Trenger troen forsvares?

24.11.2016
Knut Alfsvåg
Bokanmeldelser

Dette er en ikke en lærebok i apologetikk, men en begrunnelse for at trosforsvar er viktig.

Omslaget til "Trenger troen forsvares?"

Stefan Gustavsson, Trenger troen forsvares? En programerklæring for kristen apologetikk. Oslo: Luther forlag, 2016. 192 s. Oversatt av Bjørn Hinderaker.

Størsteparten av boken er en gjennomgang av tekster fra Det nye testamente hvor forfatteren prøver å vise at Jesus og apostlene argumenterer for og begrunner troens innhold. Med dette vil forfatteren bidra til å gjøre menighetene til steder hvor de viktige spørsmålene kan stilles, og hvor det er rom for å diskutere dem på en åpen og konstruktiv måte. Målsettingen med boken er å hindre at kristne lever med en tro som er så overfladisk og dårlig begrunnet at de blir et lett bytte for alternative oppfatninger.

Jeg satt en stund og lurte på hvem målgruppen for denne boken egentlig er. Den er lettlest og enkel i sin framstillingsform. Likevel er det vel slik at de som hverken kan drøfte troens spørsmål eller ser noe behov for å gjøre det, ikke leser slike bøker. Og for virkelig å bidra til samtalen, trenger en mer enn det denne boken gir. Likevel tror jeg den har en funksjon i å oppmuntre til å gjøre menigheter og kristne fellesskap til steder hvor det er åpenhet for samtale og diskusjon, og hvor det å stille kritiske spørsmål ikke umiddelbart oppfattes som truende.

Kristen apologetikk kritiseres av og til både for å gå for langt i å ville forsvare troen med logiske argumenter, og for å komme for raskt til de ferdige svarene. Denne boken unngår disse farene ved først og fremst å konsentrere seg om de nytestamentlige argumentasjonsstrategiene. Samtidig ville nok kanskje selv en enkel innføring som denne ha vunnet noe på å vise en forståelse også for disse selvkritiske spørsmålene.

Boken er preget av å være skrevet på bakgrunn av den svenske konteksten hvor trykket fra en religionskritisk offentlighet utvilsomt er sterkere enn i Norge. De akademiske miljøene er heller ikke så ensrettet hos oss. Det er derfor nyttig at boken har et etterord av Lars Dahle hvor han gjør oppmerksom på dette og slik bidrar til å gjøre boken mer relevant i en norsk sammenheng.