"LAND, LAND, LAND, HØR HERRENS ORD"

TROENS JA OG NEI

Erklæring avgitt fra bekjennelsesmøtet i Johanneskirken i Bergen
Bots- og Bededag (25. okt.) 1998.

Den sanne, kristne kirke er "bygget på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv". Når kirken i liv og lære bygger på Den hellige skrift, er den et hus som er bygget på fjell. Da eier den Kristi løfte: "Dødsrikets porter skal ikke få makt over den". Dersom den kristne menighet i liv eller lære forlater sin forpliktelse på Herrens ord, blir den et hus bygget på sand. En slik "kirke" vil ikke bli stående, for den har intet løfte fra Herren. Den er ikke Jesu Kristi sanne menighet, men en løgnkirke.

De senere år er Den norske kirke kommet i stor nød fordi den

Dette har ført til strid og ufred i kirken, til at troens folk blir forvirret og motløst, og til at mange mennesker føres vill. Å lære vrangt i disse spørsmål hindrer menneskers frelse, og leder mennesker inn i selvbedrag som fører til fortapelse.

Mot dette lærer Skriften oss "å stride for den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige" (Jud v. 3).

I tråd med dette vitner og bekjenner vi at

I. Det som ikke er bibelsk, er ikke kristent

Kjennetegnet på den sanne kristne tro og forkynnelse er at den er grunnet på og er i overensstemmelse med den hellige Skrift, fordi Skriften er den eneste og tilstrekkelige norm for lære og liv i den kristne kirke. Derfor advarer Herren på det sterkeste mot å legge noe til eller trekke noe fra hans ord.

Å underslå, problematisere eller motsi deler av Skriftens budskap under påskudd av at den er uklar, er en forfalskning av Guds ord, som gjør oss avhengig av menneskelige autoriteter i stedet for av Gud.

Vi tror, lærer og bekjenner at Skriften er inspirert av Guds hellige Ånd, og at Guds ord ikke bare finnes i Skriften, men at Skriften er Guds ord og står fast til evig tid. Vi avviser at Skriftens budskap er betinget av sin samtids forutsetninger og begrensede kunnskap, og derfor vil kunne gjøres ugyldig på enkelte områder av nye tiders erkjennelse.

I sitt ord taler Gud på to måter, om synd og nåde, i lov og evangelium. Derfor finnes der ingen rett kristen forkynnelse som ikke skjelner klart mellom lov og evangelium. Lov og evangelium hører uløselig sammen, og det éne kan ikke taes bort uten at det andre taper sin kraft. Gjennom loven og evangeliet åpenbarer Gud sin hellighet og sin kjærlighet. I tråd med dette vitner og bekjenner vi at

II. Det kristne livet består av omvendelse og tro

I den forvirring som råder i Den norske Kirke, er det mange som ikke lenger vet hva levende kristendom er. Forkynnelsen av Guds lov blir ofte underslått, slik at mange tror at de er kristne bare de "tror på Gud".

Mot dette lærer Kirkens Herre oss: "Omvend dere og tro evangeliet" (Mk 1:15). Omvendelsen består i at en i frykt for Gud vender seg bort fra alt det Guds ord kaller synd. Troen består i at en søker til Jesus Kristus som sitt eneste håp for å få syndenes forlatelse og bli frelst. Tro på Kristus uten slik omvendelse, er falsk og står under Guds dom. Selvforbedring uten tro på Kristus, er egenrettferdighet og står også under Guds dom. En forkynnelse som taler allment om "Guds kjærlighet" eller om at "Gud er med oss" uavhengig av om et menneske lever i omvendelse og tro, er åndelig falskmyntneri. For syndenes forlatelse betyr ikke syndenes tillatelse.

I den aktuelle strid som Den norske Kirke i dag står oppe i, vil vi med Skriften si:

Om de som lever slik, sier Skriften: "- de skal ikke arve Guds rike" (1Kor 6:9f).

Å leve som kristen består ikke i å være syndfri, men i å leve i en livslang kamp mot synden: Ordene "forsakelse og tro" innholdsbestemmer hele det kristne liv, og kalles i Skriften "å vandre i lyset" (1Joh 1:6). Hvordan en innretter seg her i livet, har de største følger for et menneskes evige skjebne.

På denne bakgrunn vitner og bekjenner vi at

III. Det et menneske sår, skal det også høste

Skriften lærer oss at livet har to utganger: Enten evig liv eller evig død, enten frelse eller fortapelse. Dette henger sammen med Skriftens forkynnelse av Guds hellighet: Herren er en Gud som ikke tåler eller ser gjennom fingrene med det som er syndig eller ondt. En forkynnelse av Guds kjærlighet som underslår eller fornekter dette, er falsk. For Guds kjærlighet er åpenbart for å fri mennesket fra fortapelsen og gi syndere håp.

Det som avgjør et menneskes evige skjebne, er derfor hvordan det stiller seg til budskapet i evangeliet: "Den som tror på Sønnen, har evig liv; den som ikke vil tro, over ham blir Guds vrede", (Joh 3:36).

Slik drar Guds ord en klar grense mellom menneskene. For menneskets frelses skyld er det nødvendig at forkynnelsen peker tydelig på denne grense, slik at de kan "vende seg fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, for at de kan få syndenes forlatelse og arvedel blant dem som er helliget ved troen -" (Apgj 26:18).

Grensen mellom Guds barn og verdens barn hører også med til kirkens vesen. Å utviske dette skillet er å fornekte Herrens ord og å ødelegge kirkens hellighet. Derfor vitner og bekjenner vi at

IV. Den sanne kristne kirke er i verden, men ikke av verden

Kirken er "de helliges samfunn der Guds ord læres rett og sakramentene forvaltes rett". Derfor består den kristne kirke ikke av de som tilbys nådens midler, men av dem som i tro og lydighet tar imot disse. Disse er ved sin tro, bekjennelse og sitt liv Guds folk og "jordens salt". Derfor taler den kristne kirke aldri noe annet enn hva Skriften taler, og er ikke et demokrati som skal gjenspeile eller tilpasse seg folkemeningen. For vel er kirken i folket, men ikke av folket.

Det gis ingen sann enhet i kirken uten enhet i læren. Når den "hellige samhørighet" reduseres til organisatorisk samhold, slik at lydighet mot "kirkens ordning" går foran troskap mot læren, angripes selve troens grunnvoll. Derfor handlet fedrene på Calmeyergatemøtet rett når de sa nei til samarbeid og åndelig samfunn med vranglærerne.

For Herren har satt sin menighet i verden for å "gjøre alle folkeslag til disipler, idet dere - - lærer dem å holde alt det jeg har befalt -".

Bare da er han med oss "alle dager inntil verdens ende".