Carissimis svar til bispemøtet

01.01.2016
Carissimi
Carissimi

Datert 12.03.09

Bispemøtet

Pb 799 Sentrum

0106 Oslo 12.03.09

Vedrørende sak 28/08 og Carissimi

Vi viser til vedtak 28/08 som Carissimi fikk oversendt fra Bispemøtets sekretær den 06.01.09. Vi har lest vedtaket nøye og vil komme med følgende tilbakemelding.

Først vil vi takke for at saken fikk komme fram for Bispemøtet (BM), først gjennom BM AU 11. februar 2008, dernest i form av den behandlingen som ledet fram til vedtaket det her refereres til. Ut fra de regler som BM administreres etter, ser vi det ekstraordinære i at vi (Carissimi) i det hele tatt fikk legge saken fram for BM, jfr. Kap. 5 § 20 i BMs forretningsorden. Vi ser den velvilje som ligger i bispekollegiet og vil gjerne sette ord på at vi har verdsatt dette. Slik har BM vist at, ikke Carissimi som gruppe, men den saken som Carissimi har fremmet er av en slik karakter at den var og er verd å ta på alvor.

For det andre vil vi også takke for den velvilje som kommer til uttrykk i selve vedtaket når det sies: ”Bispemøtet vil gi uttrykk for vilje til å imøtekomme disse så langt som mulig innenfor gjeldende kirkerettslige rammer.”

På tross av dette tør det være kjent at Carissimi ikke har funnet svaret fra BM av en slik karakter at dette gir svar på de utfordringer som Carissimi har fremmet for BM og Dnk. Som uttrykt muntlig og skriftlig til BM AU, til preses i samtale og via presseomtale i etterkant av vedtaket, vil det være tydelig at et slikt vedtak ikke er et adekvat svar på Carissimi sin utfordring. Vedtaket hjelper ikke Dnk til å komme videre med en læresplittelse (jfr. Lærenemnda 2006) og en ordningssplittelse (jfr. KM sak 7/07). Vedtaket kan i beste fall utgjøre en samvittighetsventil og en overgangsordning for medarbeidere i kirken som opplever situasjonen vanskelig. Carissimi har ikke dette som sitt fokus. Vårt fokus handler ikke primært om enkeltpersoners arbeidssituasjon og samvittighet, selv om dette er en viktig og vesentlig side ved det psykososiale arbeidsmiljøet i kirken, og derfor direkte berører mange vigslede sin arbeidssituasjon. Carissimi sitt hovedfokus er derimot å sikre kirkerettslig muligheten til å fastholde en lære som kirkelig forpliktende, og ikke bare som en privat mening ut fra et personlig studium av Skriften. Vi skal kunne lære og handle ut fra en forpliktende kirkelig lære. Som ordinerte medarbeidere i kirken fokuserer vi på den forpliktelsen vi har til å fremme bibelsk forkynnelse og veiledning med entydig kirkelig legitimitet. I dag har Dnk ingen lære i spørsmålet om homoseksuelt samliv, fordi to uforenlige syn er likestilt. Dette er en uutholdelig situasjon som må løses på andre måter enn å gi samvittighetsfrihet i forhold til personer som fremmer den nye læren. At denne samvittighetsfriheten må være der har likevel vært en del av vår argumentasjon i den akutte krisen, men det kan ikke utgjøre noen permanent løsning.

Carissimi har derfor bedt om alternativt tilsyn som med nødvendighet må forandre kirkeretten. At dette er et krevende arbeid som trenger tid og helhetskirkelige prosesser har vært en del av vår forståelse og derfor også en del av vår agenda. Det var dette som var bakgrunnen for at vi henvendte oss til BM som organ der vi ønsket dialog fram til slike ordninger. Dessverre har dialogen uteblitt, noe vi beklager sterkt, selv om vi fastholder verdsettelsen av at BM har behandlet saken.

Carissimi vil gi uttrykk for fortsatt vilje til dialog, men anser ikke lenger dette initiativet som vårt ansvar. Dersom BM vil gjenoppta en samtale med oss er vi derimot svært takknemlige for det.

Vi forholder oss nå til de vedtak som er fattet og vi ser oss nødt til å handle ut fra de forutsetninger som dette vedtaket gir. Vårt svar på dette er at vi ikke kan akseptere vedtaket i BM som et svar vi kan leve med. Carissimi ser seg derfor nødt til å ta et nytt initiativ der vi fører vårt handlingsspråk videre med fasthet og forutsigbarhet. Etter fornyet tilslutning må navn nå bli offentlige, vi vil bli helt konsekvente i vårt brudd på det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet med biskoper og prester som fremmer kirkesplittende vranglære.

Selv om biskopene et