Mann deg opp

La meg presisere: Det er ikke kvinnene som er problemet. Det er de manglende menn, eller bedre: den manglende maskulinitet. For maskulinitet er ikke utelukkende noe som bare menn kan bringe inn i barns liv. Kvinner kan også gjøre det. Men den oppgaven skal de ikke ha alene!

Jenter og gutter har bruk for kvinner og menn

Vi kan være i tvil om en person som en har snakket med, var lyshåret eller mørkhåret, og om vedkommende bar briller eller ikke. Men vi er aldri i tvil om vedkommende var mann eller kvinne, gutt eller jente. Et av de aller dypest liggende elementer i vår identitet er kjønnet.

Gutter finner ut hva det vil si å være mann er ved å speile seg i sin far (i neste omgang andre menn). Jenter finner ut hva det vil si å være  kvinne er ved at speile seg i sin mor (i neste omgang andre kvinner). Samtidig er en gutts oppfatning av ”idealkvinnen” og jentas oppfatning av ”idealmannen” sterkt avhengig av henholdsvis mor og far.

Der er heldigvis også mange eksempler på at det ikke gikk så ille når en gutt vokste opp omgitt av mange kvinner. Men vi svikter hvis vi ikke påpeker at det er et generelt problem.

Det er dovenskap og svikt ikke å kjempe for større maskulinitet i hjem, barnehage, skole og kirke. Vi vet hvor mye det betyr for gutters og jenters identitet og trivsel å møte både det feminine og det maskuline under oppveksten.

Over de siste årtier har der vært gjort mange forsøk på å minimere forskjellene på kvinner og menn. Vi har høstet både gode og dårlige frukter av denne utviklingen. For det kjønnsnøytrale menneske finnes ikke. Mennesket er enten han eller hun.

Derfor er det ikke underlig at undersøkelse etter undersøkelse bekrefter det alle egentlig skjønner: Barn har bruk for å ha et forhold både til menn og kvinner i oppveksten sin. Det betyr ikke at de skal forholde seg til menn og kvinner på samme måten. Tvert imot. Det er nettopp polariteten – kjønnsforskjellene – som skaper dynamikken. Det betyr heller ikke at regnskapet skal gjøres minutiøs opp når det gjelder fordelingen av tiden. Men mennenes tid sammen med barn kan ikke kokes ubegrenset ned. Kvalitet finnes ikke uten kvantitet.

Imot alt dette kan man innvende: I andre kulturer er nesten all barneoppdragelse kvinnenes oppgave. Far er der, men han bruker ikke særlig mye tid sammen med barna – i hvert fall ikke så lenge de er små. Likevel blir guttene i høy grad maskulint preget. Noe tilsvarende gjorde seg kanskje gjeldende i vår kultur for årtier siden. Skulle vi så ikke heller søke tilbake til denne familiemodellen?

Der er minst to grunner til å svare nei på det spørsmålet:

1) Historiens hjul kan ikke dreies baklengs. Tiden har i vår kultur løpt fra et patriarkalsk system med en fraværende, men meget dominerende mann/far.

2) Det gutte-/mannsidealet som dette systemet er uttrykk for – hvor gutter er mer verd enn jenter – ønsker vi slett ikke. Den formen for maskulinitet som utvikles i slike kulturer, er hverken den eneste eller den beste.

Gjør det for barnas skyld!

Det beriker virkelig mannen å involvere seg mer med barn. Det er synd på menn som ikke har smakt gledene ved et stort pedagogisk engasjement.

Likevel er mitt hovedargument at du – kjære kjønnsfelle – skal involvere deg for barnas skyld! Guttene og jentene har bruk for deg! Jeg appellerer til din ansvarlighet. Til å våkne som fighter og ridder. Jeg våger følgende påstand: Dypt i nesten alle menns følelser, tanker og vilje finnes det en hengivenhet for den oppvoksende slekt. Ikke en kvinnelig hengivenhet, men nettopp en mannlig.

I de senere årtiene har vi oppdaget den seige kvinnen og den bløte mannen. Det er nn kjønnspolitisk gevinst. Dette skal etter min mening verken fornektes eller få overvekt i tenkningen om de to kjønn. I denne situasjonen har en del menn har vanskelig for å finne en trygg maskulin identitet i forhold til barn. Det kan både menn og kvinner være med og rette på. Men mennene har selvsagt det primære ansvaret for at komme på banen. Poenget i kjønnspolariteten er jo at vi ikke kan unnvære hverandre. Kvinnene er ikke uten ansvar for hvordan mennene blir.

Med visse mellomrom kan vi høre en slagkraftig begrunnelse for at mennene er så lite pedagogisk engasjert: Det ligger ikke penger i det! Lærere, pedagoger og den slags folk tjener for lite. Det er sammenheng mellom status og lønnsnivå.

Ja. Den kjerneytelsen i et samfunn som pedagoger og lærere gir, burde lønnes bedre. Der er det et poeng. Men samtidig må vi være realistiske og se i øynene at vi ikke snur på denne supertankeren i løpet av et år eller to! Og egentlig byr det meg inderlig imot å gi mennene dette kort på hånden. Det blir ennå et kort der de kan lene seg tilbake og vente på at andre gjør noe. Menn må også fortjene en høy status ved å dokumentere sin uunnværlighet og sitt unike pedagogiske bidrag.

”Mor vil vel ikke ha det slik, Markus?”

Der skrives mye om kjønnsidentitet for tiden. Og det er sant, som det hevdes: Den tradisjonelle oppfatningen av maskulinitet er i voldsom forandring i den vestlige verden. Mange menn opplever i dag store vanskeligheter med å finne frem til en mannlig identitet som både de selv og deres omgivelser kan akseptere. Menn og maskulinitet er under konstant utfordring i det moderne samfunn. Opprinnelige kulturers innvielsesritualer som skulle markere overgangen fra gutt til voksen mann, har forsvunnet uten å bli erstattet av noe annet. I tillegg kommer at mange menn og gutter må leve med både et fysisk og et mentalt fravær av deres nærmeste rollemodell, sin far.”

En av de store endringene når det gjelder kjønnsrollene, skjedde på slutten av 60-tallet og inn i 1970-årene. Det ser vi bl.a. når 68-generasjonens barn beskriver det miljøet som de vokste opp i: 

”Ut over at oppheve forskjellen mellom barn og voksne, var man i 70-årene som bekjent sterkt opptatt av å oppheve forskjellene mellom menn og kvinner. Guttebarn skulle ikke lenger være lyseblå, og jentebarn skulle ikke lenger være lyserøde. Bare tanken var helt forferdelig, og mistanken om at 70-årene simpelt hen var designet til å oppløse ethvert lykkelig/ulykkelig familieliv, vokser. For med de budskap man ga videre til barna, hva er igjen? Ikke kjønnsrollene i hvert fall. I dag er de fleste enige om at kjønnsroller ikke er et fremmedgjørende undertrykkelsesinstrument skapt av kapitalismens leiesvenner. … At jeg i dette øyeblikk sitter og skriver i et arbeidsværelse som jeg har fått min kjæreste til å male lyserødt, at jeg elsker dameblad, skjønnhetssalonger og jentefilmer, lager mat oftere enn min kjæreste og til gjengjeld lar han bygge garasje - det har jeg altså svært vanskelig for å oppfatte som undertrykkende. Der er snarere tale om en arbeidsfordeling som vi begge to er tilfreds med. Ellers ville vi forandre på den.” (Katrine Marie Guldager i dagblaet Politiken den 13.06.2009)

I boken Det faderløse samfund (2006) behandler historikeren Henrik Jensen fars- og mannsrollens utvikling Han fanger den konturløse og frustrerte far og mann på kornet i et lite eksempel fra hverdagen: Du hører en mannsstemme på den andre siden av hekken si: ”Mor vil vel ikke ha det slik, Markus?”

Tidligere hadde unge menn en sak å sloss for, en heroisk fortelling å være med på , et kall å påta seg. Idealene var pliktfølelse, selvbegrensning, ansvarlighet, tjenestevillighet og oppofrelse. Det utmyntet seg i så forskjellige ting som speiderbevegelse, sportsklubber og protestantisk arbeidsetikk. Men dette er en saga blott, hevder Jensen. Hva nåtidens samfunn kan tilby de unge menn, er surrogater: 

”Den teknologiske verden med sine pc-spil, stoffer, internett-pornografi, hurtige biler, mobiltelefoner og fitness-maskiner er en veritabel melkemaskin for den hormonelle overproduksjon.” 

Med andre ord: All den energien som kunne brennes av ved å være en nåtidig ”ridder”, blir i stedet brukt opp på disse surrogatene.

Henrik Jensen utfordrer nåtidens menn til å ta kraftig avstand fra selvmedlidenheten. I stedet bør de ta ansvar for nåtidens barn og unge. Menn skal igjen spennes for den vognen som heter et felles sosialt mål. Det viktigste er her at de hjelper mødrene med å oppdra sine barn. Dette kan ikke skje ved at menn blir som kvinner, men ved at farsrollen i samfunnet blir styrket. Han slutter seg til den kjente sosiologen Margaret Meads ord om at den avgjørende testen på et samfunn er om det er i stand til at gjøre sine menn til gode fedre.

Mannen har en særlig rolle når det gjelder å la barna møte autoritet. ”Det er ikke mulig å finne sin identitet hvis man ikke møter autoritet!” skrev Theodor W. Adorno (1903-1969).

Hjerneforskning og kjønn

Elisabeth Knutsen og Karin Svennevig Hyldeg (2009) hevder at en jente fra naturens hånd er robust allerede fra fødselen av. Hun utvikles raskt for å sette levedyktig avkom til verden før sykdom eller ville dyr gjør det av med henne. Gutter kan derimot, i løpet av meget kort tid, sette mye avkom til verden. Derfor er gutter designet til risikovilje, aggresjon og fysiske strabaser.

Forfatterne hevder også at mange undersøkelser viser følgende:

• At guttebabyer er mer fysisk aktive enn jentebabyer.

• At jentebabyer er mer robuste og utviklet enn guttebabyer. De gråter mindre, smiler mer, reagerer tydeligere på berøring og kan klare seg bedre om de blir født for tidlig.

• At gjennomsnittsguttene de første åtte årene utviklingsmessig halter bak gjennomsnittsjentene, og at guttene har flest behov for spesialpedagogiske tiltak.

• At guttene primært tar utgangspunkt i sin høyre hjernehalvdel. De kan dermed bli dyktige når det gjelder rom- og bildeforståelse, musikk, gjenkjennelse av mønstre. Senere slår dette ut i fysikk- og kjemieksperimenter, strategisk romlig tenkning (f. eks på fotballbanen) og rytmer.

• At jentene allerede fra vuggen av er sterkere enn guttene når det gjelder språk. Språk er en funksjon som dirigeres fra venstre hjernehalvdel. Jenter er ofte tidlig motivert for å lese og skrive.

• At jenter i sin lek beskjeftiger seg med relasjoner og omsorg. Guttenes lek handler primært om å erobre og overvinne.

Gutter tenker mer romlig enn jenter, de er gode til ”kropp i ro”, grovmotorisk utfoldelse, de er bedre til å dreie bilder i rom, de tenker mer helhetlig i betydningen Hva skal det brukes til? Hvor fører det hen?

Jentene er gjennomsnittlig mer relasjonsavhengige enn guttene. Det viser seg når de skal velge f.eks fotball-lag. Guttene velger primært etter hvem som er flinkest, jentene etter hvem de er bestevenninner med.

Gutter går ikke i gang med en arbeidsoppgave som de ikke vet poenget med. De må kunne se formålet med oppgaven, og det skal være innebygd en belønning underveis. Lekene deres brer seg raskt ut over et større areal. Leken starter kanskje samlet et sted. Men de styres mer av assosiasjoner. Før vi vet ordet av det, må vi følge sporene deres for å finne ut hvor de er blitt av! Guttene tenker best i bilder. De får kroppen best med hvis noe har rytme eller rim.

Jentene leker tidlig språkleker. Hjernene deres utvikles og modnes hurtigere enn guttenes. Det betyr også at de tidligere enn guttene er flinke til å konsentrere seg. De trives med aktiviteter som krever fordypning. De vil bruke tid på ”digitale funksjoner” som å bygge opp, sortere, ordne, snakke om det osv.

Jentene utvikler tidligere empati/innlevelse. Det er en ulempe for kreativiteten. Jentenes største ”handicap” når det gjelder fri utfoldelse, er oftest deres relasjonsavhengighet.  Jenter kan ha et enormt behov for å oppleve at noen synes om dem før enn de for alvor går i gang med en oppgave. Jentenes utfoldelse av kreativitet er oftest i dyader, dvs. de er avhengig av å være to og to. Og så vil de altså også gjerne ha tid til å snakke og planlegge før de går i gang. Derfor er de gode til den formen for kreativitet som krever fokus på detaljer, konsentrasjonsevne, språk, å ha flere ting i gang samtidig, fin- og fingermotorikk og presisjon.

Jenter klarer også følelsesmessige kriser bedre enn gutter. Katastrofer er situasjoner som gutter klarer best. Der kan nemlig handling gi fornemmelsen av mestring,

Et bredt normalitetsbegrep

Det er vanskelig å regne opp feminine og maskuline karaktertrekk – slik vi ovenfor har prøvd det. Det er flere årsaker til det:

1)    Ingen menn har bare maskuline trekk, og ingen kvinner har bare feminine. Slik er det også meningen det skal være. Kvinner produserer jo også testosteron. Og menn produserer østrogen.

2)    Ingen menn har alle de maskuline trekkene, og ingen kvinner har alle de feminine. Både arv og miljø har en enorm innflytelse på hvor fremtredende eller tilbaketrukne karaktertrekkene er hos den enkelte mann eller kvinne.

3)    Der er skjedd mye med kjønnsrollene de siste 100 årene. Kvinner kan f.eks forsørge seg selv. Mange menn har fått sterkere kontakt med sine egne følelser. Kvinnene har gjort sitt inntog på mange felt som tidligere var menns domene – fra militæret til sjefskontorene. Mennene har til gjengjeld gjort sin entre på hjemmefronten, både i kjøkkenet og når bleier skal skiftes. Noen mener at disse kjønnsrolle-erobringene har gått alt for langt. Andre mener at de ikke har gått langt nok. Den debatten lar vi ligge her.

4)    Der er ikke bare store forskjeller på kjønnsrollene fra tid til tid, men også fra sted til sted eller fra miljø til miljø.

Derfor er det viktig å ha et bredt normalitetsbegrep når vi taler om kjønnsroller. Men forskjellene er der. Når de fysiske forskjellene er så iøynefallende, er det lett å tenke seg at de mentale og adferdsmessige forskjellene selvfølgelig også må være der.

Forskjeller på jenter og gutter

Når vi har slått fast at normalitetsbegrepet må være bredt, gir det til gjengjeld mening å se på hva noen av de typiske forskjellene består i. Oversikten nedenfor er som alle andre oversikter: Den skal først brukes og deretter kasseres - fordi den likevel ikke sa alt.

Her er altså mitt forslag til hva vi bør peile oss inn etter når vi taler om ”mer maskulinitet i hjem, barnehage, skole og kirke”. Jeg samler det i ti ordpar. Det første begrepet i hvert ordparet angir femininitet, det andre maskulinitet:

1. Dyader – monader: En dyade er en måte å leve på som er sentrert om å gjøre tingene sammen med en annen. En monade er mer den ensomme ulv som går selv. Jenter går sammen på WC. Jenter er mye mer sammen med bestevenninner. Gutter reiser gjerne alene. Gutter er ikke så avhengige av å være to og to.

2. Det farlige er farlig – det farlige er spennende: Man kunne også si: Guttene er mer dumdristige, eller mer modige, avhengig av hvordan man vurderer dette karaktertrekket. Det kan f.eks gå ut over guttene hvis jentenes redsel for det farlige hindrer dem i å prøve noe av det farlige (= spennende), som f.eks å klatre i trær.

3. Stor relasjonsavhengighet – liten relasjonsavhengighet: Jentenes tendens til dyader og guttenes til monader skaper forskjellig avhengighet av relasjonene de er i. Jentenes styrke er på mange måter deres store evne til at oppbygge og pleie relasjoner. Men det er samtidig deres svakhet, nemlig når relasjonene kommer til at styre for sterkt. Motsatt med guttene.

4. Samarbeid – konkurranse: Både jenter og gutter konkurrerer, men på forskjellige måter. Gutter konkurrerer mest om hvem som er best eller sterkest. Jenter konkurrerer mer om hvem som er inne eller ute i gruppen. Men i gruppen er jenter gode til samarbeid. Det kan og skal guttene selvfølgelig lære noe av. Men de skal også ha avløp for sin trang til å konkurrere – selvfølgelig parallelt med en advarsel om hva det kan føre til hvis dette rendyrkes.

5. Ta vare på – erobre: De ti ordparene henger sammen. Dette femte har f.eks en del med det andre ordparet å gjøre. Mens jenter gjerne ønsker å ta vare på det eksisterende, har gutter en større lyst til å erobre nytt. Jenter er mer forsiktige. Gutter kaster seg raskere ut i nye ting, og de er gjerne villige til å løpe en større risiko.

6. Lett for å vise følelser – vanskelig for å vise følelser: Dette er en nesten klassisk forskjell mellom jenter og gutter, kvinner og menn. Det er denne forskjellen som gjør at det f.eks kan være vanskelig for en gutt i en skole-hjem-samtale å forholde seg til personlige spørsmål som avslører sårbarhet. I jentenes mange dyader trener de seg derimot på å snakke om følelser.

7. Språklig utfoldelse – fysisk utfoldelse: Som vi så under de få glimtene fra hjerneforskningens bidrag til forståelse av kjønnsforskjellene, er jentenes hjerner tidligere innrettet på språklig utfoldelse, mens guttenes hjerne og kropp i langt høyere grad er fysisk og især grovmotorisk orientert.

8. Prosessorientert – produktorientert: Fordi jenter har større relasjonelle ferdigheter, og gutter er mere konkurranse-orienterert, oppstår der også en forskjell når jenter og gutter skal bygge noe sammen. Jentene vil gjerne legge større vekt på at alle er med og har det godt, mens guttene er mer opptatt av å få produktet – hulen, lego-tårnet eller musikkstykket – ferdig.

9. Tilsløret aggresjon – utilsløret aggresjon: Gutter og jenter har de samme grunnleggende følelsene, f.eks vrede og glede. Men de gir uttrykk for dem på forskjellige måter. Gutters aggresjon er som regel relativt åpen. De slår eller roper høyt. Jentenes aggresjon er mere tilslørt. Den gir seg uttrykk i flere baktalelser og mere intrikat adferd. Dette innebærer også at jenter har flere hemmeligheter enn gutter har.

10. Prinsesse-kompetanser – ridder-kompetanser: Hvorfor ikke samle mange av kjønnsforskjellene i den gamle metaforen ”prinsesse og ridder” og krydre den med det moderne ”kompetanser”? For det er vitterlig en kompetanse for en jente å være prinsesse og for en gutt å være en ridder. Vi må bare huske at noen prinsesser også har en del ridder-kompetanser, og noen riddere har flere prinsesse-kompetanser!

Det hevdes av og til at jenter har større sosial kompetanse enn gutter. Det mener jeg egentlig ikke. Jentenes evner til samarbeid og språklig utfoldelse gir dem naturligvis relativt komplekse sosiale kompetanser. Guttenes samspill med andre – preget av konkurranse og fysisk utfoldelse – er som regel mer enkel og likefrem. Så der er mer tale om at guttene har andre sosiale kompetanser enn at de har færre av dem.

La meg slå fast at vår oppgave som voksne ikke utelukkende er å styrke guttene i de maskuline karaktertrekkene. Vi skal også lære jentene å si ifra og f.eks våge å trosse de mest kvelende relasjonene og oppmuntre dem til å vise vrede og ta beslutninger. Men midt i dette skal vi fastholde at kjønnspolariteten i seg selv ergod.

Ansikt til ansikt eller skulder ved skulder

Når jenter generelt er bedre til følelsesmessige relasjoner enn gutter, skyldes det muligens at den lille jenta har opplevd den nære, intime relasjonen til sin mor samtidig som hun erfarer at mor og jeg er ens. Den lille gutten opplever den nære, intime relasjon til sin mor samtidig som han erfarer at mor og jeg er forskjellig.

Den gode relasjonen for kvinnen er mest mulig nærhet, mens mannen trenger til adskillig mere avgrensning og til tider avstand. Guttene lærer derfor tidligere noe om betydningen av grenser og om å stå på egne ben. Derfor hender det den voksne kvinnen og mannen kolliderer når det gjelder intimitet.

Muligens er det denne forskjellen i (barnas) utviklingshistorie som gjør at jenter i høyere grad har relasjoner preget av ”ansikt-til-ansikt”, mens gutter i høyere grad har relasjoner preget av ”skulder-ved-skulder.

Barns første identifikasjonsfigur er vanligvis mor. Men der jentene altså kan bevare henne som identifikasjonsfigur, må guttene på et tidspunkt skifte henne ut med far. Derfor er det så nødvendig at der er menn tilstede så gutten har en eller flere menn å knytte an til når mor må utskiftes som første identifikasjonsfigur. ”Dette skifte i identifikasjonen er en så vanskelig og farlig prosess at den i et stammesamfunn fremheves av et innvielsesritual som skal hjelpe unge gutter til å innlede sitt liv som voksen mann.”

Ja, i det lange løp er det især faren skal hjelpe som skal hjelpe både guttene og jentene til selvstendighet. Faren skal støtte begge i den nødvendige adskillelsen og uavhengigheten i forhold til hjemmet.

Bibelsk sett

Bibelen gir ikke noen detaljert beskrivelse av kjønnsrollene. Innenfor Bibelens rammer er det plass for store historiske og geografiske forskjeller. Men den gir noen peilemerker som vi gjør klokt i å innrette oss etter. Guds ord er alltid på livets side.

1) Kjønnsforskjellen er grunnleggende i skapelsen av mennesket: ”Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem..” (1Mos 1:27) Der finnes ikke et kjønnsnøytralt menneske. Mennesket er alltid han eller hun, gutt eller jente, mann eller kvinne.

2) Mannens og kvinnens komplementaritet. Blant alle de dyrene som Gud hadde skapt, fant Adam ikke en eneste hjelper som svarte til ham. Det rådde Gud bot på ved å skape Eva - som en komplementær skapning i forhold til Adam. Nå uttrykkes det intime fellesskapet deres med ordene: ”Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.” (1 Mos 2:24) Forskjellen på det mannlige og det kvinnelige er altså gitt for at de sammen kan utfylle hverandre. De er som forskjellige brikker i et puslespill som passer sammen.

3) Menn og kvinner er likeverdige. De har nøyaktig samme verdi for Gud og mennesker. Dette understrekes f.eks slik: ”Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus.” (Gal 3:28) Der er altså ikke plass for mannssjåvinisme.

4) Menn og kvinner har delvis forskjellige oppgaver. Dette er ikke underlig i lys av de forskjellene vi så ovenfor. Mor har en oppgave nettopp som mor. Far har en oppgave nettopp som far. Bibelen forutsetter en forskjell i familie og menighetsliv (1 Kor 11.3; Ef 5:21-33, 1 Tim 2:12). Samtidig er det riktig mye som er felles for de to. Skjønt gutter og jenter naturligvis skal lære det samme i både hjem, barnehage, skole og kirke, innebærer de kjønnsmessige forskjellene at gutter og jenter løser de samme oppgaver på forskjellige måter. Dette viser seg selvsagt også når de senere i livet blir menn og kvinner med jobb og karriere.

5) Ny Testamente formaner særlig fedrene til å ta hånd om sine barns kristne opplæring og til ikke å være harde mot barna: ”Og dere fedre: Vekk ikke sinne hos barna deres, men oppdra dem med Herrens tukt og formaning.” (Ef 6:4). Med ordene ” Vekk ikke sinne” tar apostelen høyde for fedres fristelse til hardhet og aggressivitet. Dette er som skrevet inn i vår tid der alt for mange fedre svikter sin oppgave med å gi barna opplæring i den kristne tro – og hvor alt for mange fedre mishandler eller svikter sine barn.

Nå tror jeg ikke Paulus´ ord skal forstås slik at mødrene ikke skal være på banen omkring opplæringen i den kristne tro. Men menn: Ikke løp fra forpliktelsen! Mann deg opp! Vær aktiv, når det gjelder barnas kristne oppdragelse og opplæring!

At Guds sønn var gutt og mann er ingen underkjennelse av jenter og kvinner. Men det bør i hvert fall ikke minske guttenes og mennenes engasjement for det som hører Guds rike til! Virkelige menn blir vrede, liksom Jesus, og virkelige menn gråter liksom Jesus.

Tankevekkende er det at GTs siste profeti om Messias-tiden (som er GTs aller siste vers) lyder slik: ”Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.” ( Mal 4:6)

Artikkelen er hentet fra Tidsskriftet Fast Grunn nr. 5/2010.

Utfyllende stoff finnes i heftet ”Mann deg opp!” Kristent Pedagogisk Institut, 2010, Hillerød, Danmark.

Carsten Hjorth Pedersen (f. 1955) har siden 1999 vært pedagogisk konsulent, senere daglig leder av Kristent Pædagogisk Institut (KPI) i Danmark. Har i ni år vært lærer og konstituert skoleleder på to kristne friskoler og seks år pedagogisk sekretær i Foreningen af Kristne Friskoler. Cand. polit. med pedagogikk som hovedfag og kristendom som grunnfag fra Norsk Lærerakademi i 1996. Førstelektor i pedagogikk fra NLA i 2007. Forfatter av flere bøker innen kristen pedagogikk, bl.a Hvordan få det sagt. En praktisk grundbog for kristne formidlere, Lohse forlag, Danmark.

Denne artikkelen var opprinnelig publisert på siden mannogkvinne.info, som nå er nedlagt.