Bergen, FBB Bjørgvin og FBBs sentralstyre (For Bibel og Bekjennelse).

I år vil vi ha som hovedtema: «Gudstjeneste i Ånd og sannhet»

Å høre Jesus til, er å høre Guds folk til. Og siden tidenes morgen har Guds folk kommet sammen for Guds ansikt – til gudstjeneste. I gudstjenesten er det særlig tre hovedsaker som kommer til uttrykk: Hvem vår Gud er, hvem vi er, og hva vi tror og bekjenner. Ettersom troen lever av nådens midler, er gudstjenesten først og sist en samling rundt nådens midler, der vi som Guds folk tar imot nådens gaver – under takk, bønn og lovsang. Disse dagene vil vi fordype oss i hva vår gudstjeneste er og gir.

Hjertelig velkommen!

Praktiske opplysninger:

Sted: Hele konferansen vil foregå i DELK-kirken i sentrum av Bergen. Adresse: Rosenbergsgt. 1, 5015 Bergen

Deltakeravgift: Kr. 550, studentpris: kr. 250. Kun fredag: kr. 200, kun lørdag: kr. 450.

Påmelding: innen fredag 21. august ved å betale deltakeravgiften til FBBs konto: 3000.17.08119 eller vipps: 129372. Merk innbetalingen med konferanse og navn!

Overnatting: Det er mange ulike overnattingstilbud i Bergen sentrum, flere av dem i nærheten av kirken. Nærmeste mulighet er Scandic Bergen City.

Noen private overnattingsplasser kan skaffes. NB! Vær tidlig ute. Ta kontakt med Øystein Rønhovde (se kontaktinfo under).

Spørsmål kan rettes til Boe Johannes Hermansen, bojohermansen@gmail.com (tlf. 996 12 822) eller Øystein Rønhovde, oroenhov@online.no (tlf. 474 17 143)

Foredrag og bibeltimer:

Fredag 28. aug.:

Fra 17.30: Registrering

18.30: Velkomst. Jan Bygstad: Tradisjon og Skrift

19.30: Pause

20.15: Jakob Appell: Grunnloven for all tilbedelse og gudstjenesteliv

21.15: Kveldsbønn. Slutt

Lørdag 29. aug.:

Fra 09.30: Registrering

10.00: Morgenbønn

10.30: Jan Bygstad: «Gudstjeneste i Ånd og sannhet» - hva menes med det?

11.30: Pause

12.00: Knut Alfsvåg: Luther og gudstjenesten – hvorfor liturgi?

13.00: Pause med lunsj

14.00: Tomas Bokedal: Den himmelske gudstjenesten – gudstjenesten i

Åpenbaringsboken

15.00: Pause

15.30: Knut Alfsvåg: Gudstjenesten som samtidskritikk

16.30: Pause

17.00: FBBs generalforsamling

Ca 18.45: Pause

19.00: Kulturkveld

Ca. 20.30: Slutt

Søndag 30. aug.:

11.00: Høymesse i DELK-kirken

Liturg: Jan Bygstad. Preken: Jakob Appell

Ca 13.00: Kirkekaffe/påfølgende samvær

Talere:

Knut Alfsvåg, prof. em. dr. theol. i systematisk teologi ved VID misjonshøyskolen i Stavanger. Har tidligere vært misjonær i Japan for NMS. Gud, modernitet og postmodernitet er noen av hans tema som forfatter og foredragsholder. Tidligere formann i FBB. Bosatt i Stavanger.

Jakob Appell, ph.d., lektor i praktisk og systematisk teologi ved Församlingsfakulteten i Göteborg. Distriktsleder for Missionsprovinsen i vestre Sverige og tidligere kyrkoherde i Immanuelforsamlingen i Göteborg. Disputerte våren 2026 med en avhandling om Bo Giertz homiletikk. Bosatt i Mölndal. 

Tomas Bokedal, førsteamanuensis i Det nye testamentet og tidlig kristendom ved NLA Høgskolen i Bergen. Har tidligere undervist ved University of Aberdeen og Församlingsfakulteten i Göteborg. Bosatt på Sotra.

Jan Bygstad, dr. theol. h.c., har vært prest i DELK Bergen menighet siden starten og er formann i FBB. Tidligere prest i DnK og lærer på Bibelskolen på Bildøy. Er nå pensjonist, men reiser som forkynner og bibellærer. Skrevet flere bøker. Bosatt på Askøy.

Jeg vil kort svare på disse:

Når det gjelder slagordet «All in for Jesus» som undertegnede har påpekt er noe som forkludrer skillet mellom lov og evangelium og fører unge mennesker inn i lovtrelldom, svarer Søvik med å peke på at en kristen er kalt til å leve et liv i lydighet mot Guds bud. Det er et noe underlig svar, ettersom jeg aldri har anfektet dette eller har stått for noen form for antinomisme.

I ungdomsårene kom jeg selv til å stå under en forkynnelse svarende til den som har lydd under ‘The Send’, noe som førte inn i en trelldom som var fullstendig utmattende. Hadde jeg ikke i denne tiden møtt en gammel misjonær som lærte meg å kjenne det frigjørende evangeliet, var jeg neppe blitt bevart som en kristen.

Poenget er her at dette ikke handler om hvor vidt en kristen skal leve i omvendelse og helliggjørelse – for det skal vi. Men det handler om hvordan en ‘deler’ lov og evangelium: Der forkynnelse roter med forskjellen mellom lov og evangelium, fører den i trelldom. Derfor blir det galt når «evangeliet» kommer til å handle om å «gå all in for Jesus» i stedet for å være forkynnelsen av at Jesus har gått «all in for us». Og når forkynnelsen får den karakter som er kommet frem i The Send-konferansene, ender altfor mange unge inn i en trelldom som før eller siden fører til at de «møter veggen».

Særlig er det paradoksalt at en loves Den hellige ånds kraft, men likevel blir utbrent. Hvis det er Ånden som virker med sin kraft, hvordan kan det ha seg at en stakkars ungdom likevel brenner ut, blir så uendelig sliten? Årsaken ligger i en forkynnelse som ikke vet å gi hvile i evangeliet. Og så går en i egen kraft, men tror og innbiller seg at ens ungdommelige entusiasme er Åndens kraft. Inntil en møter veggen. For å gå «all in for Jesus» er over evne.

Vi kan her kanskje minne om hvordan den unge presten (i boken ‘Steingrunnen’ av Bo Giertz) forteller sin gamle sokneprest at han «har gitt hjertet sitt til Jesus». Soknepresten svarer med å spørre om det er noe å gi ham? Hjertet er jo ikke annet enn en tom blikkboks som ligger i veikanten ….

Jeg vil mene at når budskapet i et frigjørende evangelium møtes med innvendinger om at det er farlig for helliggjørelsen, er dette nøyaktig samme protesten som Paulus ble møtte med (Rom 3,7f: 6,1), og likeledes Luther. Dette er årsaken til at det også er problematisk når Søvik holder frem katolsk helliggjørelsesteologi som forbilledlig i sin tidligere artikkel. For det var nettopp denne typen teologi som var en hovedårsak til Roms forkastelse av den lutherske reformasjon og gjenoppdagelsen av evangeliet.

Søvik mener videre at det undertegnede har skrevet om profetisk tale er svak bibelsk teologi. Jeg er klar over at det er meget mer å si om saken både til å utfylle og nyansere det som ble skrevet. Men: Her vil jeg minne om at utgangspunktet for denne debatten var en begrunnet

advarsel mot å søke Gud og Guds røst i sitt eget indre, og mot bevegelser som holder kurs i den slags. Gud har gitt løfte om at vi vil finne ham i nådens midler, i Ord og sakrament. Han har ikke gitt løfte om at vi finner ham ad andre veier. Å søke ham i sitt indre er og blir svermeri.

Protestene mot denne grunnsannhet har så dukket opp fra den ene etter den annen på karismatisk hold, som alle vil identifisere sine indre røster med det Bibelen har å si om profetisk tale. Når Søvik ignorerer denne hovedsak – svermeriets problem – treffer han ikke det som har vært undertegnedes anliggende.

Siden den karismatiske «vekkelsen» vokste frem på 60- og 70-tallet, har uvilje overfor klare og bindende læreutsagn vært et gjennomgående kjennetegn ved svært mye av bevegelsen. En har i stedet kunnet høre sterke reaksjoner mot røster som reiser teologisk kritikk mot ulike sider av karismatikken. Disse hevdes «å stå Gud imot» og å hindre vekkelse og fornyelse. Samtidig høres det lite av intern kritikk mot svermeriet og de mange usunne utslag en ser innen karismatikken – det være seg helbredelsesforkynnelse, «power evangelism», «profetier» (OASE inviterte Kansas prophets), «lattervekkelsen» (Toronto), «å falle i Ånden» (Rodney Howard-Browne - «Den hellige ånds bartender»), NAR, Bethel Church (Bill Johnson), osv., osv.

I min tid som prest har jeg møtt litt for mange mennesker som lider psykisk på grunn av den åndelige usunnhet som gjør seg gjeldende i mye av dette.

Jeg regner med at en god del av det som er listet opp over, er slikt som Søvik ikke vil stille seg bak. Samtidig finner jeg grunn til å etterlyse tydelig oppgjør med mange av de ekstreme utslagene vi har sett i fotsporene av den karismatiske bevegelsen. Søvik var en sentral skikkelse i innføringen av karismatikken i vårt eget land. Nettopp derfor ville det vært velgjørende å høre kritikk med teologisk tyngde fra hans hold. Hvis han ønsker å være luthersk, må han også forholde seg til og ta på alvor reformasjonens oppgjør med svermeriet. Dette er jo ikke bare et historisk fenomen, men noe som har fått stor aktualitet nettopp gjennom den karismatiske bevegelsen.

Jeg vil derfor avslutte med å spørre Søvik: Hva er svermeri? Når blir karismatiske uttrykk «fremmed ild» (3Mos 10)? Hvor finner han svermeri og ubibelsk praksis i den karismatiske bevegelse?

Jan Bygstad, formann i FBB

(Også publisert i Dagen)

Onsdag 15. april kl. 18.30. Tema: Bergprekenen. Hvordan forstår vi den? Innledning ved tilsynsmann Bertil Andersson.

Podkast

Samtidig er teologien i den eldste gruppa av akademiske fag. Det synleggjer for så vidt kyrkja si heilt sentrale stilling for framveksten av Europas universitet, men den saka få ligge her. Teologien samlar i seg mange allmenne disiplinar av språk, teksttolking, historie, systematisk refleksjon, kommunikasjon og menneske- og samfunnskunnskap. Det er få fagområde som får tatt i bruk ein så stor metodisk breidde.

På NLA opplever vi ein auke av unge kristne som vil lodde djupare i teologien. Noko av det første vi møter dei med, er påpeiking av at Gud både er objekt og subjekt for teologifaget. Vi studerer læra om Gud, men gjennom teologien vil vi også at studentane skal møte og erkjenne Gud sjølv.

Å studere teologi inviterer derfor til ei danning som legg bøn, andaktsliv og aktivt menighetsliv som rammeverk, og kall til etterfølging og teneste som utfordring. I Reformasjonen understreka dei at for på bli ein sann teolog, trengs øving i bøn, ettertanke og uroleg berøring («oratio, meditatio, tentatio»). Utan denne forankringa blir ein berre teolog i det ytre og ueigna til ei livslang teneste for evangeliet.

For ein kristen utdanningsinstitusjon som NLA er det heilt avgjerande at både teologien og dei andre fagkretsane bygger på ei kristen forståing av tilværet. Elles forsvarar vi ikkje retten vår til å vere til som kristen utdannings- og forskingsarena. Eit slikt rammeverk hindrar ikkje akademisk forsking og kvalitet, like lite som eit sekulært eller muslimsk rammeverk treng å hindre kvalitet.

For teologien inneber det at vi har ein ståstad som er offentleg kjent, ein basis som vi tenker og arbeider ut frå. Dette utgangspunktet er teistisk – vi er altså ikkje ateistar eller sekulære fornektarar av underet, kristent – vi er altså ikkje muslimar eller nyåndelege, og for vår del også evangelisk luthersk – altså verken romersk katolsk eller pentekostalt, sjølv om det konfesjonelle inneber langt mindre skiljelinjer enn dei først nemnde.

Kvar enkelt høgskoleigar har rett og plikt til å definere kva grunnlag institusjonane arbeider ut frå. Det eine treng ikkje vere akademisk verre enn det andre. I akademisk samanheng jobbar vi uansett med fagfellar frå ulike bakgrunnar av alle som er nemnde over – og fleire til. At vi klargjer premissa for arbeidet vårt, ekskluderer ingen. Eksklusjon skjer snarare når dei sekulære normene gjer krav på å tre sine trange «nøytrale» rammer nedover teologien.

På NLA er vi ikkje nøytrale i vår faglege vurdering av religion og religiøsitet. Vi arbeider på basis av felles søk etter sanning og objektiv kunnskap, og vi vurderer i lys av den overleverte kristne trua. Vi behandlar religionane sin teologi – og mangel på Gud – med sakleg respekt, men vi tar aktivt stilling til dei på basis av den kristne openberringstrua. Teologien er normativ, uansett kva utgangspunkt ein tar.

Vi presenterer sakleg sekulær etikk og livssyn, og finn jamvel vesentlege overlapp, men vi vurderer og kritiserer også i lys av den kristne trua sine kjelder og normer. Dette er ei sentral oppgåve for den kristne apologetikken.

På same måten har vi kapell for kristen bøn og forkynning, men legg sjølvsagt ikkje til rette for rom med gudsdyrking og tilbeding som bryt med bodet om ikkje å ha andre gudar enn han som er openberra i Jesus Kristus.

Bryt ikkje slik tenking og praksis med den rådande forventninga til eit livssynsope samfunn? På ingen måte. Min kollega, Egil Morland, kommenterte før påske at «poenget med ‘det livssynsåpne samfunnet’ er at samfunnet som helhet skal sikre arenaer der vi kan stå fram med våre trosuttrykk, ikke at vi innenfor ulike institusjoner og trossamfunn selv skal representere dette mangfoldet, og slik sett oppløse oss selv.»

Denne viktige presiseringa frå Morland viser kor viktig det er at samfunnet også legg til rette for og ønsker seg frie akademiske institusjonar som kombinerer høgt fagleg nivå og tydeleg verdiforankring. Då demonstrerer ein eit livssynsope mangfald. Når vi pressar desse institusjonane til å kompromisse på særprega sine, gjer vi samfunnet mindre.

På NLA tar vi imot ein flott generasjon av unge kristne til teologiske studium fortida. Vi lovar å forvalte dette tilsiget så godt vi kan, både med ein akademisk kvalitet som hevdar seg og med kritisk og nysgjerrig søk etter sanninga. I truskap mot han som er Sanninga.

Rolf Kjøde

(Også publisert i Dagen)

Mandag 17. juni til tirsdag 18. juni 2024 var jeg på vigselsforberedende samling i Den norske Kirke (Dnk), som kalles veien til vigsling (VTV). Hele programmet består av to fellessamlinger (VTV1 og VTV2) og til slutt ordinasjonssamtale (VTV3). Etter denne samtalen blir en ordinert til prestetjeneste i Dnk.

Jeg har lenge sett utviklingen innen Dnk gå i retning av manglende tro på Gud og Bibelen. På tross av dette tenkte jeg at det er mulig å gjøre en forskjell som prest. Jeg kom til samlingen og ønsket å ha et åpent sinn. Jeg var klar over at det var store forskjeller jeg kom til å møte.

Jeg kunne skrevet om flere hendelser; for det var mye rart som skjedde. Jeg vil imidlertid skrive om den mest alvorlige hendelsen. Det hendte tirsdag 18. på Adde-Zetterquist kunstmuseum, derav navnet: Adde-Zetterquist-hendelsen.

De nordligste bispedømmene ligger i samiske områder. Derfor var en del av temaene knyttet til samisk kirkeliv. På kunstmuseet hørte vi foredrag av en prest som var sentral i arbeidet i lulesamisk område, og ei som var ansatt som noe tilsvarende diakon, det var et samisk ord. Disse hadde foredrag, og etterpå skulle vi snakke og reflektere som gruppe. Vi gikk da inn i et annen rom og satt oss ned i sirkel. Vi ble fortalt at vi skulle snakke fritt, og uten håndsopprekning. Det skulle være et åpent og aksepterende rom. Dette var etter modell fra samisk vis, som vi hadde hørt om på foredraget før.

Det tok ikke lang tid før hun som hadde hatt foredrag begynte å snakke om hvem hun ba til og snakket til. Hun ba til: ørnen, treet, den hellige ånd, universets skaper (ikke Faderen). Etter kort tid tok biskop i Nidaros Herborg Finnset til orde og sa at nå er det tid for at trosbekjennelsen også må romme samiske guder. Dette var presten veldig med på. Og ikke lenge etter sa biskop i Nord-Hålogaland Olav Øygard og biskop i Sør-Hålogaland Svein Valle seg enige. Biskop i Møre Ingeborg Midttømme var taus.

Det var en deltager som gikk på VTV2. Hun sa hun ikke hadde vært kristen så lenge, men hadde ikke oppfattet at det var rom for flere guder i kristendommen. Hun ble avbrutt av biskop Finnset som svarte med å avvise dette. I svaret opplevde jeg biskopen som ubehagelig. Det var ikke mulig for flere å komme med kritiske tanker, uten at biskopen ble ubehagelig. Til tider kunne hun virke på grensen til aggressiv. Spørsmål som var i retning av kritikk ble slått ned på.

Siden denne samtalen var del i et vigselsforberedende program for prester i DnK anser jeg innholdet i det biskopene sa som et offentlig uttrykk for kirkens tro. Det er vanskelig å argumentere med at det en biskop forteller en som søker ordinasjon i sin kirke ikke er å anse som betydningsfullt. Disse prestene skal tjene medlemmer i DnK i framtiden. Det er derfor hensiktsmessig å gjøre allmennheten oppmerksom på hvilken lære de kan møte i DnK.

Det er en stund siden denne hendelsen. Hvorfor kommer dette fram først nå?

15. september 2025 var biskop Svein Valle på besøk på NLA, der jeg studerer. Jeg var ikke der. I ettertid fikk jeg vite at en medstudent, som jeg har fortalt om Adde-

Zetterquist-hendelsen, hadde spurt Valle om uttalelsene stemte. Biskopen nektet for det.

--

Takk, Thor Olav Gullbrå, for din redegjørelse. Det er viktig at det store frafallet fra bibelsk kristendom avsløres. At frafallet har gått langt i Sverige, har vært åpenbart lenge. Men at det har gått så langt i Norge, var for meg en skremmende nyhet.

Seth Erlandsson (Tidskriften Biblicum 1/2026) "Norsk versjon fra Biblicum på norsk: biblicum.info"

Først til det historiske: Det er riktig at ‘Sola Scriptura’ som slagord oppstod med reformasjonen. Men saken er like gammel som Bibelen selv, dvs. eldre en kirken. Bibelen forbyr uttrykkelig «å legge til eller trekke fra» det som står skrevet (5Mos 4,2; Åp 22,18). Paulus lærer menighetene «ikke å gå ut over det som skrevet står» (1Kor 4,6). Og Judas skriver at troens sannhet er gitt «en gang for alle» (Jud v. 3). Forsamlingen i Berøa var forbilledlig idet den prøvet det som ble forkynt på Skriftens ord (Apg 17,11).

Når slagordet ‘Skriften alene’ oppstod, var det i møte med en tradisjonsutvikling i middelalderen som førte til konflikt mellom Bibelen og tradisjonen. For en from munk som Martin Luther var det utenkelig at kirken kunne ta feil. Det kom som et sjokk på ham da han ble tvunget til å se i øynene at senmiddelalderens katolske lære på en rekke områder sto i konflikt med Bibelen. Og han ble tvunget til å velge: Er det Bibelen eller kirken/tradisjonen som er øverste autoritet? Reformasjonen valgte med Luther å stå fast ved at Skriften alene er høyeste autoritet i troens saker.

Verken Luther eller den lutherske reformasjon avviste tradisjonens betydning. Men: Hvor tradisjonen kommer i konflikt med Bibelen, er det bibelordet som er avgjørende. Hvilket betyr at Bibelen prinsipielt står kritisk overordnet i forhold til all tradisjonsdannelse og all kirkelig praksis.

I bevisst motsetning til den lutherske reformasjon formulerer konsilet i Trient (1545-63) sin lære om at den kirkelige tradisjon er sidestilt med Bibelen, og skal æres med samme pietet som Bibelen.

Det er dette som er en kirkehistorisk nyhet – ikke at Skriften alene er normativ i troens saker. Med dette fastslår romerkirken at frelsesåpenbaringen ikke er avsluttet med Bibelen, men fortsetter gjennom den kirkelige tradisjonsdannelsen. Rom lærer m.a.o. ‘revelatio continua’, en fortsatt åpenbaring i tillegg til det som er gitt gjennom apostler og profeter i Bibelen.

Eskeland presterer også å hevde at Skriften alene er en hovedårsak til den læremessige utglidning i Den norske kirke (DnK). Han synes ikke å være oppmerksom på hvilke filosofiske forutsetninger som entret vestlig teologi under opplysningstiden, og som de facto gjorde ‘fornuften’ til øverste dommer i troens saker i stedet for Skriften. Realiteten i frafallet i DnK er at tidsånden (i tråd med ‘opplysningens’ ideer) kommer til å gjelde som Den hellige ånds tale. Noe som resulterer i at teologer og kirkemenn som har stått for nyorienteringen innen DnK ser seg selv som redskaper for en fortsatt åpenbaring. De mener å ha en innsikt i Guds råd som gir dem frimodighet til å si at «Gud har ombestemt seg». Prinsipielt har vi derfor med nøyaktig samme åndshistoriske fenomen å gjøre i DnK som i romerkirken: En ‘fortsatt åpenbaring’ som er i strid med Bibelen.

Litt pussig er det at vi nå på ny får presentert katolsk kritikk mot ‘Skriften alene’ – samtidig som avisen mottar flere innlegg fra karismatisk hold som fremholder noe av det samme, nemlig at Den hellige ånds tale i Skriften ikke er tilstrekkelig, men må/kan kompletteres av ‘Åndens tale’ i menneskets indre. Det argumenteres med at dette ‘indre ord’ svarer til Guds tale til profeter og apostler, og at vi på tilsvarende vis kan motta guddommelig åpenbaring. I dette svermeriet står vi dermed overfor et lignende fenomen som beskrevet over, nemlig ‘fortsatt åpenbaring’.

I alle disse tre ulike kirkelige avdelinger – Rom, DnK og karismatikken – så forskjellige de enn er, finner vi altså en fellesnevner: Fortsatt åpenbaring, og med det en teologi som forutsetter at det Gud har åpenbart i sitt Ord, i Den hellige skrift, ikke er tilstrekkelig. Åpenbaringen i Bibelen må suppleres, evt. også korrigeres.

Til sist: Eskeland påstår på klassisk katolsk manér at ‘Skriften alene’ er årsak til den store forvirring innen kristenheten, og som kommer til uttrykk i de utallige ulike kirkedannelser. Med dette retter han baker for smed: Det er det moderne menneskes individualisme som er en hovedårsak i denne sammenheng.

Romerkirken har «løst» det hermeneutiske problem ved å monopolisere den rette forståelse av Skriften i det kirkelige magisterium, i pavens ufeilbarlighet. Den enkelte katolikk behøver ikke kjempe med troens spørsmål, for paven har som Kristi stedfortreder på jorden den rette tolkning av alle spørsmål. Så hvis jeg bare underordner meg hans autoritet, er jeg trygg. Det er denne underordning under pavens myndighet som etter katolsk tankegang sikrer kirkens enhet.

Etter reformatorisk tankegang konstitueres kirkelig enhet imidlertid ikke av kirkelig underkastelse, men av enighet i tro, lære og bekjennelse på Bibelens grunn.

Jan Bygstad, formann i FBB

(Publisert også i Dagen)

Jeg regner med at Thoresens artikkel er ment som respons til advarselen mot svermeri som bl.a. undertegnede har fremholdt i avisen. Jeg fastholder at kursene som holdes der en skal lære seg å høre Guds stemme i eget indre, er svermeri og i strid med Guds ord.

Problemet både med Thoresens artikkel og lignende innlegg er mangelen på klarhet. For det første gis det ingen definisjon eller forklaring på hva en mener er profetisk tale. For det andre vegrer en seg for å ta tak i spørsmålet rundt svermeriet og den åndelige usunnhet som følger med dette.

Hva er så profetisk tale? Vi har noen klare eksempler på dette i NT, først og fremst Peters tale på Pinsedag (Apgj 2). Her finner vi en klar forkynnelse av evangeliet om Jesus sammen med et ord som rammer samvittighetene: «Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet» (2,37). Under Åndens inspirasjon forkynner Peter et Guds ord som treffer. Noe lignende hører vi om Stefanus (Apgj 7). Også her ser vi et bestemt resultat: «Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet» (7,54),

Tilsvarende ser vi Paulus beskrive frukten av profetisk tale i Korinterbrevet: «Men dersom alle taler profetisk, og det så kommer inn en vantro eller ukyndig, da blir han avslørt av alle og dømt av alle, og det som er skjult i hans hjerte, åpenbares. Så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig iblant dere!» (1 Kor 14,24f)

Ut fra dette kan vi se at det som kjennetegner profetisk tale er en forkynnelse av Guds ord som har en åndskraft som avslører menneskers synd og derfor rammer dem i samvittigheten. Dette svarer til Jesu undervisning om Åndens gjerning: «Når han kommer, Sannhetens Ånd, skal han overbevise verden om synd ….» (Joh 16,8).

Forkynnelse som beskrevet i disse tekstene skaper åndelig sunnhet fordi de driver til omvendelse og skaper «frukt som er omvendelsen verdig» (Matt 3,8). Lignende profetiske budskap hører vi f.eks. i sendebrevene i Åpenbaringsboken, likeså ser vi det samme i Døperens forkynnelse.

Annet er ikke verd å kalle profetisk tale, - aller minst den slags åndelig pludring en tidvis kan høre fra mennesker som hevder seg å høre Guds/Åndens stemme i sitt eget hjerte.

Ved siden av den åndelige usunnhet som ligger i at en søker Åndens tale i eget indre, er det et annet problem som også gjør seg gjeldende i denne sammenheng, nemlig det psykiatriske. Mennesker som hører stemmer i sitt indre, befinner seg ikke sjelden i en psykiatrisk faresone. Og en spiritualitet som legger vekt på, ja, søker å fremelske det å lytte til stemmer i sitt indre, representerer en fare for nettopp slike sårbare sjeler. Det kan også stå i fare for å lede mennesker med en sårbar eller labil psyke inn i en type åndelighet som kan vise seg sykdomsfremkallende eller -forsterkende.

I møte med slike foreteelser er den lutherske/bibelske vektlegging på det ytre Ordet faktisk helsebringende. Det er gjennom de ytre midler som er oss gitt i ord og sakrament at Herren kommer til oss med sin Ånd. Herren har knyttet sine løfter til at vi bruker disse nådens midler. Likesom mat tilføres oss utenfra, så også med åndelig mat. Likesom øynene ikke ser seg selv, men det som ligger utenfor oss, slik skal også det åndelige øye rettes utad – mot Herrens gaver i nådens midler, ikke innad.

Men nettopp her ser vi også noe av det som har vært Guds folks problem gjennom alle tider: Å høre Guds ord slik det lyder i lov og evangelium – for alvor – det ser ut til å være vanskelig (se f.eks. Jer 7,22-28; Luk 10,38-42). Stillhet i møte med Guds ord er sjelden vare. Og i en tid der larmen blir stadig sterkere, og har trengt inn i menighetene, er det å bli stille for Ordet langt mer nødvendig enn å prøve å høre en stemme i sitt eget hjerte.

Jan Bygstad, formann i FBB

(Også publisert i Dagen)

Liturgiene for disse gudstjenestene overrasker på to punkter. Man kunne ha tenkt at når en inviterer til gudstjeneste for å ta et oppgjør med ting som ikke har vært slik de skulle, så ville syndsbekjennelsen stå sentralt. Liturgiene har imidlertid ingen syndsbekjennelse. Det ser ikke ut som man har noe å be Gud om tilgivelse for. I stedet har liturgiene en inngangsbønn hvor liturgien ber Gud om å velsigne «vår kamp for rettferdighet». Dette følges opp av en kort forbønn hvor en ber «for alle som kjemper for rettferdighet» blant annet «for skeive i kirken og verden». Denne tendensen til selvbekreftelse blir overtydelig i lystenningsdelen, hvor en går langt i å gratulere seg selv fordi en har lykkes så godt med å åpne for alle. Ekkoet fra fariseeren i tempelet er her svært tydelig; her takker man i realiteten fordi man ikke er som de andre, som i sin vantro enda ikke har grepet evangeliet om de skeives inkludering.

Samtidig overrasker denne liturgien ved å legge tydelig avstand til de «byggeklosser for regnbuegudstjenester» som ligger på kirkens egne websider. Her fins det alternative forslag også til Kyrie, Gloria og trosbekjennelse. Disse alternativene avviker på mange punkter så tydelig fra Den norske kirkes gudstjenesteliturgi at det dreier seg om en annen tros- og virkelighetsforståelse. Dette stoffet har en ikke ønsket å gjøre bruk av, antagelig fordi de som står bak unnskyldningsgudstjenestene, ikke ønsker å gi uttrykk for en så avvikende trosoppfatning. Det får være tilstrekkelig at en ikke har bruk for evangeliet om syndsforlatelse.

På ett sentralt punkt står imidlertid unnskyldningsgudstjenesten i Oslo sammen med byggekloss-forslagene, og det er i avvisningen av kirkens lære om den treenige Gud. I liturgien slik vi kjenner den både fra Den norske kirke og andre kirkesamfunn, er de interne relasjoner i Gud personrelasjoner; det er kjærlighetsrelasjonen mellom Faderen, Sønnen og Ånden som trosbekjennelsens fundament. Både i byggeklossene og unnskyldningsgudstjenesten i Oslo er dette erstattet av «Skaper, Frigjører og Livgiver». Personrelasjonene i Gud er omgjort til egenskaper, og troen på den treenige Gud slik den er kjent fra Det nye testamente og kirkens trosbekjennelse, er i realiteten borte. Er ikke det en

vel høy pris å betale? Er det absolutt nødvendig at inkluderingen av skeive gjøres på en måte som bryter med kirkens tro?

Knut Alfsvåg

(Tidligere publisert i Dagen)

Selvlaget gudstro kommer i mange varianter. Den som er enklest å avsløre, er den tro som sier at det ikke er noen Gud å tilbe. Da har man laget seg en Gud i sitt eget bilde som man så sier ikke finnes. Det er i og for seg helt riktig, men om en blir stående der, blir en selvlaget religionserstatning alt en har, og det blir i det lange løp tomt og perspektivløst.

Et annet og antagelig mye mer utbredt feilgrep er å lage seg en Gud som passer med egne forventninger og behov. Man er da overbevist om at Gud selvfølgelig er på parti med en selv og de som tenker og tror på samme måte, mens alle andre tar feil. Denne tilnærmingen fins også i mer subtile teologiske varianter, hvor en er overbevist om at en har klart å fange Gud gjennom de rette holdninger og/eller korrekte formuleringer, og derfor er avvisende til alle som ikke har nådd opp til ens egen høye standard. Denne varianten er utbredt på tvers av skillet mellom såkalt liberal og konservativ, og er en viktig grunn til at dette skillet alltid er misvisende; det skjuler mer enn det viser.

Den kristne trosbekjennelse insisterer på problemet med å skille mellom Gud og avgud har én og bare én løsning, og det er at Gud selv ble et menneske som manifesterte fylden av gudsnærvær blant oss. Dermed er også alle alternativer til bekjennelsen av Jesus som sann Gud og sant menneske avvist som avgudsdyrkelse. Det tok kirken noen hundre år å komme til klarhet i dette, men siden har dette vært den felles kristne trosbekjennelse.

Dette gir oss ikke det definitive svaret på spørsmålet om hvordan vi skal unngå avgudsdyrkelse, men det lar oss stille spørsmålet mye mer presist. Ingen av oss finner Gud i forlengelsen av våre egne forventninger og overbevisninger. Gud er alltid et annet sted; han kommer alltid til oss fra et sted utenfor oss. Det er en regel uten unntak, og den gjelder uansett hvor fromme og skolerte vi blir. Men det stedet er ikke hvor som helst; det er der Jesus er. Det stedet er i en kirke nær oss når det der forkynnes og manifesteres et evangelium om frelse i kraft av Guds nådige nærvær og intet annet. Der, og bare der, kan vi befris fra avgudsdyrkelsens fristelse.

Knut Alfsvåg

(Tidligere publisert i Dagen)

Innledningsvis problematiserer Wang henvisningen til De Schmalkaldiske artikler, som er et av bekjennelsesskriftene i Konkordieboken. Wang peker på at dette ikke er forpliktende bekjennelse for Den norske kirke. Til dette vil jeg bare sitere prof. Leiv Aalen som i sin tid sa at «En kan muligens være lutheraner uten Konkordieboken, men en kan ikke være luthersk i strid med Konkordieboken.» Poenget med de bekjennelser som kom til i lutherdommen etter bekjennelsen i Augsburg (1530), er at disse gir nødvendige presiseringer og avklaringer av ulike spørsmål som det ble strid om i årene som fulgte. Sitatet jeg anførte i min artikkel inneholder en slik presisering i forhold til Augustana 5, der det sies: «Ved Ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt».

Når den lutherske bekjennelse fremholder dette så sterkt, er det fordi Gud med dette har bundet oss til nådens midler, og da først og fremst til Ordet. Sine løfter har han knyttet til at vi bruker Ordet. Han har ikke gitt løfter knyttet til å søke ham andre steder, f.eks. i vårt eget indre.

At Gud har bundet oss til disse ytre midler, betyr ikke at han har bundet seg selv. Herren er suveren og gjør det han vil når han vil. Derfor hører vi i Apostlenes gjerninger at han kan åpenbare seg direkte for Filip, Paulus og Peter. Men det sies ingenting om at disse hadde øvet seg opp til å høre en røst i sitt indre. Hvis Gud vil tale, gjør han det uavhengig av om en har øvet seg og gått på kurs. Bibelen har mange beretninger om hvordan Guds tale og kall kom overraskende og uforberedt på f.eks. Moses, Gideon, Jeremias, osv. Men: Dersom Gud ikke vil tale, hjelper det ikke om en øver seg aldri så mye.

En Herrens engel åpenbarer seg i en drøm for Kornelius (Apg 10) og byr ham å sende bud etter Peter. For «Han skal tale ord til deg som du skal bli frelst ved» (11,14). Vi skal legge merke til at engelen ikke forkynner evangeliet for Kornelius, men henviser ham til Peter som kan forkynne med ytre, lydelige ord. Og idet de lytter til evangeliet, skjer det: «Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet» (Apg 10,44). Ånden kommer der Ordet lyder!

Dette er et viktig kriterium for hvor vidt en drøm, et syn, en åpenbaring er fra Gud eller ei: Om det henvises til det ytre ord, til ordet som er gitt i Bibelen. Drømmer som vi kan høre om blant muslimer som blir omvendt til kristen tro, har regelmessig dette kjennetegn: De får muslimene til å søke kilder der de kan høre Guds ord.

Av denne grunn er de kurs som handler om å øve seg opp til å høre Guds røst i sitt eget hjerte, en avvei. For det første fordi det forutsetter en åpenbaringskilde i tillegg til Ordet. For det andre at slike «åpenbaringer» er tilgjengelige ved hjelp av øvelser, - altså mine fromhetsgjerninger (motsatt Gal 3,2-5). For det tredje at den subjektivisme som ligger i de «budskap» som kommer fra slike åpenbaringer, umuliggjør prøving på klare kriterier. Hvordan skal piken som får høre at hun ikke må gifte seg med sin forlovede, kunne vite om dette er fra Gud, eller om det er tale om åndelig manipulasjon?

Da den karismatiske bevegelse vokste frem på 60- og 70-tallet, var et av de sentrale slagordene «Gud har mer å gi!» Den så på seg selv som en fornyelsesbevegelse som ville gjenreise den levende og dynamiske kristendom som en mente seg å finne i Apostelgjerningene.

For mange kristne som følte at de kom til kort i sin kristendom og som kjente seg fattige og skrøpelige, ble dette et tilbud som de ikke kunne si nei til. Tenk å kunne «få det til» å leve som kristen, få «en kristendom som fungerer». Åndskraft skulle erstatte Åndens fattigdom, liv ta plassen for død vane. En skulle få se og oppleve «det Gud gjør i dag», ikke bare nøye seg med en historisk tro.

Alt dette var knyttet til en lære om «Åndens dåp», eller – der en ville være med forsiktige med slike uttrykk – til løfte om å få «oppleve Ånden og Åndens kraft».

Problemet med slagordet «Gud har mer å gi» er at det ikke er sant. Han har gitt oss alt i sin Sønn (Ef 1,3; 2Kor 8,9; m.fl.). Rikdommen vi eier i Kristus er uendelig meget større enn vi noen gang kan forstå. Vårt problem er at vi ikke ser, har vansker med å tro.

Praksisen med kurs i «høre Guds røst» er en variant av slagordet fra karismatikkens første år: «Gud har mer å si» enn han har gitt oss i sitt ord synes å være tankegangen. Fortsatt handler det om at en ikke synes at Guds nærvær i Ord og sakrament er «nok», og derfor vil gjøre Gud synlig og erfarbar utenom og uavhengig av Ord og sakrament.

Jan Bygstad

(Tidligere publisert i Dagen)

Prest Arne Jørgen Lund, Stathelle runder 80 år tirsdag 24. mars. Han er født og oppvokst i Råde. Etter gymnaset startet han på teologistudiet ved Menighetsfakultetet, hvor han ble cand. theol i 1972. Året etter tok han praktikum og ble ordinert til feltprest.

I 1974 ble han prest i Bamble, en stilling han hadde i 39 år, til han gikk av med pensjon. Jubilanten er fortsatt bosatt på Stathelle, sammen med sin kone Anne. Han mistet sin første kone, Torill, i kreft påskeaften 2006.

Arne er en livsglad person, med et ustoppelig humør og en sjelden positiv innstilling. Han har den gode kombinasjon med nærhet til både mennesker og til Gud og hans ord. Han er opptatt av sine medmenneskers liv, og formidler Guds nåde og vilje inn i deres hverdag. Samtidig er han tro mot Guds ord, uten å bøye av. Han har i flere perioder vært medlem av sentralstyret i For Bibel og Bekjennelse (FBB).

80-åringen har evnen til å fornye seg og har derfor kunnet være prest så mange år på samme sted. I tillegg til Bibelen har han minst en bok til som han leser.

Arne er også opptatt av lokal- og kirkehistorie og har bidratt med sitt store engasjement i ulike prosjekter, skrevet artikler i bøker og blant annet redigert boken om Bamble kirke 175 år. Det er heller ikke få foredrag og kåserier han har holdt gjennom årene.

Arne er en praktiker og jobber mye dugnad. Han er med på å bygge opp et bygdemuseum på Eik gård. Aktiviteten på Gautefall fjellkirke er han også opptatt av å holde vedlike. I det hele er han en hjelpsom mann, som ikke er redd for å bli svart på fingrene. Han er stolt over sin bakgrunn fra bondemiljøet i Råde.

Familien med barn, svigerbarn og barnebarn står høyt i kurs. Gratulerer hjerteligst med 80-årsdagen!

Boe Johannes Hermansen

Søvik går ikke inn på det avgjørende spørsmålet i denne sammenheng, den grunnleggende forskjellen mellom lov og evangelium. Utfordringen til å gå «all in for Jesus» er ikke evangelium, men usminket lovforkynnelse. Loven krever jo nettopp dét: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte …!»

I Konkordieformelen bekjenner vi at «forskjellen mellom loven og evangeliet er et særlig herlig lys som tjener til at Guds Ord blir rett delt og de hellige profeters og apostlers skrifter riktig forklart og forstått» (FC SD 5.1). Poenget er at lov og evangelium er hovednøkkelen til rett forståelse av Bibelens budskap. Ser en bort fra denne hovedsak, er resultatet en annen kristendomsforståelse (med ditto spiritualitet).

Forskjellen mellom lov og evangelium dreier seg (noe forenklet) om at mens Loven taler om hva vi skal være og gjøre, taler evangeliet overhodet ikke om hva vi skal være eller gjøre, men om hva vår Herre Jesus har gjort til vår frelse. Loven stiller opp bud og krav, evangeliet gir alt for intet.

Å være en kristen er å leve under evangeliet, ikke under loven. Her er det et enten – eller, det gis ikke noe både – og (jf. Galaterbrevet). Og det er dette som er problemet: En forkynnelse som taler om å gå «all in for Jesus», blander lov og evangelium og fører unge mennesker inn under loven. Når en i tillegg under slike konferanser bruker musikk (såkalt «lovsang») som suggestivt virkemiddel, fungerer dette fort som åndelig manipulasjon.

Bonhoeffer advarer mot «billig nåde». Dette er en berettiget advarsel i møte med en kristendomsforståelse som bruker evangeliet til å avskaffe eller gå på akkord med Guds hellige lov. Evangeliet om hva Gud har gitt oss i sin Sønn forvrenges dersom det brukes som legitimering av min livsførsel (Rom 3,8; 6,1f). At Gud frelser syndere for intet, betyr ikke at Guds lov dermed er avskaffet eller kan tilpasses mine ønsker og behov.

Evangeliet betyr heller ikke at «Gud godtar/aksepterer oss slik som vi er». Det betyr tvert om at Gud frelser oss fra det vi er i oss selv.

Mitt halve og kalde hjerte, min synd og glede over synden, min egenvilje og selvopptatthet står under Guds ubønnhørlige dom. Samtidig elsker Gud sin falne skapning på tross av all den synd som har makten i våre liv. Men Guds store kjærlighet er hellig, og innebærer derfor ikke at Gud ser gjennom fingrene med synd. Syndenes forlatelse betyr ikke syndenes tillatelse.

Unge mennesker som kaller seg kristne og ikke tar det nøye med synden i sitt liv, må ikke få høre at de må ta seg sammen og bli mer helhjertede, «overgi seg fullt og helt». De må få høre at de lever i usannferdighet og må vende om.

Søvik siterer mot slutten av sin artikkel Wilfred Stinissen, som i en andakt skriver om det å følge Jesus. Stinissens ord er som hentet ut av Thomas a Kempis’ ‘Kristi etterfølgelse’, som må kunne kalles en lærebok i katolsk helliggjørelsesteologi. Den lære om å følge Jesus som fremmes i ‘The Send’ og som sammenfattes i slagord som å gå «all in for Jesus», «full overgivelse», «radikal etterfølgelse», o.lign., har et nært slektskap med nettopp denne katolske tenkning rundt helliggjørelsen. Men det er en tenkning som står langt fra evangelisk-luthersk forståelse av disse ting – ikke minst når det gjelder den avgjørende forskjell mellom lov og evangelium.

Jesu innbydelse til å følge ham (Matt 4,19; m.fl.) kan både forstås som lov og evangelium. Forstås ordene som lov – slik vi ser det bl.a. i ‘The Send’ – blir det en kaller etterfølgelse og å være disippel noe som først og fremst handler om hva jeg skal gjøre og være. Forstås ordene som evangelium, blir ordene en gave: Tenk at en synder som jeg, skal få være hos Jesus, stå under hans nåde og skue hans herlighet.

Her er det kanskje på sin plass å minne om at det er når Jesus sier sitt «Følg meg!» til Matteus at det lyder: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt» (Matt 9,12). Å følge Jesus er å komme under behandling av den store Legen, ikke å bli ansatt av en krevende arbeidsgiver.

Jan Bygstad, formann i FBB

(Tilsvarende tekst publisert i Dagen)

Sted fredag: Norkirken (Vestregata 24)

Sted lørdag: Fjellheim Bibelskole (Mellomvegen 96)

Taler denne helga er Jan Bygstad som er kjent for de fleste gjennom sin reisevirksomhet, sitt forfatterskap og sin deltagelse i offentlige debatter, særlig i den kristne dagspressen. Bygstad har mange år bak seg som prest i Den norske Kirke (1980-1998), og som pastor i DELK Bergen (2002-2024). Han har tidligere også vært ansatt i Bergen Indremisjon og ved Bibelskolen Bildøy. Bygstad er en etterspurt foredragsholder, bibellærer og forkynner, og har hatt mange oppdrag gjennom årene i ulike sammenhenger i både inn- og utland. Han er formann i FBB sentralt, er med i Nettverk for evangelisk-luthersk kirkesamarbeid (NELK), og han har vært formann i Nordeuropeisk Luther-akademi (NELA). Jan Bygstad er gift med Elsebeth Højgaard Bygstad, og er bosatt på Askøy utenfor Bergen.

Fredag 10. april i Norkirken med tema fra judas brev:

Kl. 18.00: Strid for den tro som en gang for alle er blitt overgitt! (judas brev)

Kaffepause og samtale

Kl. 19.30: Oppbygg dere på deres høyhellige tro! (judas brev)

Lørdag 11. april på Fjellheim med tema om den hellige ånd:

Kl.17.00: Den Hellige Ånd i Bibelen!

Kaffepause og samtale

Kl.18.30: Den Hellige Ånd i Bekjennelsen!

Søndag 12. april:

(Denne søndagen taler Jan Bygstad i gudstjenesten i

Fjellheim Misjonsforsamling kl. 11.00)

Alle er hjertelig velkomne! Som dere ser, blir samværene å finne sted i Norkirken på fredag og på Fjellheim på lørdag.

(Ved spørsmål: Kontakt Pål Are Andersen på telefon 997 94 031)

Eg skal ikkje dra heile denne historia, men eg går tilbake til ein artikkel av professor i systematisk teologi, Asle Eikrem, i Luthersk Kirketidende nr 3/24, der hovudtema var påskehending og påskebodskapen. MF-professoren sin artikkel bar den programmatiske tittelen: «Frelse på tross av korset. Utkast til en ny forståelse av påskens budskap.»

Eg skreiv då ein artikkel der eg mellom anna skreiv: «Ved at professor Asle Eikrem i realiteten forkynner ein ny religion med MF som base, må MF ved rektor klargjera kor læreinstitusjonen står i forhold til det deira professor hevdar. Rektor ved MF må avklara om det i det heile finst teologiske grenser ved MF, og kor desse i så fall går. Er det slik at den teologiske basisen i Bibelen som openberring, no i praksis er erstatta av ein rein religionsvitskapleg basis, slik at den læremessige forpliktinga er forleten til fordel for postmoderne subjektivisme?

Er det slik ved MF at den akademiske fridomen i forskinga er einerådande, slik at institusjonsfridomen og MFs teologiske basis er oppheva, slik at lærestaden er utan teologiske grenser? Dersom ein stipendiat ved MF gjennom si forsking skulle koma til at Jesus ikkje er sann Gud, kan han då verta professor – som han kan verta det ved å nekta Jesu soningsverk på krossen? Og i ytterste konsekvens: Om ein MF-professor gjennom si frie akademiske forsking skulle koma til at gudsbilete i islam er det rette, kan han då halda fram som teologisk professor ved MF?»

MF sin dåverande rektor svarte aldri på dette, sjølv ikkje etter purring frå meg og andre. Den siste setninga i avsnittet ovafor har no aktualisert seg, ikkje ved at ein MF-professor har «konvertert» til eit islamsk gudsbilete, men ved at MF aktivt har kalla og tilsett ein islamsk forskarar og lærar, som endatil har vore imam i ein radikal islamsk samanheng. I tillegg er det lagt til rette for bønn i Allahs namn. Islamsk gudsbilete har med det fått plass ved MF.

Dette har alt fleire kritisert nokså tungt, både prinsipielt og teologisk. Noverande rektor skal ha honnør for at han i det minste kjem på banen for å forklara og forsvar det som her har skjedd. Rett nok er svaret han gjev, det reine god-dag-mann-økseskaft-svar. Han gjer greie for MF sin posisjon som akademisk institusjon, der han også framhevar institusjonens kristne basis. Det han ikkje gjer, er å forklara om eller korleis ein islamsk lærar kan fremja kristen tru og tenking. Rektor går kort og godt ikkje inn i spørsmålet om forholdet mellom islam og kristendom, og med det heller ikkje i spørsmålet om Jesu eineståande posisjon og korleis denne er fundamentalt avvist i Koranen.

Det er sjølvsagt både rett og godt at det ved ein institusjon som MF vert undervist grundig om islam, men ein treng ikkje vera muslim for å gjera det. Dessutan må undervisning om islam haldast opp mot kristen tru, om det skal vera teologisk fundamentert og ikkje berre religionsvitskapleg, og om det skal vera i samsvar med MF sin basis.

Når rektor viser til at det å gje rom for ein islamsk lærar, er i samsvar med det livssynsopne samfunnet som vi ønskjer her i landet, er det å retta bakar for smed. Det er samfunnet som skal vera livssynsope, altså gje rom for ulike livssyn, ideologiar og religionar. Slik skal det vera for at livssyn og religionar skal kunna halda på sin identitet, og kunna opptre ut frå denne. Det er ikkje trussamfunna med sine forsamlingar og institusjonar som skal vera opne. Islam med sine moskear og skular skal sleppa å tilsetja kristne medarbeidarar og lærar. Det har dei inga plikt til. Det same gjeld for kristne samanhengar med tanke på folk frå dei ulike religionane.

Det som skjer når ein kristen institusjon som MF, tilset ein muslim, er at ein undergrev  verdigrunnlag sitt og med det fjernar sjølve fundamentet for institusjonen. Med det endrar institusjonen karakter på fundamentalt vis. Då er det faktisk slik at institusjonen opphøyrer å vera kristen og teologisk, og går over til å vera multireligiøs og religionsvitskapleg. Det er uhyre alvorleg og trist, særleg sett i lys av kvifor MF vart opprett og den funksjonen institusjonen hadde i mange år.

No er det ikkje nødvendig å spørja rektor om det som har skjedd, er innafor MF sine statuttar og sitt verdigrunnlag. Det har han stadfeste at det er, at det er vilja og at det har skjedd etter ei vilja utvikling og endring. Med det har MF avskrive seg sjølv som normativ teologisk institusjon, basert på Bibelen som openberring. Rett nok kan det framleis vera rom for lærarar som fremjar bibelsk kristendom, men då er ein på individnivå, ikkje på institusjonsnivå.

Johannes Kleppa

(Tidlegare publisert på hjemmesiden til Misjon Sarepta)

Det noko sjølvmotseiande her. For det fyrste: Til eitkvart innhald, svarer ei form. Fotballsupporterar treng fotballklubb, truande treng kyrkje. 

Jesus gav oppdrag ikkje til tolv enkeltpersonar, men til kollektivet apostlar. Mange av dei hadde feila og vist seg som nærast ueigna. Dei hadde vandra ilag, delt mat og samtalar, dagar og år. Dei hadde svikta han, til og med svike han. Men han reiste dei opp og satsa på dei.

Når kyrkjer feilar, rettar kritikken seg lett mot menneskeleg svikt. Kyrkja er eit altfor menneskeleg prosjekt, vert det hevda. Tenk om det vart brukt imot Gud at han feila i å satse på menneske og ikkje kunne ha blitt menneske. Men Gud valde å bli ein av oss i mennesket frå Nasaret. Og han etterlet seg ein fellesskap der kvart truande menneske er lem på hans kropp.

Kyrkja er ein sakramental fellesskap av menneske halden saman av Kristus sjølv. Mystisk og samstundes synleg og konkret. Ein organisert fellesskap. 

Dei som vil ha Jesus, men avviser Kyrkja, gjer seg klokare enn Jesus. Det var på eit menneske sitt vitnemål Jesus erklærte at han vil byggje si Kyrkje. Og Jesus gir autoritet til menneske. «Den som høyrer dykk, høyrer meg», var hans attest til apostlane. «Det de tilgjev på jorda, er tilgjeve i himmelen, og det de fastheld på jorda, er fasthalde i himmelen», erklærte han.

Ein av dei fyrste etterfylgjarane, Ignatius av Antiokia, skreiv at «der biskopen er, der er Kyrkja». Dette sa han for å halde saman denne fellesskapen, denne Kristus-kroppen på jorda. Kyrkja var for dei fyrste kristne ikkje eit påfunn, men Guds eige framhald av Jesu gjerning. Kyrkja er synleg, fysisk og mystisk som Jesus var det og er det.

Like konkret kjem Guds nåde i ordet og sakramenta. Som konkrete, fysiske, synlege og mystiske teikn. 

Det som gjennom heile historia har truga den kristne Kyrkja, er gnostiske førestillingar om ånd utan kropp. Men kristendom har kropp, nåde og nådemiddel, mysterium og organisasjon. Sjølv om kyrkjeleiarar både i aposteltida og seinare har svikta, fornekta og flykta. Kyrkja har alltid vore menneskeleg, av tilgitte menneske.

Ottar Myrseth, biskop i Den nordisk-katolske kyrkja

(Tidlegare publisert i Dagen)

Det drives kurser i regi av IMI-kirken, OASE, Ungdom i Oppdrag m.fl. der en kan lære seg «å høre Guds stemme». Ved hjelp av riktig ‘teknikk’ kan en øves opp til å høre Gud tale i sitt eget indre. Det handler da om en direkte kommunikasjon med Gud utenom og uavhengig av det ytre bibelordet. De som har øvet seg tilstrekkelig, kan så komme med «budskap» fra Gud, «kunnskapsord», «profetere» over enkeltmennesker og inn i deres situasjon. En kan også høre hvordan mennesker i denne tradisjonen fører «samtaler» med Gud, og hevde at «da sa Gud» slik og slik til meg. Dette utgis så for å være ord fra Gud – med den autoritet og tyngde som det naturlig nok innebærer.

Bjorvatn peker på det teologisk problematiske i dette, og at denne typen spiritualitet skaper skillelinjer, ja, sår splid inn i bedehusvirksomheten.

Et par utfyllende bemerkninger kan være på sin plass:

I evangelisk-luthersk teologi er Guds Hellige Ånd eksklusivt knyttet til nådens midler, og da først og fremst til Guds ord – det «ytre Ord» som er gitt oss i Den hellige skrift (jf. Joh 6,63; Apg 10,44; Gal 3,2ff; 1Tess 2,13; 2Tim 3,16; m.fl.). Det er gjennom Ordet Gud taler til oss. Å hevde at en kan høre – ja, sågar øve seg opp til – å høre Guds røst direkte i eget indre, er det Luther kaller «svermeri». Og hvor skadelig svermeriet kunne være, fikk en rikelig erfaring med under reformasjonen.

Det grunnleggende spørsmål som vi har med å gjøre i alt dette, er: Hva lærer en om Den Hellige Ånd og hans gjerning? Til grunn for alt svermeri ligger det at en skiller Ånden fra Ordet og hevder at mennesker kan motta Ånden direkte, uavhengig av det ytre ord som er oss gitt i evangeliet (jf. Gal 3,1-5). I tråd med dette hevdes det så innen store deler av den karismatiske bevegelse at en kan høre Åndens direkte tale i eget hjerte.

I møte med dette blir det nødvendig å spørre om hvordan en kan skille mellom hva som er egne innskytelser, tanker og følelser på den ene side, og det som eventuelt kommer fra Gud på den annen side?  Gis der objektive kriterier? Hvordan kan f.eks. en ungdom som blir møtt med et «budskap» om at han skal reise ut som misjonær, vite om dette er av Gud? Hvordan skal en ung kvinne som får høre «budskap» om at hun ikke må gifte seg med sin forlovede, stille seg når dette utgis for å være fra Gud?

Disse eksemplene er ikke tatt ut av luften.

Opptattheten av «Ånden i mitt hjerte» henger sammen med en spiritualitet der det subjektive blir sentralt, mens det objektive trenges i bakgrunnen. Med «det objektive» menes her det vi kaller «nådemidlene» (Ordet, dåpen, nattverden): Troen skapes, fornyes og holdes oppe gjennom at vi bruker nådens midler regelmessig. Det er med dette som med mat: Vi må tilføres næring utenfra. Troen kan ikke leve eller overleve på subjektive opplevelser og følelser. Der det subjektive får en plass som beskrevet over, er resultatet regelmessig åndelig usunnhet.

Luther skriver om disse ting i De schmalkaldiske artikler (1537; en av de lutherske bekjennelser i Konkordieboken): «Vi fastholder da, at Gud ikke gir noen sin Ånd eller nåde unntatt gjennom eller med det forutgående, ytre ord. Dermed kan vi holde stand over for svermerne, som skryter med at de har fått Ånden uten ordet og forut for det .... Det er alt sammen den gamle Djevel og slange, som også gjorde Adam og Eva til svermere og førte dem fra Guds ytre ord over i åndelighet og egne meninger .... Kort sagt, svermeriet sitter i Adam og hans barn fra syndefallet av og inntil verdens ende. Dets gift er inngytt og innplantet i oss av den gamle drage. Og det er opprinnelsen, kilden og kraften bak alle kjetterier, også pavedømmet og muhamedanismen. Derfor må og skal vi stå fast på, at Gud ikke vil handle med oss mennesker på annen måte enn gjennom sitt ytre ord og sakramenter. Alt annet som gir seg ut for å være Den Hellige Ånd, men som er uten et slikt ytre ord eller sakramenter, det er fra Djevelen.»

(Tidligere publisert i Dagen)

Sprekkene har oppstått rundt to spørsmål:

Hvor kan vi høre Guds stemme?

Og: Hvordan forstår vi undrene og tegnene i Det gamle og Det nye testamentet?

Guds stemme

Det tradisjonelle synet er at vi hører Guds stemme i Bibelen.

Bibelen er Guds ord. I Bibelen har vi alt vi trenger for vår tro og et liv med Gud.

Bibelen er tilstrekkelig, den taler enkelt og forståelig om de viktige lærestykkene og er en avsluttet åpenbaring om Gud og Hans vilje.

De færreste kristne vil avvise at Gud også i vår tid kan åpenbare seg gjennom syner, drømmer og direkte tale til mennesker.

Dette gjør Gud likevel etter sitt råd – hvor Han vil, og når Han vil.

Ny lære

Den nye læren som nå trenger inn, sier noe annet.

Ifølge den kan vi også høre Guds stemme inni oss, i naturen og i stillheten. Vi må bare bestemme oss for det.

Vi kan gå på kurs og lære å høre Guds stemme. Det er opp til oss å øve.

Gud taler hele tida til de kristne utenom Bibelen. Vi skal bare lære oss å lytte.

Spørsmålet om «hvor vi hører Guds stemme» er blitt et test-spørsmål for menighetene:

Hvor går grensa mellom sunn og usunn åndelighet? Hva skal ønskes velkommen, og hva skal avvises?

Profet-ord

Skikken med «profet-ord» og «kunnskapsord» henger nært sammen med dette.

Dersom vi bare hører tilstrekkelig etter, kan alle formidle «direkte budskap» fra Gud til andre mennesker, sies det.

I dag foregår det organisert opplæring for de som ønsker å mestre dette.

Godtatt

Tanken om at alle kan høre Guds stemme utenfor Bibelen og også formidle «himmelske budskap» til andre, er blitt en godtatt og selvfølgelig praksis mange steder.

Vi finner den ikke bare i Oase-bevegelsen, men i Den evangelisk-lutherske frikirke, på vanlige bedehus, i de lutherske misjonsorganisasjonene og på deres videregående skoler.

Kristenlederne ser det nok, men de har et ansvar for å holde organisasjonene samlet. Man ønsker å være raus i møte med nye uttrykk og møteformer og gi rom for ulike personligheter.

Det blir i liten grad anerkjent at sprekkene som har oppstått, løper dypt nede i den teologiske berggrunnen.

Tegn og under

Det andre spørsmålet handler om hvordan vi forstår tegnene og undrene i Bibelen.

Ta for eksempel Apostlenes gjerninger.

Det tradisjonelle synet er at Gud gjorde store tegn i aposteltida. Tanken er likevel at det var Gud som stod bak disse tegnene – ikke apostlene.

Gud gjør fremdeles tegn og under, men bestemmer selv hvor og når det skal skje.

Her har det nå kommet inn en ny forståelse.

Mange tenker at siden apostlene gjorde under, skal kristne i vår tid gjøre de samme undrene.

Apostlenes gjerninger forstås som mal og norm for kirka. Derfor legger man i forkynnelse og menighetsliv stor vekt på syner, tegn og direkte gudsåpenbaringer.

Umulig

Disse to synene er det umulig å forene innenfor en menighet, et trossamfunn eller en misjonsorganisasjon.

Begge sidene vil anklage den andre for ubibelsk lære. Følelsene kommer i kok. Tilliten tæres bort.

Til nå har høflighet og tålmodighet holdt forsamlingene og organisasjonene samlet. Man har ikke ønsket å sette spørsmålene på spissen.

Jeg tror ikke det går i lengden.

Jeg ser for meg mer uro på lokalt plan, store utfordringer for nasjonale kristenledere og kanskje nye strukturer i Kristen-Norge.

Overlever

Overlever de lutherske misjonsorganisasjonene det som nå foregår? Jeg vet ikke.

Hva med andre kristelige institusjoner? Avisa Dagen har for eksempel plassert seg på skrevs over disse teologiske forkastningene.

Hva med bibelskolene? Hvordan tar de stilling til økte spenninger rundt «Guds stemme» og synet på «Apostlenes gjerninger»?

Og de kristne videregående skolene? Er rektor, lærere, foreldre og eierorganisasjoner på linje i dette landskapet?

På konservativt luthersk hold bryter det nå på dypt vann:

Det fins to syn på Guds åpenbaring og Den Hellige Ånds gjerning i menigheten.

Enten man sitter i ro eller skjærer igjennom, vil mange kjenne seg skuffet, såret og sviktet.

Akkurat no er vi vitne til at delar av samfunnseliten blir blottstilt. Av det treng vi ikkje å gjere tabloide slutningar om at slik er alle, slik er heile systemet. Media og politiske ytterkantar forsøker gjerne å skape «guilt by association», men det er ei ufin øving. «Derfor kommer hun aldri til å få fred» skriv Erik Stephansen i Nettavisen om Ine Søreide, men er ikkje heilt ærleg når han truleg meiner at media aldri vil gi henne fred. «Oppslag» genererer jo pengar.

Alle oppfører seg ikkje korrupt. Likevel treng alle med makt å minnast på Lord Actons berømte ord om at «makt korrumperer; absolutt makt korrumperer absolutt». Derfor er det livsfarleg når mektige politikarar vil skrote den maktfordelinga som ber demokratiet. Det råkar likevel ikkje berre i politikken, men og i kyrkjer som dyrkar og beundrar «karismatiske», sjølvbevisste leiarar og forkynnarar.

Til beste for oss alle, la oss bruke sunn dømmekraft! Eg har blitt meir glad i ordet «kritisk» enn eg trudde eg skulle bli. Det betyr ikkje negativ eller sur eller rasjonalistisk, men det inneber å vere rasjonell. Å øve kritikk er å stille dei nødvendige spørsmåla, å vere nysgjerrig, å søke sanninga. Slik både akademia og media fungerer på sine gode dagar.

Når menneske med makt blir avslørt som grådige i eit liv der freistingar er til for å følgjast, har det ei personleg side og ei offentleg. Offentleg mistar dei tillit, og om klagemåla er korrekte, med rette. Tillit er ikkje noko du har krav på, det er noko du fortener. Tillit følgjer ikkje blindt rolla di, men er avhengig av kva karakter du ber rolla di med.

Heldigvis har vi eit velfungerande rettssystem som tar hand om brot på offentlege lover og vedtekter. Det er ikkje eg som skal tilgi menneske som har forårsaka andre vondt, og det er ikkje mi private rolle å fordømme at dei har misbrukt fellesskapets verdiar og tillit. Eg veit for lite om andre og for mykje om meg sjølv til å ha retten til å kaste stein.

Den personlege sida handlar om det realistiske ordet «synd». Vi er vitne til menneske som har mista dømmekrafta si og gitt etter for det vonde begjærets ursynd. Ut av dette og inn i fridom finns det berre éin veg, oppgjeret. Nokre få treng å ta det oppgjeret offentleg, men dei fleste av oss treng å ta oppgjeret overfor dei som er råka av våre egoistiske prioriteringar.

Eit kristent menneskesyn tar høgde for alt dette og lar seg ikkje sjokkere. Det bildet vi ber som skapte i Guds bilde gjer oss unike både som skaparar av kultur og forvaltarar av Guds skaparverk, og som moralske menneske med ansvar for vala våre. Det går ikkje noko avgjerande skilje mellom Dagens fromme lesarar og dei som no må stå til offentleg ansvar for sine synder. Skiljet går tvers gjennom kvar av oss. Vi ber alle på djupt korrupt potensial.

Den naive sekulære humanismens utviklingsoptimisme manglar berekraft for menneskets stadige tilbakefall til urgamle mønster av synd og vondskap. Ein slik humanisme står utan både det høge synet på menneskeverdet og den djupe erkjenninga av menneskenaturens problem. Forståinga av nåden blir tilsvarande svak.

På same måten er det med dei utbreidde marxistiske ideane som pregar mykje sosiologi og psykologi om at problema eigentleg er påført oss, at ansvaret ligg i oppvekst og samfunn, i rammeverket som eg er dømt til å leve i. Då slepp eg kanskje å stå til ansvar, men utan ein plass å gjere opp for og legge av skuld, blir den liggande i meg som skam. Vår tids sterke skamkjensle handlar ikkje om Gud og grenser, men om gudlaus grenseløyse.

Erkjenning av lysta til det vonde – eller jamvel «den vonde lysta» – i hjartet mitt inngår i kyrkja sitt bønespråk. Det er ikkje ord berre for medieeksponerte kjendisar. Det er ord som gjeld oss alle. «Eg har tenkt det sku’kje eg ha gjort,» skriv Bjørn Eidsvåg når han reflekterer over disiplane sine svik Jesu siste påske. Han endar likevel realistisk ut med eit «Kyrie eleison». Herre, miskunne deg over oss!

Freistingar gjeld oss alle, slik morgondagens preiketekst minner oss om. Jesus blei utsett for Satans lumske angrep til å gi etter for lyst, makt og rikdom. Til å bryte bodet om å elske Herren din Gud av heile hjartet, all di sjel og all di makt.

Jesu møte med freistingane kan hjelpe oss alle på fleire måtar. For det første hadde han levd 40 dagar i bøn og nært fellesskap med sin himmelske Far og visste kven han var og kor han høyrde til. For det andre var Jesus væpna til tennene ved å kjenne Guds ord og halde det opp mot alle freistingane til å vike av frå Guds veg. Vi er kalla til begge deler.

For det tredje starta han ved dåpen og freistingane på den vegen som berre han kunne gå. Allereie dei første menneska svikta i freisting, slik vi alle har svikta etter dei. Berre éin har møtt freistingar og er prøvd i alle ting, slik som vi, men var utan synd. Det har opna frelsa sin veg for både politikarar, ambassadørar, kongelege og oss som lever vanlege liv.

21.02.26

Rolf Kjøde

(Artikkelen har tidlegare stått i Dagen)

Teksten er en bearbeidelse av andre del av innledning på FBB Østfolds åpne møte om rettferdiggjørelsen i Råde 20. mai 2025. Den første delen drøftet om rettferdiggjørelsen hos Paulus handler om frelse for den enkelte eller er en erklæring om at hedningene har del i jødenes frelse, med andre ord brytningen mellom det gamle og det nye perspektivet i Paulus-forskningen.

Er menneskets gjerninger en integrert del av frelsesprosessen, slik det romersk-katolske Tridentinerkonsilet (1545-1563) så det? Integrert del i meningen at Gud rettferdiggjør som en anerkjennelse av oppnådd mål med frelsesprosessen ved at mennesket på et tidspunkt er helt renset for synd, eventuelt gjennom en videre lutringsprosess etter døden. Eller består rettferdiggjørelsen i en erklæring fra Guds side om at en synder lever hele livet på Guds regning, helt rettferdig fra starten av uansett tempo og suksess i virkeliggjørelsen av det nye livet i egen livsførsel? Dette ved troen på Kristus uavhengig av gjerningene. Denne posisjonen var Martin Luthers.

       Det er to problemstillinger her. Det er for det ene ulike oppfatninger av hvilket middel rettferdiggjørelsen skjer ved, tro eller gjerninger. Spørsmålet blir flere ganger klarlagt i Det nye testamente. Men hva innebærer eller virker rettferdiggjørelsen? Det å være gjenstand for Guds nåde? Dette kan vi kalle en relasjonell forståelse? Eller en reparasjonsprosess hvor mennesket blir stadig mer rettferdig? Vi kunne omtale det siste som en effektiv forståelse. Dette spørsmålet taler ikke Det nye testamente like eksplisitt om. Her må man skrape noe mer i bibelmaterialet for å finne svar, og det skal vi gjøre i det følgende.

       En årsak til at Det nye testamente gir mer oppmerksomhet til det første aspektet ved rettferdiggjørelsen enn til det andre, er uten tvil at spørsmålet om tro eller gjerninger stod i fokus på 50-tallet i konflikten mellom Paulus og de såkalte judaistene (de som ville tilpasse kristendommen til jødisk forståelse). Problemstillingen var blitt aktuell etter at hedningene fikk del i frelsen under Paulus’ første misjonsreise (Apg. 14,27). Det kom noen fra Jerusalem til Antiokia, leser vi i Apostelgjerningene, for å forsikre seg om at de kristnede hedningene ble pålagt å følge Moseloven (Apg. 15,1ff). Fordi dette var gjenstand for konfrontasjon framover på 50-tallet, slik vi kan følge det særlig i Galaterbrevet, brukte Paulus energien på å gjøre det klart hvordan et menneske blir rettferdiggjort, altså hvilket middel den skjer ved. Mindre kraft brukte han på å drøfte hva rettferdiggjørelsen faktisk gjør med et menneske, med andre ord hva det vil si å leve rettferdiggjort. Paulus stilte ikke det siste spørsmålet i konfrontasjon med andre posisjoner selv om brevene hans røper en oppfatning om det også. Den implisitte måten det kommer til uttrykk på, forklarer de til dels svært ulike tolkningene etter hvert gjennom kirkens historie.

«Virkelig» eller tilregnet rettferdighet?

Hva virker rettferdiggjørelsen? To klassiske svar på dette spørsmålet omtales som henholdsvis forensisk og effektiv forståelse. Det første begrepet kunne også benevnes juridisk. Rettferdiggjørelsen blir her sett fra rettsalens synspunkt; den er en domsavsigelse. Rettferdig er å være «färdig för rätten», som kanskje er opphavet til det nordiske ordet.[1] Forståelsen som bærer min framstilling, er av denne typen. Effektiv rettferdiggjørelse innebærer på den andre siden at mennesket virkelig blir gjort rettferdig. Dette ligger i det latinske begrepet Augustin (354–430) brukte (iustum facere/iustificare/iustificatio) og som ble ført videre i middelalderens skolastikk.[2] Det er tatt over i blant annet engelsk: justify/justification.[3]

       Rettferdigheten omtales i henhold til den forensiske forståelsen gjerne som tilregnet rettferdighet, og det i tråd med begrepsbruk i Bibelen selv. I kap. 4 av Romerbrevet skriver Paulus at Abrahams tro ble «regnet ham til rettferdighet» (v. 22, jfr. også v. 9),[4] styrt av den hebraiske ordlyden i 1Mos. 15,6.[5] Det hebraiske verbet חָשַׁב khabash (qal) med grunnbetydningen å «regne som – også brukt i Salme 32,2 – brukes her, i imperfektum, יַּחְשְׁבֶ (yehkabesh). I 2Kor. 5,9 finner vi samme sak i den greske grunnteksten μὴ λογιζόμενος (mè logizomenos). Men også med selve begrepet «rettferdiggjørelse» menes for en stor del den som har rett i en prosess. Dette begrepet vi finner i Romerbrevets tredje kapittel (3,20.24.26.28) foruten i 4,2 i ulike former, for det meste verbalt («rettferdiggjort»/«rettferdiggjøres»). I likhet med tilregnelses-begrepet har det knytning til rettsspråket.[6] Med dette harmonerer for øvrig Paulus’ uttrykksmåte i Rom. 8,33 om at ingen kan «anklage» den som er gjenstand for Guds nåde, idet også anklagen er et element i en rettslig prosess.[7] Syndsbekjennelsens plass i gudstjenesten – som i kristenlivet generelt – peker i samme retning: en kristen «tilstår» stadig det som i ham og henne er Gud imot.

       Ifølge Bibelen er menneskets vei til Gud åpen når synden er tatt bort. Det var derfor den det ble gjort noe med i soningen. Mennesket er ennå ikke helbredet for trangen til å synde, men selve bruddene – i fortid og framtid – er betalt for, slik at de ikke har noen rettskraft. Det er ingen gyldig fordring på oss. Synden vår er plassert langt unna. «Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt borte fra oss» (Salme 103,12) fordi Guds Lam «bærer verdens synd» vekk (Joh. 1,29). Dette ligger i begrepet «forlatelse». Det er syndene som forlates, etterlates eller legges igjen. De kristne befinner seg i dette livet i en slags «mellomtilstand» hvor syndene som fortsatt gjør seg gjeldende i livene deres, er maktesløse i å fordømme dem som gjør dem, men hvor de kristne ennå ikke helbredet for trangen og evnen til å synde. Det siste hører herliggjørelsen til, det oppstandne livet i det fullkomne Riket. De kristne er rettferdige uten å være helliget helt igjennom; det siste er en pågående prosess, gjenstand for bønn: «Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom» (1Tess. 5,23). Denne «mellomtilstanden» viser også kroppen; fornyelsen av den for å fri den fra sjukdom og svakhet utstår til oppstandelsen.

       Forståelsen av rettferdiggjørelsen som tilregnelse har vidtrekkende teologiske konsekvenser. Den innebærer da ikke forandring av en person, men av hans stilling, slik det skjer i en rettssak. Satt på spissen kan man si at forandringen ikke skjer i synderens hjerte, men i Guds (bibelskolelærer Lars Eritsland).[8] I tråd med dette omtales frelsen i Det nye testamente som befrielse eller utfrielse, altså av mennesket i forhold til konteksten; det er synderen som sådan som blir frelst. Han blir «satt over» i Guds rike (Kol. 1,13). Det tales følgelig aldri i Det nye testamente om noen inngytelse av rettferdighet. Guds kjærlighet har riktignok blitt «utgytt ἐκκέχυται (ekkechutai) i våre hjerter» (Rom. 5,5). Den frelste oss, som Paulus straks fortsetter, «mens vi ennå» stod utenfor frelsen: «var skrøpelige» (v. 6), «syndere» (v. 8) og «fiender» (v. 10). Dette er måten, sier Paulus, som «Gud viser sin kjærlighet til oss» på (v. 8), og dermed altså før den overhodet kom inn i hjertet vårt. I denne nakne tilstanden blir mennesket ansett som rettferdig av Gud. Den «som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet» (Rom. 4,5). Dette mennesket er tomt ikke bare på gjerninger og fortjeneste, men på forestillinger om i det hele tatt å ha dette. Derfor er syndserkjennelsen og -bekjennelsen så viktig. Botferdigheten (det å være rede til å bekjenne sine synder, tro på Kristus og følge ham) innebærer dermed at mennesket i synet på seg selv kommer helt i overensstemmelse med virkeligheten. Ikke bare at det i seg selv er urettferdig, men er fritt for enhver tanke om å være rettferdig. På dette nullpunktet er frelse mulig. Man kan sammenligne med at det noen ganger i livet er det nødvendig å nullstille seg og begynne fra scratch igjen, som å restarte en PC som har hengt seg opp. Kjærligheten derimot kobles ikke i Det nye testamente til vår tilegnelse av frelsen, men til at Gud handlet til frelse for oss av kjærlighet (Joh. 3,16; 1Joh. 4,10), videre til hvordan den som allerede er rettferdiggjort, bærer frukt.

       Vi finner en interessant parallell hvis vi ser på hva rettferdiggjørelsen av mennesket innebærer for Gud. Den endrer hans stilling til mennesket, slik at det han egentlig vil, får virke uhindret til gunst for menneskene. Ham endrer den selvsagt ikke. Forsoningen av oss skjer grunnleggende sett i hans hjerte (2Kor. 5,19) på basis av Jesu soningsverk og seier over døden på korset. Jesus ble på sin side «regnet blant overtredere» (Luk. 22,37; Jes. 53,12), idet han bar syndene helt reelt, det vil si konsekvensene av dem. Den tilregningen ble oss til frelse. For å gjøre det ytterligere anskuelig: Jesus ble ikke dermed en voldsmann på den måten at han øvde vold; tvert imot. Sagt på en annen måte: Han var uten synd, og ble under soningen til synd for menneskene uten å synde. Han bekjenner seg til dem; frelsen ligger i at han vedkjenner seg dem for Faderen som har vedkjent seg ham (Mark. 8,3par). Dette er den positive siden av å ikke skamme seg over Herren (Mark.  8,38, jfr. 2Tim. 1,8.12; 2,11–13), og det griper Paulus fatt i i Rom. 1,16. Og ifølge Hebreerbrevet «skammer [Jesus] seg [derfor] ikke ved å kalle dem brødre» (2,11). Den relasjonelle siden ved frelsen ser vi igjen i Rom 8,31: «Er Gud for oss; hvem er da imot oss?»

       Jesus tilskrives vår synd uten å ha syndet. Vi tilskrives hans rettferdighet uten å ha gjort rett. Jesu liv og hans rettferdighet er med nødvendighet fruktbar. Derfor gjør det nye mennesket rett, men «for sent» til at mennesket skulle bli frelst ved dette; mennesket som gjør dem er allerede rettferdig. Når en gave gis, og altså noe skifter eier, er det en tilskrivning. Det skjer ikke noe med eieren, men i grunnboka på sorenskriverkontoret. Dette er noe helt annet enn filosofisk nominalisme, noe enkelte har villet tilskrive Luther.[9] Under den såkalte universaliestriden i middelalderen ble begrepene nominalisme og realisme brukt for å bestemme statusen til allmennbegrepene (universaliene): Har begrepet ‘stol’ eksistens uavhengig av de konkrete stolene som eksisterer? Nominalistene svarte nei, realistene ja. Denne problemstillingen har intet å gjøre med hvorvidt mennesket er fullt rettferdiggjort i og med en erklæring fra Guds side om dette. Guds eskatologiske dom vil også bestå i at Gud ved Ordet sitt definerer et menneskes status: «Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt», og det motsatte til dem som ikke får del i den evige velsignelsen (Matt. 25,34ff).

       Det å ta det som ikke er, som om det var, er troens vesen. Forutsetningen er Guds løfte.[10] På samme måte endrer et gjeldsbrev virkelig forholdet mellom to parter, når det blir opprettet og når det blir slettet. Slik framstiller Paulus frelsen i Kol. 2,14: «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset». Vi kunne ha hentet inn eksempler fra andre livsforhold som valg til Stortinget, adopsjon osv. Slik skapte også Gud ved å si fram det som ikke var, slik at det ble (1Mos. 1,3ff; Salme 33,9). Også i sakramentene virker Ordet hva det nevner. Løftet forholder seg til noe som (ennå) ikke eksisterer. Abraham ble regnet som rettferdig fordi han trodde på løftet om sønnefødsel. Gud regner med den som tror (på løftet) i henhold til det vedkommende ikke er, men skulle være. For Gud er det ikke forskjell på nominalisme og realisme. «Det Gud sier er mer virkelig enn all vår bastante realisme. Slik er det også når Gud erklærer den ugudelige å være rettferdig», skriver Lars Eritsland.[11] Når Gud i 1Mos.21,12 sier til Abraham at «i Isak skal det nevnes deg en ætt», innebærer denne «benevningen» full eksistens: skal være. For Gud er det ingen forskjell mellom det han sier og gjør. For Gud er det å nevne, kalle noe, gi navn, reell handling. «Ikke ett ord slo feil av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus, det ble oppfylt alt sammen» (Josva 21,45); «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå» (Matt. 24,35). Og profetordet sier: «Jeg, jeg er den som utsletter dine lovbrudd for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu» (Jes. 43,25).[12] Når Gud ifølge Salme 8,5 kommer mennesket i hu, virker det reelt at mennesket består; i parallellstrofen er uttrykket «ser til ham» brukt. Her ser jeg en parallell til rettferdiggjørelsen.

       Ved at Kristus «vinner skikkelse» i dem som tror (Gal. 4,19), er det likevel en reell likedannelsesprosess. Det som kristne allerede er frelst ved som en fremmed – lånt – rettferdighet, begynner umiddelbart å prege dem effektivt helt til den i det evige livet ikke skal være fremmed lenger, men fullt ut ha forvandlet dem. Den effektive rettferdiggjørelsen tar til så snart et menneske blir kristent, og den får mer og mer rom til den får overmakt i det evige livet. Men det siste steget, herliggjørelsen, skjer ved en særskilt guddommelig akt, de skal «bli overkledd» (2Kor. 5,2–4); dette har med herliggjørelsen av kroppene å gjøre. For at frelsen skal være fullkommen, må den være gitt fullt ferdig utenfra. Den kristne har blitt tildelt bryllupsklær (Matt. 22,11–12). Dåpen er forbilde; i den gis Kristus fullt og helt. «For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus» (Gal. 3,27). Helliggjørelsen innebærer at Kristus som allerede bor i de kristne, får stadig mer rom; det skal ikke bli mer av ham i betydningen at større og større deler av ham tilføres, for han kan ikke være til stede annet enn fullkomment. En analogi er påskelammet som skulle slaktes og etes helt (2Mos 12,9–10). Den fulle gaven viser seg også hvis vi ser det i et eskatologisk perspektiv. Den kristne gis i dåpen drakten han skal bære i det evige livet. Kristus får imidlertid større rom etter som det gamle mennesket blir avlagt. Det er det siste vi oppfordres til i Det nye testamente (Jak 1,21 o.a.st.). Derfor tales det i negative ordelag, og ikke om at si skal motta mer og mer. «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg» (Gal. 2,20). Døden er vel en trussel, men også en befrielse. Så også med det åndelige livet. Det gamle menneske skal ikke leve, for ikke å si, synde evig. Mennesket som døde i dåpen, holdes i boten dødt livet igjennom. Tilsvarende holder boten det nye mennesket som ble født i dåpen, i live.[13]

       Forskningen på 1900-tallet har imidlertid pekt på større, kosmiske aspekter ved rettferdighetsbegrepet, også naturens orden: «ved brønnene … priser de Herrens rettferdige verk» (Dom. 5,11), «for han gir dere regn i rett tid», egentlig «ifølge rettferdigheten», לִצְדָקָה – letsedaḳah (Joel 2,23, No 2023).[14] Salme 72 ser kongens rettferdighet i forbindelse med fruktbarheten i landet:

Gud, gi kongen din rettferdighet, og kongesønnen din rett, så han kan dømme ditt folk med rettferdighet, og dine elendige med rett. Fjellene skal bringe fred til folket, og haugene rettferdighet. Han skal dømme rett for de elendige blant folket. Han skal frelse den fattiges barn og knuse undertrykkeren. De skal frykte deg så lenge solen er til, og så lenge månen skinner, fra slekt til slekt. Han skal komme ned som regn på en nyslått eng, lik en regnskur, som væter jorden. I hans dager skal den rettferdige blomstre. Stor fred skal råde, inntil månen ikke er mer (v. 1–7).

Ifølge Salme 85,12f skal «sannhet … vokse opp av jorden, og rettferd se ned fra himmelen. Ja, Herren skal gi det som godt er, og vårt land gir sin grøde». Rettferdsbegrepet i Det gamle testamente har både kosmiske og sosiale aspekter. Det er ingen motsetning mellom den juridiske rettferdiggjørelsen og denne kosmiske ordenen. Oppreisningen av det enkelte mennesket skjer mot et bakteppe av skaperverkets gjenopprettelse. «Den rättfärdige är den som lever i denna verklighet», som Bo Johnson uttrykker det. Grunnbetydningen er å være i overensstemmelse med en norm, til sjuende og sist Guds eget vesen.[15]

Hva vil det si å være rettferdig?

Når så motsatte posisjoner om rettferdiggjørelsen har gjort seg gjeldende i kirkens historie som effektiv og forensisk rettferdiggjørelseslære, er det trolig fordi Det nye testamente primært tematiserer middelet, og ikke gir så eksplisitt beskjed om innholdet i rettferdiggjørelsen. Paulus broderer ikke ut innholdet i det rettferdiggjorte livet i konfrontasjon med alternative synsmåter. Et studium av bibeltekster viser imidlertid at det ligger rett under overflaten. «Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror» (Rom. 3,22); en kristen er innehaver av Guds rettferdighet. For det andre ser vi i kap. 5 at «da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus» (v. 1). Det er tale om fred, altså om en relasjon til Gud, ikke om fullendelse av en total forvandling som ifølge Det nye testamente hører herligheten til. «Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet» (v. 2). Oppsummert er innholdet i det å være rettferdiggjort å ha fred med Gud; det er et fredsforhold, om enn ikke følbart (Eritsland).[16] Å leve i dette beskriver for det tredje Rom. 10,6ff som å tro og bekjenne at Jesus er den oppstandne Herren, med løfte om frelse på basis av «rettferdigheten av tro» (v. 6).

Oppsummering

Rettferdiggjørelsen er et sammensatt begrep som favner både hva mennesket blir rettferdiggjort ved (middelet) og hva den virker (effekten). I Det nye testamente vektlegges troens rolle i møte med gjerninger, altså, middelet, særlig i lys av konflikten mellom Paulus og judaistene. Ulike tolkninger i kirkens historie av effekten, ny status eller en indre fornyelse, skyldes nok at Det nye testamente ikke er så eksplisitt om dette selv om det implisitt ligger der klart nok. Jeg har i denne teksten særlig fokusert på effekten.

       Der det effektive synet vektlegger en gradvis indre prosess, der gjerninger også har betydning, understreker den forensiske forståelsen at en kristen er fullt ut rettferdig for Gud fra det øyeblikket troen oppstår. Ifølge det forensiske synet, som Martin Luther stod for, erklærer Gud oss rettferdige på grunn av troen alene, som en status gitt av Gud, uavhengig av våre gjerninger. Hele det videre kristne livet grunner seg følgelig utelukkende på Kristi rettferdighet og hans gjerning (Filip 2,13). Den indre forvandlingen kommer som en følge av dette, en pågående forvandling av menneskets karakter, men uten at denne gjør mennesket mer eller mindre rettferdig i Guds øyne etter som den indre forvandlingen går fram eller lider skade. I denne teksten har jeg argumentert for det forensiske synet. Avhengig av formuleringen om Abrahams tro i 1Mos. 15,6 beskriver Paulus i Rom. 4 det troende mennesket som «regnet som rettferdig».

       I og med at det var synden som var problemet og skilte mellom oss og Gud, bestod frelsesverket først i at Gud gjorde noe med den. Soningen flyttet synden bort fra menneskene. Dernest endrer synderen kontekst ved at Gud rykker ham og henne ut av den ondes maktsfære. Selv om bruddene er sonet, er mennesket ennå ikke helbredet for trangen til å synde; den «reparasjonen» kommer når den kristne får del i det evige livet. Ved syndsbekjennelsen lever mennesket helt sant og realistisk med i plassen han har i frelsesdramet.

       Forandringen skjer i utgangspunktet i Guds hjerte. Bibelen beskriver derfor rettferdiggjørelsen primært som en erklæring fra Gud om menneskets status, og dermed uttrykk for oppfatningen i hans hjerte, ikke som en gradvis indre forvandling. Heller ikke Gud endres av dette; det er hans innstilling til mennesket som forvandles fordi han har fjernet det som hindret et fullt fellesskap. Det nye testamentes uttrykksmåter om at Kristus bekjenner seg til dem som tror og ikke skammer seg over dem, kaster lys over dette. De har et motstykke i menneskets bekjennelse til Gud. En slik teologi er ikke uttrykk for filosofisk nominalisme, som enkelte har innvendt. Nominalismen dreier seg om forholdet mellom de språklige begrepene og gjenstandene i verden; eksisterer også begrepene uavhengig av gjenstandene? I forbindelse med rettferdiggjørelsen dreier det seg på den andre siden om at Gud åpner fullt for mennesket ved sitt blotte sinnelag. Som i skapelsen følger realiteten av hans uttalte ord. En kristen er altså fullt ut rettferdig for Gud fra det øyeblikket troen oppstår. Å være rettferdiggjort betyr å ha fred med Gud og stå i et nytt forhold til ham, preget av tillit og håp. Den fullstendige indre forvandlingen skjer først i det evige livet, hvor også kroppen helbredes for sjukdom og svakhet. I mellomtiden pågår en utvikling der troen får større plass i dagliglivet, og det gamle levesettet avlegges gradvis. Dette er forskjellen på å bli rettferdig og å leve som rettferdig.

Litteratur

Allen, Diogenes, «Justification, religious», Routledge Encyclopedia of Philosophy, bd. 5, London og New York 1998: 165–168.

Andersen, Øivind, Grunnsannheter til frelse: Romerbrevet kapittel 1–8, Oslo: Gry forlag 1958.

Eritsland, Lars, Romerbrevet kapitel 1–8. Bibelskolens brevkurs 6. Oslo: Indremisjonsselskapets bibelskole 1968.

Johnson, Bo, Rättfärdigheten i Bibeln, Göteborg: Förlagshuset Gothia 1985.

Lewis and Short, A Latin Dictionary, Oxford: At the Clarendon Press 1879, nytrykk av 1996.

McGrath, Alistair E., Iustitia Dei: A history of the Christian doctrine of Justification, The Beginnings to the Reformation, Cambridge: Cambridge University Press 1986.

Ringgren, Helmer, Israels religion, Svenska bokförlaget 1965.

Schmid, Hans Heinrich, Gerechtigkeit als Weltordnung: Hintergrund und Geschichte des alttestamentlichen Gerechtigkeitsbegriffes, Beiträge zur historischen Theologie, bd. 40, Tübingen: J. C. B Mohr 1968.

Zimmerli, Walther, Grundriß der alttestamentlichen Theologie. Theologische Wissenschaft: Sammelwerk für Studium und Beruf, Bd. 3. 4. utg. Stuttgart etc.: Kohlhammer 1982.

Öberg, Ingemar, Himmelrikets nycklar och kyrklig bot i Luthers teologi 1517–1537, Acta Universitatis Uppsaliensis Studia Doctrinae Christianae Upsaliensia 8, Uppsala; Verbum 1970.

[1] Johnson, Bo, Rättfärdigheten i Bibeln, Göteborg: Förlagshuset Gothia 1985: 12.

[2] Lewis and Short, A Latin Dictionary, Oxford: At the Clarendon Press 1879, nytrykk av 1996: 1019–1020.

[3] McGrath, Alistair E., Iustitia Dei: A history of the Christian doctrine of Justification, Vol. 1 The Beginnings to the Reformation, Cambridge: Cambridge University Press 1986: 46f; Eritsland, Romerbrevet kapitel 1–8: 42; Johnson, Rättfärdigheten i Bibeln: 12.

[4] ἐλογίσθη αὐτῷ εἰς δικαιοσύνην (elogisthè autô eis dikaiosynèn). Norsk Bibels oversettelse av 1988, Bibelen Den Hellige Skrift: Det gamle og det nye testamentes kanoniske bøker, er anvendt i denne teksten.

[5] :וְהֶֽאֱמִ֖ן בַּֽיהֹוָ֑ה וַיַּחְשְׁבֶ֥הָ לּ֖וֹ צְדָקָֽה.

[6] Allen, Diogenes, «Justification, religious», Routledge Encyclopedia of Philosophy, bd. 5, London og New York 1998: 165; Zimmerli, Walther, Grundriß der alttestamentlichen Theologie. Theologische Wissenschaft: Sammelwerk für Studium und Beruf, Bd. 3. 4. utg. Stuttgart etc.: Kohlhammer 1982; Ringgren, Helmer, Israels religion, Svenska bokförlaget 1965: 25–26; Andersen, Øivind, Grunnsannheter til frelse: Romerbrevet kapittel 1–8, Oslo: Gry forlag 1958: 104.

[7] Andersen, Grunnsanheter til frelse: 104.

[8] Eritsland, Lars, Romerbrevet kapitel 1–8. Bibelskolens brevkurs 6. Oslo: Indremisjonsselskapes bibelskole 1968: 42–43, jfr. Andersen, Grunnsanheter til frelse: 35; Johnson, Rättfärdigheten i Bibeln: 77.

[9] Allen, «Justification, religious»: 166.

[10] Andersen, Grunnsanheter til frelse: 135.

[11] Eritsland, Romerbrevet kapitel 1–8: 49.

[12] אָנֹכִ֨י אָנֹכִ֥י ה֛וּא מֹחֶ֥ה פְשָׁעֶ֖יךָ לְמַעֲנִ֑י וְחַטֹּאתֶ֖יךָ לֹ֥א אֶזְכֹּֽר׃. LXX har oversettelsen ἐγώ εἰμι ὁ ἐξαλείφων τὰς ἀνομίας σου καὶ οὐ μὴ μνησθήσομαι.

[13] Se for eksempel Öberg, Ingemar, Himmelrikets nycklar och kyrklig bot i Luthers teologi 1517–1537, Acta Universitatis Uppsaliensis Studia Doctrinae Christianae Upsaliensia 8, Uppsala; Verbum 1970: 190–199.

[14] כִּי־נָתַן לָכֶם אֶת־הַמּוֹרֶה לִצְדָקָה, Ringgren, Israels religion: 25-26.

[15] Schmid, Hans Heinrich, Gerechtigkeit als Weltordnung: Hintergrund und Geschichte des alttestamentlichen Gerechtigkeitsbegriffes, Beiträge zur historischen Theologie, bd. 40, Tübingen: J. C. B Mohr 1968; Ringgren, Israels religion: 76; Johnson, Rättfärdigheten i Bibeln: 67; 68 (sitat); 77-78; 81; McGrath, Iustitia Dei: 6.

[16] Eritsland, Romerbrevet kapitel 1–8: 42; 51.

Tilgjengelig på podkast

De rigtige meninger er med andre ord blevet de forkerte meninger, som det er mest korrekt at lægge afstand til. Men når de rigtige meninger således er noget forkert, betyder det mon så, at det er de forkerte meninger, som nu er de rigtige, og er de meninger så i næste omgang de rigtige meninger, som faktisk er de forkerte…?

Her anes de postmodernistiske strømningers opløsende karakter, der medfører, at alt i sidste ende er en uigennemskuelig blanding af både-og og hverken-eller.

Tendensen fornemmes også i kirke og teologi, f.eks. når der ses med skepsis på kirkens bekendelse som en fast formuleret og forpligtende fremstilling af troen. Bekendelsen bliver så opfattet som en udgave af de rigtige meninger – og altså dermed noget potentielt problematisk, som man skal holde ud i strakt arm.

Troens væsen er ikke en samling tunge og stive ord, men en følelse af mening og forbundethed, en erfaring af håb og trøst og en erkendelse af ansvar og forpligtelse, bliver tankegangen så. Men altså noget andet end holdninger og meninger og ’den rette lære’.

Selv om denne skepsis over for bekendelsens ’rigtige meninger’ jævnligt har vist sig gennem historien, er den fremmed i forhold til kirkens klassiske betoning af lære og bekendelse.

Kirkens historie rummer mange eksempler på, at det at holde fast ved ’det gamle evangelium’ betød liv og vækst på den lange bane, mens det at vende skulderen eller sågar ryggen til det betød tilbagegang og udtørring af tros- og kirkeliv.

Gennem sin historie har kirken derfor lagt afgørende vægt på at holde fast ved den sande og sunde lære, ved bekendelsen som ’de rigtige meninger’, der har positiv og essentiel betydning.

’De holdt fast ved apostlenes lære’, fortælles den om den første menighed (Ap.G. 2,42), og Paulus advarer mod at være ’i modstrid med den lære, I har taget imod’ (Rom. 16,17) og mod ’et andet evangelium end det, I tog imod’ (2. kor. 11,4).

Senere blev der sat ord på troen i form af bl.a. trosbekendelserne fra Oldkirken, Luthers lille katekismus og Den augsburgske bekendelse som præcise sammenfatninger, en slags troens maggi-terninger. At forstå troens liv og disse komprimerede formuleringer som modsætninger er altså en fremmed og selvmodsigende tanke.

Alligevel ligger tanken på lur mange steder. I en radiotransmitteret gudstjeneste forleden blev det i prædikenen sagt sådan: ’Guds forbindelsesvej til os er ikke viden eller ekspertise eller korrekte holdninger til alt muligt. Forbindelsesvejen er, at han sendte sin søn’.

Isoleret set er det både godt og stærkt. Under overfladen anes imidlertid sporene af den forvirrende modsætning mellem viden og korrekte holdninger på den ene side og troen på den anden.

Men det er netop den Jesus, som er Guds eneste forbindelsesvej til os, som bekendelsen vil forkynde for os. Det er ham, bekendelsen vil være med til at male et klart og troværdigt billede af, med det store formål, at vi ikke skal blive i tvivl om, hvem han er – eller bytte ham ud med noget andet.

Det gør den netop også, når den bruger svimlende store ord om, at han er ’lys af lys, sand Gud af sand Gud, født, ikke skabt, af samme væsen som Faderen’.

Det er helt klart, at kristentroen ikke er det samme som ’korrekte holdninger til alt muligt’. Men troen klynger sig til en bestemt bekendelse af den treenige Gud, som ikke kan byttes ud efter skiftende følelser og erfaringer, men bygger på det, som Gud har åbenbaret om sig selv.

Som den svenske præst Gunnar Rosendal formulerede det i sin skelsættende bog ’Kyrklig Förnyelse: ’I kirken er lære og liv altid samtidige og uopløseligt forenede’. Bekendelsen er med andre ord en bærende og livsvigtig del af kirkens identitet og forkyndelse.

I nogle perioder har man kaldt dem, der holdt fast ved kirkens klassiske tro, for ’gammel-troende’. Det ord lyder vel ikke mere positivt end ’rigtige meninger’. Alligevel kan man kalde både Luther, Grundtvig og Vilhelm Beck og mange andre kirke-folk for ’gammel-troende’.

De ønskede ikke at genopfinde kristendommen eller omforme den til at passe til en ny tid. De ville tværtimod finde tilbage til den gamle tro og forkynde den for en ny tids mennesker.

’Ja, tro og bekende til dagenes ende, det er saliggørelsens vej’, digtede Grundtvig (DDS 397,4). For ham var der altså ingen modsætning mellem troen med dens etik, følelser og erfaringer og så bekendelsen. De var tværtimod to sider af samme uvurderlige mønt.

’Lad os holde urokkeligt fast ved bekendelsen af vort håb’, lyder opmuntringen i Ny Testamente (Hebr. 10,23). Det er til enhver tid en livsbetingelse for Kirken: at tro, teologi og forkyndelse øser af Bibelens og bekendelsens uudtømmelige kilder.

Kristian S. Larsen
cand.theol., formand for Kirkelig Samling om Bibel og Bekendelse

Ja, det er god grunn til å advare mot disse konferansene og den forkynnelsen som her målbæres. Kjernen i problemet med forkynnelsen «all in for Jesus» er at mennesker med dette legges inn under loven. Og når det en kaller kristendom kommer inn under loven, blir troen etter hvert en bør som blir umulig å bære: ‘Lydighetens vei’ har ingen ende.

Å havne under loven er bakgrunnen for at vi altfor ofte kan lese om kristne som «møter veggen». Kristenlivet ble et strev som etter hvert ble umulig å makte. En ble så uendelig sliten. Det å leve «all in for Jesus» viste seg å være over evne. Og til slutt ga en opp: Ens kristenliv ble så mislykket. For noen betød dette et farvel til troen og miljøet som dyrket den slags «radikalt kristenliv»: «Kristendommen holder ikke det den lover». For andre betød det å gi opp at en landet i en annen slags kristendomstype der det ble legitimt å gå på akkord med Guds lov.

Og for noen ganske få betød det å møte veggen at en fikk møte det virkelige evangeliet: En ble FRI!

Evangeliet handler ikke om å gå «all in for Jesus», men at Jesus går «all in» for meg. Det handler ikke om at kristentroen blir en bør som jeg skal bære (hvis jeg er sterk nok), men om at Herren bærer meg tross all min mislykkethet og mine nederlag. Evangeliet handler ikke om hva jeg skal gjøre for Jesus, men om hva han har gjort for meg: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille!»

Saken er den at her gjelder et stort enten-eller: Enten lever en under loven, eller så lever en under evangeliet. Disse kan ikke kombineres, en kan ikke begge deler. Den som lever under loven, har ikke del i evangeliet. Og den som lever i evangeliet er «fri fra loven» (Rom 7,4).

Slagordet «all in for Jesus» er ikke noe annet enn en moderne utgave av det største bud i Loven: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte, av all din sjel og av all din kraft» (5Mos 6,5; Matt 22,37f). Men Loven frelser ikke noe menneske. Loven kan ikke hjelpe noen til å få et rett forhold til Gud. Loven kan ikke engang hjelpe meg i helliggjørelsen. Rett nok krever loven hellighet – men den kan ikke virke hellighet!

Loven føder ikke et menneske på ny – det er det bare evangeliet som kan gjøre. Evangeliet skaper et nytt menneske som «har lyst til Guds lov» (Rom 7,22; Esek 36,26f). Derfor skaper evangeliet ikke antinomisme, men en hjertetrang til å leve Herren til behag, en hjertetrang som er noe helt annet enn lovens tvang!

Derfor er det slik at unge mennesker som deltar på konferanser á la ‘The Send’ møtes av en forkynnelse som kan være ødeleggende. De som gripes av de sterke oppfordringene til «å leve radikalt for Jesus», til å kaste sin halve og lunkne kristendom over bord og leve «all in for Jesus», og så «overgir seg» for å vie seg til et helhjertet disippelliv, de kommer regelmessig inn under loven. ‘Disippeltreningskursene’ som de sluses inn i, er gjerne kurs som utdyper og forsterker denne slags lovkristendom.

Den andre gruppen – flertallet av konferansedeltakere – som ikke «overgir seg», blir sittende slukøret tilbake med dårlig samvittighet: Når de reiser hjem må de leve videre med en mer eller mindre uttalt anklage: De er bare halvhjertede kristne ….

En av de siste gangene Ole Hallesby var i Bergen, talte han for fullt hus i Nykirken. Her sluttet han talen slik (sitert etter hukommelsen fra en som var tilstede): «I løpet av mitt liv har jeg flere ganger spurt meg selv: ‘Hva er det viktigste for meg ved det å være en kristen?’ Jeg har nok gitt litt forskjellige svar på dette spørsmålet gjennom livet. Nå er jeg blitt gammel. Og nå står det én ting tilbake som betyr mer for meg enn noe annet, – det at jeg i Jesus har en Frelser som jeg hver dag kan komme til og fortelle ham hvor dårlig det lykkes for meg å leve som en kristen!»

Slik er det: Jesus blir ikke overrasket over at jeg og du mislykkes i vårt kristenliv. Han vet hvem vi er og hva som bor i våre hjerter. Det er bare vi som blir overrasket – fordi vi ikke kjenner oss selv. Han visste alt om meg da han døde på korset, og tok det hele med seg opp dit. Og så er jeg fri fordi han gikk inn under Loven i mitt sted.

Det er dette evangeliet om rettferdiggjørelsen handler om. Og det er dette alt snakk om å gå «all in for Jesus» forkludrer.

Jan Bygstad, formann i FBB

(Tidligere publisert i Dagen)

Overrekkelsen av boken var lagt til avskjedsseminaret som ble holdt på VID i Stavanger, hvor Knut har vært professor i mange år. Han holdt selv foredraget: «På sporet av Guds virkelighet – mine første femti år som teolog.» Se forøvrig egen sak om foredraget.

I tillegg til Knuts mange artikler inneholder boken – utgitt på Efrem forlag – en lengre artikkel av Joar Haga (midten på bildet) om Knuts engasjement og teologiske produksjon. Undertegnede har laget et intervju med jubilanten, som fylte 70 år i november.

Redaktører for boken er Joar Haga, professorkollega ved VID, og undertegnede.

Boken er å få kjøpt hos FBB. Prisen er kr. 399.

Avskjedsforedraget kan lyttes til på FBB sin podkast, sees på Youtube eller lastes ned i pdf til venstre

https://www.fbb.nu/artikkel/festskrift-til-knut-alfsvaag/

Kurset går over tre mandagskvelder, klokken 19.30-21.30

Kurskveld I: 26. januar

Tema: «Salige er de forfulgte» - om Bergprekenens saligprisninger

Foredragsholder: Joachim Grün

Respondent: Jan Bygstad

Youtube

Kurskveld II: 23. februar

Tema: «Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere» - om Bergprekenens antiteser

Foredragsholder: Knut Alfsvåg

Respondent: Karl Inge Tangen

Youtube

Kurskveld III: 16. mars

Tema: «Vær ikke bekymret» - om å søke Guds rike først

Foredragsholder: Svein Granerud

Respondent: Torbjørn Bjorvatn

---

Tidligere deltagere får automatisk tilsendt link.

Nye deltagere som ønsker link til kveldene, sender mail til Boe Johannes Hermansen: bojohermansen@gmail.com

Evnt. spørsmål, ta kontakt med daglig leder i FBB, Boe Johannes Hermansen, bojohermansen@gmail.com

tlf. 996 128 22

Kirkens splittes når man ikke aksepterer dette samlende fundament, men legger til nye lærestandpunkt som ikke er begrunnet i en samlet læreoverlevering. På 1500-tallet fikk vi to slike brudd. Det ene var avvisningen av barnedåpens gyldighet med krav om ny dåp av dem som var døpt som barn. Det andre var Trient-konsilets innføring av et helt nytt tradisjonsprinsipp, som sa at den muntlige overlevering i kirken var likestilt med det vi finner i Bibelen og de bibelutleggende bekjennelsestekster. Det ironiske i at man søkte å beskytte kirkens tradisjon ved å innføre et tradisjonsprinsipp som var nytt i forhold til den tradisjon en ville beskytte, synes å ha unngått konsilfedrenes oppmerksomhet.

Vår tids økumenikk har ført til at mange har innsett det problematiske ved disse splittende avgjørelser. Ikke alle innen den baptistiske trostradisjon vil i dag insistere på ny dåp av barnedøpte. Og lutheranere og romersk-katolske mener i dag at de kan uttrykke forholdet mellom Bibelens og tradisjonens betydning på en måte det er prinsipiell enighet om. Dette er løfterikt og gledelig.

Betydningen av denne positive utvikling svekkes imidlertid av nye splittende lærestandpunkt. Det mest omdiskuterte i dag er innføringen av ny lære og praksis når det gjelder kjønn og samliv. Her har imidlertid både Den norske kirke og enkelte andre kirker tatt et nytt og dristig skritt. I stedet for å la den læremessige splittelse følges av en tilsvarende organisasjonsmessig oppdeling, har en gitt både det nye og det gamle standpunkt anerkjennelse innen den samme kirkelige organisasjon. I et historisk perspektiv er det en ny og uprøvd måte å håndtere splittende lærekonflikter på.

Denne framgangsmåten stiller store krav til representantene både for det nye og det tradisjonelle standpunkt. En må framheve det en står sammen om, en må anerkjenne de positive intensjoner også hos dem en er dypt uenig med, og en må vise vilje til å ta det motparten sier, i beste mening. Samtidig må en kunne krev rom for og anerkjennelse av saklig og velbegrunnet argumentasjon for det standpunkt en selv står for.

Det vi ikke trenger, er forsøk på å bagatellisere konflikten, slik Åste Dokka gjør i Vårt Land 19.12. De splittelser kirken påføres når det innføres ny lære, går aldri bort. Erfaringene fra de splittelser kirken ble påført for fem hundre år siden, bør ha lært oss det.

Knut Alfsvåg

(Tidligere publisert i Vårt Land)

De to jubileene hører saklig sett godt sammen. For Martin Luther, som fikk gitt ut sin oversettelse av NT til tysk i 1522, var det maktpåliggende å se et nytt gudstjenesteliv vokse fram der forkynnelsen av Guds ord var omdreiningspunktet. Han kaller dette «den viktigste og fornemste delen av enhver gudstjeneste».

I spørsmål om gudstjenestenes form var Luther både ganske konservativ og relativ pragmatisk i sine råd. Selv om skriftet om den tyske messe er upolemisk for Luther å være, er markeringen av bruddet med den romersk-katolske gudstjenestens vekt på nattverden som prestens offerhandling likevel svært tydelig.

I den evangeliske reformasjonen ligger vekten på nattverden som konkret oppfølging av forkynnelsen. Både forkynnelsens og nattverdens oppgave er å rekke oss nåden. Vi «griper [først og fremst] fatt i de ordene hvor Jesus skjenker oss sin kropp og blod til tilgivelse … og tar med kroppen til dere brødet og vinen, som er hans kropp og blod, til forsikring og pant».

Luthers forslag til gudstjeneste på folkemålet gjelder faktisk tre gudstjenester hver søndag; en morgensamling med forkynnelse fra brevene, en formiddagsmesse med forkynnelse fra evangeliene og en ettermiddagsbønn med forkynnelse fra GT. Forkynnelsen skulle altså være djupt forankret i Guds ord, i tillegg til at den over tid skulle ta for seg alle katekismens deler.

Skriftet om den tyske gudstjenesten inneholder også en henvisning til en type gudstjeneste som Luther kaller for «den rette evangeliske ordningen», men som han verken har folk eller kapasitet til å få realisert i sin tid. Den skulle være for dem «som for alvor ville være kristne» og består av bønn og Guds ord og hjelp til å «utøve kristelige gjerninger», blant annet å gi almisser og å utøve kirkedisiplin. Pietistiske ledere 150 år seinere tok disse tankene videre.

Dagens kirkeliv vil ha godt av et studium i den evangeliske gudstjenestens hensikt 500 år etter. I undervisningen på NLA om dette utfordrer jeg årlig studentene til å reflektere over hvordan gudstjenestens hensikt kommer til uttrykk i tradisjoner de kjenner.

Selv om Luther som reformator også fornyet menighetssangen, legger de fleste merke til at sangen som tilbedelse har en mer framskutt plass i nyere evangeliske menigheter. At vi ærer og ber til Gud er også historisk en viktig side ved kristen gudstjenestefeiring. Tilbedelsen er menighetens svar på at Gud først strekker seg mot oss når evangeliet blir forkynt, ikke et virkemiddel til å mane fram Guds nærvær.

Andre legger merke til at det er store forskjeller i vektleggingen av forkynnelsen i gudstjenestene. Mens mange karismatiske frimenigheter gjerne har 45 minutters taler – ofte kalt «undervisning», andre lav- og frikirkelige gjerne 25-30 minutter, regnes 10-15 minutter som lenge i Den norske kirke.

Denne utviklingen i folkekirken har skjedd bevisst og over tid. I tillegg til «samling» og «utsendelse» legger liturgien nå opp til at gudstjenesten har to brennpunkter, Guds ord/forkynnelsen og nattverden. Den siste har med årene, i motsetning til Luthers forenkling, est vesentlig ut. Forkynnelsen blir tilsvarende fortrengt, gjerne med en tilleggsforståelse av gudstjenesten som et himmelsk drama med dramaturgisk klimaks i alterhandlingen.

Her mener jeg vi bør se på koblingen mellom årets to jubileer. Bibeloversettelse og gudstjenestereform var to sider av samme sak. Både Bibelen og gudstjenesten ble gjort tilgjengelig for folk flest på deres morsmål. Effekten av det kan ikke overvurderes.

For reformatorene hang det nøye sammen med synet på Bibelen. Slagordet «Skriften alene» innebar ingen forakt for tradisjonen. Reformatorene la vekt på å forsvare sin forståelse av Guds ord i samsvar med troen i den eldste kirke. Oppstår det derimot en konflikt mellom tradisjonen og Skriftens ord, er det «Guds ord [som] skal stille opp trosartikler, ellers ingen».

Vi trenger en bibelvekkelse der vi leser den sammen med troende gjennom alle tider – og sammen med troende i dag på alle steder. Her har ingen pavestol eller teologiske professorater forrang, heller ikke tøysete hermeneutikk om at leserens kontekst overstyrer teksten.

Bibelen kan nok være vanskelig å forstå noen ganger og kan kreve både tid, samtale og litt teologisk kompetanse. Likevel er den vel på sitt vanskeligste når vi forstår at den viser oss den hellige Gud og derfor innser at den utfordrer oss til omvendelse, tro og etterfølgelse. Det er forkynnelsens viktigste oppgave å lede oss til i gudstjenesten.

Rolf Kjøde

(Tidligere publisert i Dagen)

Den gangen var misjon et vestlig prosjekt og kristendommen var en vestlig religion. 115 år senere har dette blitt snudd fullstendig på hodet. I 1910 bodde over 80 % av verdens kristne i Europa eller Nord-Amerika, i 2025 er tallet litt over 20 %. Disse tallene er ikke justert for befolkningsvekst, men de sier likevel mer enn tusen ord.

Basert på dagens framskrivinger, vil den gjennomsnittlige kristne i 2050 være en ung afrikansk kvinne og sjansen er stor for at hun på en eller annen måte er engasjert i misjonsarbeid for å nå oss som bor i Vesten.

Dette utfordrer oss på mange måter. På den ene siden er vi smertelig klar over at det ennå er store folkegrupper i verden hvor evangeliets såkorn fremdeles er nettopp det, et såkorn som ikke har begynt å spire ennå, enten fordi det ikke har kommet i jorda, eller fordi jordsmonnet er så hardt og vanskelig. Noen må gå dit.

Når det er sagt, er det ikke utenkelig at en eller annen framtidig misjonskonferanse, la oss si i Beijing i 2050, kommer til å ha «Ropet fra Europa» som overskrift. Gud vet. Årene framover vil bli preget av store globale forandringer og verden er mer usikker og ustabil enn på mange tiår.

Men kallet og utfordringen til oss er hvordan vi skal innrette oss slik at vi fortsatt kan bidra og være med. De siste årene har mye av vestlig misjonstenkning vært opptatt av å avsløre og avdekke alle fortidens feil. Postkolonialisme har vært et sentralt stikkord og man har kritisert vestlig misjon for rasisme, fordommer, kolonialisering og mye mer. Et slikt prosjekt har noe for seg, for man lærer kun av fortidens feil dersom man innrømmer dem. Men dessverre har prosjektet i så mange sammenhenger vært altfor vellykket. Man har gått så langt i å piske seg selv for fortidens feilgrep at man har mistet selve målet av syne: «Verdensevangelisering i denne generasjonen».

Vi må ikke glemme at mennesker dør hvert minutt uten å ha hørt at graven er tom og frelsesverket fullført. Kallet fra Jesus er ikke tatt bort selv om våre forfedre kanskje hadde noen flere rasistiske fordommer enn vi i vår fortreffelighet har i dag. Det vi skal huske er at kirken i Kina, Nigeria og Brasil ikke er interessert i å samarbeide med oss om misjonsoppdraget dersom ikke vi også er villige til å gå og sende. Kallet fra Galileafjellet står ved lag, også for oss som snart mottar flere misjonærer enn vi sender ut.

Knut Kåre Kirkholm

(Tidligere publisert i Fast Grunn)

Kristne mennesker som på reagerer denne måten i møte med diskusjoner rundt lærespørsmål, synes å ikke være klar over hvor stor vekt Bibelen selv legger på rett lære. Ja, at vrang lære kan være så alvorlig at den leder mennesker i fortapelsen.

Jesus advarer uttrykkelig mot «falske profeter» (Matt 7,15ff; 24). Paulus advarer mot å tolerere de som forkynner «et annet evangelium» (Gal 1,5ff) eller «en annen Jesus» (2Kor 11,3f). Johannes advarer mot vrang Kristus-forkynnelse og tilskriver den Antikrist (1Joh 4,1ff; 2Joh 7ff)).

Om de første kristne sies det at «de holdt trolig fast ved apostlenes lære» (Apgj 2,42). Det evangeliske frelsesbudskapet kalles rett og slett for «læren» (1Tim 2,11; 4,13ff; 6,1; Tit 1,9). Og om Jesus selv forteller evangeliene stadig at «han lærte» folket.

Slik ordet «lære» anvendes i vår Bibel, sikter det helt enkelt til det sannhetsinnhold som er gitt i Guds ord. Rett lære er m.a.o. ikke annet enn Guds ord rett utlagt og forklart. Vrang lære består i forvanskning, fordreining og feiltolkning av Guds ord. Noe som alltid er til skade for Guds folk og til hinder for menneskers frelse.

Å relativisere lærespørsmål gjennom å hevde at alt kun er «en tolkning» eller «en mening», og at den ene tolkning er like god som den annen, er i strid med Bibelens indre klarhet, og medfører at «huset bygges på sand» (Matt 7,24ff). Evangelisk-luthersk tro insisterer på – lik Luther i Worms (1521) – at dersom noe ikke kan bevises ut fra «tydelige ord i Den hellige skrift eller klare fornuftsgrunner», må det avvises. Den bibelske lære om Gud, mennesket og frelsen er nedfelt i de lutherske bekjennelser, som er blitt til ut fra grundig arbeid med Den hellige skrift.

En forstår ikke lærebegrepet i Bibelen hvis en ikke forstår sannhetsbegrepet. Likesom Bibelen skiller mellom sannhet og løgn, skiller den mellom rett og vrang lære. Løgn er djevelens våpen, sannhet er Guds våpen. Djevelens modus operandi består derfor alltid i angrep på sannhetsinnholdet i Guds ord (1Mos 3,1; Joh 8,44). Dette gjør han ofte ved å sitere Bibelen slik at han legger et annet meningsinnhold inn i ordene enn det som gir seg av tekstsammenhengen (f.eks. Matt 4,6). Svært mye vranglære har nettopp dette som kjennetegn.

Når den onde forfører Guds folk, skjer det regelmessig ved å blande løgn og sannhet. Slik legitimeres løgnen ved at den kan høres riktig ut. En kan blande et lite gram gift i et glass vann: Mer enn 98% er klart og rent vann. Likevel er det dødelig. Tilsvarende sier Paulus om vrang lære: «En liten surdeig gjennomsyrer hele deigen» (Gal 5,9).

Å kunne skjelne mellom åndene er ifølge Skriften en nådegave (1Kor 12,10), samtidig som åndelig dømmekraft i Oldkirken ble sett på som den kanskje viktigste gave og evne for menighetens hyrder. Menighetene formanes også til å prøve den forkynnelsen de hører, prøve hvorvidt den samsvarer med Guds ord. Forsamlingen i Berøa holdes frem som eksempel i så måte (Apg 17,11).

Tilsvarende skriver Paulus til hyrdene: «Et menneske som farer med vranglære, skal du vise fra deg, etter at du har formant ham én gang og én gang til. For du vet at den som er slik, er forvendt og synder, dømt av seg selv» (Tit 3,10-11; jf. Rom 16,17f).

Å komme til tro og bli et kristent menneske beskrives i Bibelen som «å ta imot kjærlighet til sannheten så en kan bli frelst» (2Tess 2,10). Motsatt lærer Bibelen også at «Guds vrede åpenbares fra himmelen over …. mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet … over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten - over dem skal komme vrede og harme» (Rom 1,18; 2,8). Et menneskes evige frelse avhenger m.a.o. av dets forhold til sannheten, – nemlig sannheten i Guds ord.

Slik er det fordi vår frelse gis oss gjennom et bestemt budskap – evangeliet – et budskap som har et helt bestemt sannhetsinnhold. Vi falne syndere har ikke sannheten boende i våre egne hjerter eller hoder (Jes 55,8f), ja, pga. syndefallet tar vi anstøt av sannheten i Guds ord. (Dette er den dypeste årsak til all vranglære). Derfor må frelsens sannhet komme til oss utenfra, gjennom et budskap vi hører. Og så har Gud selv lagt kraften til frelse ned i dette budskapet: «Evangeliet er en Guds kraft til frelse …» (Rom 1,16).

Fordi vår evige skjebne er avhengig av dette ord, er det intet en kristen elsker høyere, og kan være mer nøye med: «Jeg gleder meg over ditt ord som en som finner stort bytte. Løgn har jeg hatet og avskydd, din lov har jeg elsket» (Sal 119,162f).

Jan Bygstad, formann i FBB 

(Tidligere publisert i Dagen)

I ein gjestekommentar i Vårt Land sist veke tok nasjonal leiar i Alpha Noreg, Karl-Johan Kjøde, for seg ulike særdrag ved kristenliv og forkynning rundt i landet. Sjølv skriv han at han gjer det «til skrekk og advarsel, men også som et kall til omvendelse». 

Her får både idealistar og pastordyrkarar, det konservative vest og det liberale aust eit knippe råkande observasjonar å bryna seg på. 

Sjølve tittelen «Menigheter som blir seg selv nok», bør vera ei god påminning. Den faren står vi overfor, både i aust og vest. Når det gjeld konservative, meiner Kjøde til dømes at det som ein gong var inderleg, kan ha «kjølig rettroenhet» som slagside. 

Heilt ærleg vil eg heller grunna over Kjødes korrektiv enn å gå i forsvar. 

Skråblikk

Ein utprega sans for skråblikk skin gjennom i teksten. Med det følgjer gjerne brei penselføring. Eg trur fleire enn underteikna humra litt over karakteristikkane, og eg tykte alt i alt han tok ein del på kornet. 

Slikt er ei påminning om at vi har altfor få kristenleiarar som vågar seg utpå med analysar og observasjonar. Retorisk driv av dette slaget er dessutan forfriskande.

Som alle gode karikaturar, avslører dei noko som er heilt sant og påkallar både lått og ettertanke. At dei baserer seg på overdrivingar, er ein del av pakka. Det er vel poenget med å leggja ei sak under lupa og forstørra opp.

Responsen Kjøde fekk, gir også eit interessant innblikk. 

Skred av indignasjon

Kommentaren hans utløyste nemleg eit skred av indignasjon frå folk trygt plasserte i Den norske kyrkja sitt establishment. Etter det eg kunne sjå, var dei alle plasserte austpå. 

Her får både idealistar og pastordyrkarar, det konservative vest og det liberale aust eit knippe råkande observasjonar å bryna seg på. 

Valgerd Svarstad Haugland prøvde neppe å pusta med magen: «Dette er noko av det frekkaste og [mest] kunnskapslause eg har lese på lenge.» small det frå den tidlegare statsforvaltaren og KrF-toppen i kommentarfeltet på Facebook.

Haugland må ei heilt eiga evne til å skjerma seg om Kjøde hamnar på verstinglista. 

Mini

Noko av det minst overraskande var tidlegare prost, forfattar og kommentator Trond Bakkevigs respons. 

Forsvarstalen for eige virke blir ei litt småflau skryteliste av heilt alminneleg kyrkjeleg aktivitet. 

Kjødes analyse dreidde seg neppe om å diskvalifisera den enkeltes innsats, men vi får ta til etterretning at det er slik det blir forstått og fortolka av Bakkevig. Det underlege er at den sjølvransakinga som Kjøde etterspør, ser ut til å vera heilt uinteressant. 

Midi

Middels overraska blei eg over å sjå tidlegare Lags-general og tidlegare bispekandidat Kåre Rune Hauge øste seg opp over Kjødes freidige fråspark.

Som Bakkevig, kvitterer også han med å dokumentera fortreffelege forhold i lokalkyrkja. Til sitt vekselvis begeistra og indignerte kommentarfelt på Facebook gir han innblikk i alt arbeidet han legg ned med å gjera det prestar gjer, attpåtil med «en liten stab». 

«Vi trenger alle å ta et kritisk blikk på det vi er og gjør som menigheter! Da trenger vi ikke det jeg opplever som et harselerende blikk på DNK!» Hauge avviser Kjødes refleksjonar som unødvendige, feilaktige og harselerande. 

Maxi

Mest overraska vart eg over den joviale og høgprofilerte Nordre Follo-prosten Espen Andreas Hasle. Som kandidat til å bli biskop i Oslo ved sist bispeval, framsto Hasle som ein «nedpå» og medievant kandidat, dyktig på formidling og raus i innsteget, uansett kva spørsmålet var. 

I møte med Karl-Johan Kjødes kristenlivs-refleksjonar kom likevel rausheten til bråstopp. Den profilerte Oslo-prosten avrundar sin kommentar med eit «Her vil det være klokt å rydde opp»(!) 

Hasle åtvarar: «(...)det er særdeles uklokt hvis Alpha Norge har tanker om å samarbeide med menigheter andre steder enn i bibelbeltet». 

Til slutt tek han den åtvarande tonen over i det eksplisitte: «Frister ikke å anbefale Alpha Norge hvis det er sånn du ser på oss, Kalle.»

Nok gravalvor

Alpha-leiaren fekk folkekyrkja på sitt mest lett-krenkte og hårsåre. Det er nesten så ein får lyst å minna om Chestertons «Englar kan fly fordi dei tek så lett på seg sjølve». 

I eit mangfaldig kyrkjelandskap har vi andre ideal. Vi er i den velsigna situasjonen at vi held noko for heilagt. Då kan vi sleppa å ta oss sjølv så høgtidleg. Vi har nok gravalvor, særleg i kyrkjeleg samanheng, så om vi kan le litt av oss sjølve, er det slett ikkje så dumt. Ofte gjer det oss klokare. 

På dette punktet gjer Hasle sin kommentar meg ørlite nedslått. 

Kviler samarbeid mellom ulike organisasjonar og aktørar på at ein avstår frå kritiske merknader, er grei og stryk medhårs? Det er jo ikkje til å stikka under ein stol av Den norske kyrkja har mykje makt vis-a-vis ein relativt liten (men sentral) aktør som Alpha Norge. 

Rydde-krav?

Eg blir faktisk nysgjerrig på om Hasle meiner det han skriv. 

Er det krav om å «rydde opp» kvar gong samarbeidspartnarar har ei anna meining og ei anna framstilling av saker enn kyrkja sine offisielle dokument? 

Dessutan: Er vi ikkje i dag langt forbi dei høgttravande prestars æra?

I dag har den slitne dongeribukseprestens, tattis-prestens og insta-prestens avslappa atmosfære for lengst teke over. Idealet er å vera nedpå og brubyggjande i sitt laussnippa prestelege virke. 

Tåler tull

For tida har det blitt litt slik: Vi tåler (altfor) greitt tull med evangeliet, kyrkjerommet eller Gud. Kristne prøver å ta ein det i beste meining, ein prøver å forstå. Det kan jo vera uttrykk for åndeleg interesse eller skjult tru! 

Saker om bruk av heilage rom, til dømes i VGTV sin tvilsame produksjon, gir innblikk i sjonglering og grenseoppgang. 

Kyrkja sin bodskap synest vera fleksibel nok til å tåla det meste. 

Men, som denne saka viser, ikkje tull med innsatsen til hennar jordiske tenarar. Unngå også å lokka fram tilløp til sjølvironi, erkjenning av slagsider eller kall til omvending. 

Då rullar eit nær avlatsoppkrevjande alvor ut ein stad nær deg. Men mest viss du bur austpå. 

(Tidlegare publisert i Dagen)