Bispevalget i Oslo

Så skal vi igjen ha nye runder med bispevalg i Den norske kirke. Kirkedemokratiet skal få si sitt.

Det er betimelig å spørre: hva er egentlig en biskop? Hva er det biskopen skal holde på med? Hva er biskopens funksjon?

For de første menigheter var biskopen først og fremst en som skulle ha tilsyn med menighetene, en som skulle se til at det var rett lære som ble forkynt, at menighetens ledere levde rett og i samsvar med måten man tolket evangeliet. Så skulle biskopen naturligvis være en sjelesørger og en inspirator. Megle i konflikter. Rettlede.

Biskopens rolle var altså mangfoldig. Likevel var det en ting man ikke stilte spørsmål ved: biskopen skulle være en åndelig leder.  Biskopen hadde det øverste ansvar for menighetenes åndelige liv.

Senere kirkehistorie viser desverre at biskopene ofte ble mere verdslige enn åndelige ledere og administratorer, de innehadde stor makt og ofte tilsvarende jordisk rikdom.

Forhold som disse er det ingen som ønsker seg tilbake til. Men vi må spørre:

Hva slags biskoper er det egentlig vi ser etter i dag? Og hva slags biskoper er det egentlig som blir valgt? At et bispevalg i Oslo er særdeles viktig, forstår vi fordi det er landets hovedstad, fordi det er her landets to største teologiske institusjoner holder til og fordi det er her de fleste nye prester blir ordinert. Oslo biskop er svært synlig utad og vedkommende har stor innflytelse i kirken.

Jeg leser med interesse måten de fem bispekandidatene blir presentert på på Den norske kirkes hjemmeside.  Med stor interesse leser jeg deres visjon for kirken.

Deretter leser jeg det jeg leser med en viss sorg.

Er dette målene deres for kirka? At kirken ”skal være åpen for flest mulig?” At ”kirken har et stort potensiale…. I et samfunnsperspektiv?”

Unnskyld, men hvor ble det av evangeliet? Kun en av kandidatene nevner i det hele tatt evangeliet, og Kristus, skjønt en annen kommer ganske nær, ved å sitere et Jesus-ord (at vi skal være lys og salt) og en tredje nevner menneskeverdet.

Har man glemt helt hva kirken egentlig er? At det er her evangeliet skal forkynnes og etterleves? Evangeliet er mer enn åpne institusjoner, mer enn det som har et ”potensiale i et samfunneperspektiv”, ja, den er mer enn ren humanisme også.  Til og med mer enn ”lys og salt” dersom man ikke vet hva lyset skal skinne på og saltet skal brukes til. Egner man seg da som åndelige ledere? Kanskje er jeg urettferdig mot kandidatene, jeg kjenner dem jo ikke, men det genuine ved evangeliet, som jo kirken skal målbære, er vanskelig å finne hos flere.

Jeg er, personlig, svært trett av biskoper som er mere politikere enn forkynnere. Som er mer administratorer enn kirkebyggere.  Når skal jeg få en biskop som kan veilede meg åndelig? Når skal vi prestene få en biskop som kan inspirere oss? Når skal vi få en biskop som kan tale fra kirkens prekestol på en slik måte at vi, når vi går derfra, kan kjenne oss trøstet og oppbygget? Og utfordret på evangeliet?

Administrasjon kan andre ta seg av. Gi meg en biskop som kan være en åndelig veileder,  en som har en Kristus-visjon, en som peker på kirkens Herre, uten at jeg derved forventer noe overmenneske. Og jeg får kanskje igjen troen på at vi er på rett vei i vår kirke.

Heidi Frich Andersen

(Tidligere stått i Dagen)