et uttrykk for kjærlighetsløshet om man ved en velsignelseshandling villeder når det gjelder samkjønnet seksuell atferd av en karakter som setter frelsen i fare (om å arve Guds rike, jf. Gal 5,21). Bestemmelser om en framgangsmåte i en fallen verden, som ved skilsmisse (Matt 19,9), mangler når det gjelder homoseksualitet.  

4. UTENOMBIBELSKE ERKJENNELSESKILDER GIR VERKEN KLARHET ELLER ENTYDIGHET. BIBELEN ER GRUNNLAGET, IKKE GJENSTAND FOR KRITIKK.  

Nytt tradisjonsprinsipp 

I fortellingen om Jesu fristelse siterer også djevelen Bibelen (Matt 4,6). Men Jesus konfronterer ham med Bibelen og henviser ikke til eksterne instanser.  

Når eksegeter riktig beskriver den teologiske betydningen av f.eks. Rom 1, 24–27, men så bemerker at «i dag» kan man ikke tro noe slikt, innføres det et konkurrerende bedømmelsesgrunnlag. Hos Luthers motstandere var dette tradisjonen med det kirkelige læreembetet, men nå viser man til utviklingen i tiden og vitenskapen. Men det vitenskapelige grunnlaget er uklart.  

Genetiske undersøkelser og hjerne- og hormonforskning har hittil ikke kunnet føre homoseksualitet monokausalt tilbake til biologi. 6 Man går heller ut fra at homoseksualitet blir ervervet i en kompleks utviklingsprosess. 7 Representanter for gender mainstreaming understreker de sosiale konstruksjonsfaktorene i kjønnsidentiteten. De avviser at homoseksualitet er medfødt. Fra homobevegelsen selv stammer vurderingen av homoseksualitet som «konsept» og kravet om å overvinne homo- og heteroseksualitet til fordel for permanent kjønnslig fleksibilitet. 8 Sympatiserende teologer isolerer sågar kjærligheten til å være en kraft som «transcenderer kjønnstilvisninger». For disse består ekteskapets teologiske vesen i at man sammen med den biologiske kjønnsidentiteten også legger bak seg «den sosiale tildelingen av kjønn». 9  

Kirkelige kretser forbinder den overflatiske henvisningen til «vitenskapen» av og til med det emosjonelle prinsippet «I begynnelsen var bestyrtelsen». Man gjør krav på en direkte tilgang til Guds åpenbaring som går utenom den bibelske ordlyden, og man krever solidaritet. Overfor slike typer av løsrivelse og selvtranscendering kan man bare henvise til Bibelen som kritisk motpol.  

5. DEN KJØNNSLIGE BIPOLARITETEN INNGÅR LIKE GRUNNLEGGENDE I SKAPELSEN AV MENNESKET SOM FORPLANTNING OG REKKEN AV GENERASJONER. 

Skapelse i stedet for opphevelse av biologien 

Skapelsen til mann og kvinne blir i 1 Mos 1, 27 kunngjort som menneskets grunnleggende egenskap. De har som skapt i Guds bilde lik rang. Guds velsignelse knyttes til forplantningsoppdraget (1 Mos 1, 28). Ekteskapets fellesskapskarakter («én kropp») (1 Mos 2,24) blir med referanse til kjønnsulikheten gjentatt i NT (Matt 19, 4–5). Hjelperen av samme slag (1 Mos 2,18) erfarer følgene av syndefallet nettopp med henblikk på etterkommerne (1 Mos 3,15f.). Slektsregistrene i GT (1 Mos 11 mv.) og Jesu ættetavle (Matt 1,1–17) viser hvor viktig avstamning er for å opprettholde verden, men også for frelseshistorien.  

Ikke alle har barn, men enhver er født som barn av foreldre med ulikt kjønn. Homoseksuelle par kan få etterkommere bare ved hjelp av tredjepart.  

Det som er ulikt, kan ikke med henvisning til Gal 3,28 erklæres å være likt. Ved «enheten i Kristus» dreier det seg på lignende vis som ved menneskets gudbilledlighet om alle menneskers relasjon til Gud. Men dette opphever likevel ikke de individuelle forskjellene.  

Med gudbilledligheten (1 Mos 1,27; 1 Mos 9,6; Sal 8,4 ff.) er mennesket stilt under Guds beskyttelse og råderett. Dette utelukker menneskets rett til selvdefinert skaperhandling, f.eks. ved en nydefinisjon av ekteskapet eller gjennom forplantning ved hjelp av kloning.   

Da den kirkelige velsignelseshandlingen eksplisitt blir begrunnet med en innholdsmessig utvidelse av den borgerlige ekteskapsinngåelsen, blir avgrensningen mot en teologisk nydefinisjon av ekteskapet tvilsom.  

6. PRAKTISERT HOMOSEKSUALITET FORVRENGER BEVEGELSESRETNINGEN MELLOM SKAPER OG SKAPNING. DEN ER I STRID MED VIRKNING OG GRUNN FOR GUDS VELSIGNELSE. 

Velsignelseshandling i strid med det første bud 

Rom 1,26f. anskueliggjør i konteksten Rom 1,18–32 syndens vesen, menneskets falne stilling og behov for forløsning overfor Gud. Skapelsens målrettede struktur peker tilbake på Skaperen og burde føre til lovprisning av ham (Rom 1, 19–21). Synden består i manglende erkjennelse av Gud og bevegelsesretningen mellom skaper og skapning. Å lage avgudsbilder (Rom 1,23) har virkninger for menneskene i forholdet til seg selv og andre. Skapelsens «Gud så at det var godt» og velsignelsen gjaldt den orden som var gitt i og med skapelsen. Den gjaldt skjelningen og gjensidighetsforholdet mellom Gud og menneske, mann og kvinne, foreldre og barn (1 Mos 1,27f.31). Ved praktisert homoseksualitet anskueliggjøres det syndens vesen som bytter ut denne orden og syndens destruktive følger. Å «bytte ut» (gresk met/-allassein) (Rom 1,23.25.26) knytter begrepsmessig det første bud sammen med homoseksuell praksis. Når Gud «overgir» til følgene av fritt valgt gudløshet (Rom 1,24.26.28), og til disse hører ved siden av homoseksuell praksis også andre former for menneskelig «urett» (Rom 1,18), utgjør dette det motsatte av velsignelsen i skapelsen.  

Når det naturlige løsriver seg fra Gud og ikke lenger vil være skapning, frarøves det Guds «sannhet» og «herlighet» (Rom 1,23.25). Et foreliggende «begjær» (Rom 1,24.27) er derfor ikke «naturlig» i betydningen «godt» bare fordi det hører med til skapningen.  

De ulike begrepene (Rom 1,27: arsenes en arsesin; 1 Kor 6,9; 1 Tim 1,10: arsenokoitai) tilsvarer den greske oversettelsen (Septuaginta) av 3 Mos 18,22; 20,13. Ved siden av henvisningene til 1 Mos taler dette imot å anta at det her først og fremst skulle handle om pederasti, omgang med barn som innebærer maktmisbruk.  

7. FORHOLDET TIL DET KROPPSLIGE ER UNDERLAGT GUDS KRAV. DEN BETENKELIGE VELSIGNELSESHANDLINGEN VANSKELIGGJØR SKJELNINGEN MELLOM SEKSUELL IDENTITET, ORIENTERING OG PRAKSIS.  

Denne velsignelseshandlingen tjener ikke til det gode 

1 Kor 6,9 står i sammenheng med siktemålet for det kroppslige. Forholdet til kroppen hører med til det å være en kristen fordi kroppen som «tempel for Den hellige ånd» ikke bare skal være til disposisjon for seg selv, men tjene til Guds ære (1 Kor 6,19f.). Kroppens atferd kan løsrive seg, ved dette «få makt over meg» og ikke lenger tjener det «gode» (1 Kor 6,12).  

Det kroppslige har varige, fastlagte og formbare aspekter. Seksualitet som del av det kroppslige avhenger for det første av den biologiske kjønnsidentiteten. For det andre er den også forankret i den psykososiale utviklingen som noe formbart og åpent for påvirkning. Her må man skjelne mellom seksuell praksis og den seksuelle orienteringen som utvikler seg. Kroppens tempelkarakter innebærer at orientering (tilbøyelighet, drift) ikke med nødvendighet bør eller må føre til praksis. Dette gjelder også, men ikke bare, for homoseksualiteten. I den foreliggende situasjonen vil den betenkelige velsignelseshandlingen la praksis festne seg og tolke de andre aspektene av seksualiteten ut fra dette. Det er å snu om på det Skaperen har tenkt, et fall fra gitte retningslinjer ned til noe man konstruerer.  

8. EVANGELIET HAR EN FORVANDLENDE KRAFT. RETTFERDIGGJØRELSE AV SYNDEREN BETYR IKKE RETTFERDIGGJØRELSE AV SYNDEN. 

Omvendelse, ikke bekreftelse, er nødvendig 

Lastekatalogen i 1 Kor 6,9 f. er formulert med blikket bakover («var») (v. 11) og sikter mot et nytt liv. Enkeltsyndene i Rom 1, 24–31 illustrerer synderens tilstand og behov for forløsning. Men forløsning skjer ikke gjennom å bagatellisere synden (Rom 3,5ff.), men ved syndstilgivelse av nåde som har sitt grunnlag i Kristi kors og oppstandelse (Rom 3,24; 5,6ff.). Syndstilgivelsen står sammen med oppfordringen «Synd ikke mer fra nå av!» (Joh 8,11). Sammenstillingen av Guds trøst og krav går igjennom de nytestamentlige brevene. Synderen blir forsonet med Gud og omvendt ved dette (2 Kor 5,17). Men synden blir ikke godtatt.  

Synden som allmenngyldig tilstand (Rom 3,23), noe som gir seg utslag i syndige handlinger, tillater ikke at enkelte gjerningssynder (f.eks. homoseksuell praksis) skal vurderes mer negativt enn andre. Det samme gjelder motsatt for de positive «Åndens frukter» (Gal 5, 19–22). I samsvar med dette skal man verken rette domsprekener spesielt mot homoseksuelle eller omvendt foreta velsignelseshandlinger spesielt for homoseksuelle. Personer med homoseksuelle følelser mottar som personer trøst, undervisning og velsignelse på linje med alle andre besøkende i en vanlig gudstjeneste. En velsignelse relatert til en anledning setter anledningen i sentrum, og den kan ikke akkurat unndra seg en vurdering av anledningen.  

9. DEN INDIVIDUELLE SJELESORGEN ER DET RIKTIGE STEDET FOR OPPFØLGING AV MENNESKER MED HOMO- ELLER TRANSSEKSUELLE FØLELSER.

Sjelesorg som samtalerom 

En offentlig gudstjeneste retter seg mot allmennheten og gjelder det allmenne, gyldig for alle. Her skjer forkynnelsen, og Gud har gitt et eksplisitt oppdrag til dens «at» og «hva». I en offentlig gudstjeneste kan man imidlertid ikke komme til rette med det som er individuelt gitt. Det trengs et beskyttet samtalerom for å ta opp følsomme temaer og verdsette den enkeltes personlige utvikling.  

Sjelesorg kan og må virke empatisk og samtidig utfordrende. Den må formidle trygghet og samtidig gi orientering. En velsignelsesgudstjeneste med en faktisk normeringskraft formår ikke dette. Sjelesorg tjener den som søker den. Gudstjenesten sikter mot de besøkende og står særlig ved kontroversielle temaer i fare for å bli tatt til inntekt for det samfunnspolitiske. 

10. DEN BETENKELIGE VELSIGNELSESHANDLINGEN SETTER DET ÅNDLIGE GRUNNLAGET FOR ENHETEN MELLOM MENIGHETENE I FARE.  

Strid i menighetslivet 

Luther definerte med henvisning til Joh 10,27 kirken som flokken av «Små sauer som hører sin hyrdes røst» (Schmalkaldiske artikler III, 7, BSLK 459,22). Kunnskapen om Guds vilje (Mi 6,8) lar ikke samvittighetene hvile (Rom 2,15). Det åndelige grunnlaget for menighetens enhet går tilbake til Guds ord og virke. Strid i menigheten på grunn av krav om at kirken tilpasser sin handlemåte til utviklingen utenfor kirken kan ikke løses ved hjelp av flertallsavgjørelser. I stedet for å overføre fragmenteringer i samfunnet til menighetslivet burde menighetsmedlemmer virke inn i samfunnet med sitt åndelige vitnesbyrd. Åndelig enhet i Kristi kropp (1 Kor 12,12ff.) betyr noe annet enn en løs samling av menigheter eller personer innenfor menighetene.  

Forkortelser i teksten:  

WA: Weimarer Ausgabe (Samling av Martin Luthers tekster) 

BSLK: Bekjennelsesskriftene til Den evangelisk-lutherske kirke 

WADB: Luthers tyske bibel fra 1545 

WATR: Luthers bordtaler 

Teksten er hentet fra Lutherische Beiträge nr. 3/2020 – se http://www.lutherischebeitraege.de/ 

Teksten er oversatt fra tysk av Astrid Sagnes.