Luther stærke sager og Urimeligt godt nytt

Asger Chr. Højlund, Jakob S. Højlund, Jesper Bacher, Henrik Nymann Eriksen, Peter Nord Hansen, Peter Olsen, Henrik Højlund, Finn B. Andersen, Martin Schwarz Lausten, Steen Skovsgaard. Luther stærke sager: 10 Luther-tekster udvalgt og kommenteret. Frederica: Credo, 2017. 227 s.

Asger Chr. Højlund. Urimeligt godt nytt: Luthers reformatoriske opdagelse og dens konsekvenser. Frederica: Kolon, 2017. 191 s.

Dette er to danske bokutgivelser i anledning reformasjonsåret. Asger Højlund, som er sentral i begge bøkene, er professor ved Menighedsfakultetet i Århus, slik at bøkene har en viss tilknytning til dette miljøet, uten at det er spesielt sterkt markert. En av forfatterne er emeritus fra universitetet i København; en annen er biskop i Folkekirken.

I Luther stære sager har forfatterne valgt ut hver sin Luther-tekst som de kommenterer. Det gir et variert utvalg av sentrale Luther-tekster som kommenteres på en relevant og vederheftig måte. De fleste av tekstene er gjenopptrykk av tidligere danske oversettelser, men noen er laget til denne boken. Underlig nok er det denne boken som gir den første danske oversettelsen (av Martin Schwarz Lausten) av en så sentral Luther-tekst som fortalen til de samlede verker på latin, hvor Luther gir sin grundigste redegjørelse for sin reformatoriske oppdagelse. Den teksten har vi hatt på norsk siden 1979; det er ikke så ofte vi ligger foran danskene på dette feltet.

Det eksistensielle aspekt ved Luther-lesningen understrekes av flere av forfatterne; de har på ulike måter opplevd Luther som viktig i sitt eget kristenliv. Når det gjelder Luther-tolkningen, holder forfatterne seg til det relativt trygge og veletablerte. Her er lite av konfrontasjon med Luthers kritikere, og lite av forsøk på å gå nye veier i Luther-tolkningen. Luthers til dels uvørne dristighet er altså et trekk ved reformatorens virke som ikke har satt store spor i akkurat denne boken.

Højlunds bok Urimeligt godt nytt er en videreføring av hans eget bidrag i Luther stærke sager. Der skriver han med utgangspunkt i Luthers sermon om den dobbelte rettferdighet om forholdet mellom tro og gjerninger, og det er også en problemstilling som står sentralt i første del av Urimeligt godt nytt. Men så utvides perspektivene på en måte som kaster et fruktbart lys over sammenhengen i Luthers tenkning gjennom kapitler om Skriften alene, sakramentforståelsen, kirkeforståelsen og Luthers skapelsesteologi. Højlund viser slik på en god måte at Luther ikke er en tenker som lar seg sperre inne i kirken; hans gudstro gir et helhetsperspektiv på livet i verden. Framstillingen er hele tiden nyansert, balansert og velbegrunnet.

Det er to bidrag i Luther stærke sager som i noen grad går utenfor de opptrukne stier. Finn B. Andersen avviser tanken om at det etter ca. 1530 skulle finnes en tanke om den skjulte Gud hos Luther; tvert imot mener Luther i motsetning til Zwingli at Guds innerste vesen er fullt ut åpenbart. Dette knytter han til et oppgjør med nykalvinismen og til kritikk av norske teologer som skal ha sagt at det var Gud som stod bak Utøya-massakren. Imidlertid er nok påståeligheten sterkere enn begrunnelsen hos Andersen. At det er betydelig forskjell på Luther og Zwingli, og for den saks skyld også nykalvinismen, i utvelgelseslæren betyr ikke at Luther, heller ikke i sine senere skrifter, sier det Andersen påstår han sier. I den prekenen over Rom 11,33-36 som Andersen har valgt ut, sier han det heller ikke. Hvilken norsk teolog som har sagt det Andersen refererer til, vet ikke jeg; derimot har hans danske kollega Peter Olsen blitt kritisert for å ha hevdet det Andersen viser til. Olsen er en av bidragsyterne i boken, men tar her ikke opp slike problemstillinger i det hele tatt.

Biskop Steen Skovsgaards bidrag skiller seg ut ved å ikke være en kommentert presentasjon av en Luther-tekst. I stedet gjengir han deler av den danske biskop D. G. Monrads drøftelse fra 1883 av Luthers utleggelse av den femte bønn i Fadervår: Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. Vi ber her altså om at Gud må gjøre med oss slik vi gjør med våre medmennesker. Hvordan henger dette sammen med evangeliet om frelse av nåde? Luther er en altfor nøyaktig ekseget til å ikke å ha viet problemet sin oppmerksomhet, og han understreker da også betydningen av det tilgivende sinnelag. Følger han da også det teksten tilsynelatende sier i å gjøre vår tilgivelse som en betingelse for Guds? Slik Skovsgaard gjengir ham, mener Monrad at Luther ikke alltid er helt konsistent her. Problemstillingen er utvilsomt både teologisk sentral og sjelesørgerisk betydningsfull, og Skovsgaard/Monrad har rett i at den kunne kreve en grundigere drøftelse på grunnlag av en ny gjennomgang av hva Luther, og for den saks skyld også andre, av kirkens sentrale tenkere har å si om dette.

VID/MHS 28. april 2017

Knut Alfsvåg