Tapet av ordene

17.03.2014
Nina Karin Monsen
Aktuell kommentar

Noe av det viktigste et samfunn har er et felles, dekkende språk for dype livserfaringer. I Norge og i mange europeiske land er det gått tapt.

 

Noe av det viktigste et samfunn har er et felles, dekkende språk for dype livserfaringer. I Norge og i mange europeiske land er det gått tapt.

Seks kvinner forteller i VG 22.02.14 om sine erfaringer med å la sitt barn miste livet i egen mage. Sophie Elise Isachsen klager over hjelperne, men forteller ikke hva det er hun mener hun skulle hatt av hjelp. Hun følte også at de andre skulte på henne, men forteller ikke om hun skulte på dem. Hun vil ha hjelp til å bearbeide opplevelsen, men er det en hjelp for å slippe å angre eller en hjelp til anger hun leter etter?

Britt Karin Larsen skrev en bok om sin ensomhet og behovet for anger. Hun erkjenner uten å si det at hun ikke tror på morsbestemt abort og at kvinnen skal være den eneste dommeren over barnets liv. Men selv med flere dommere kunne barnet vært fjernet fra livet uten at det var et gode for noen, og aldri for barnet.

Gro Nylander som også er gynekolog forteller om kloke koner og illegal abort på 60 tallet. Men da var det også mange leger å henvende seg til, spesielt hvis kvinnene reiste til Oslo. Da legenemndene kom i 1963 ble aborttallet fort ca. 14 tusen. Legene som satt der kan ha vært de samme som foretok illegale aborter. De var helt sikkert liberalere og radikalere. Nylander forteller også om at hun skjønte helt klart at det ikke kom til å gå, da hun ble gravid. Men det kunne hun ikke vite sikkert. Fremtiden kan man ikke spå om. Gud forbauser mange av oss. Hun tenker nå bare på barnet som en fjern mulighet, ikke på barnets rett til å leve. Abort er for henne en jobb som må gjøres. Hva ligger i å måtte gjøre det? Ingen må fjerne barn fra livet. Noen leger ønsker å gjøre det av forskjellige grunner, noen påtar seg kanskje ubevisst samfunnets skam. En abortlege er ingen helt eller heltinne. Nylander ville selv følt seg ydmyket ved å bli avvist av fastlegen, sier hun, men barnets følelser berører hun ikke. Det er barnet som blir avvist. Nylander og hennes kollegaer gjør skammens jobb, men unngår å påta seg skyld både for eget barn og de hun har fjernet. Skyld ligger hos enkeltpersoner, ikke i lovgivningen.

Ida Irene Berntsen bestemte seg for ikke å skamme seg. Ingen kan fjerne skammen, ikke en gang for seg selv, og slett ikke for andre. Den er sin egen mester. Abort er en vanlig kvinneerfaring, sier hun. Men det vanlige endrer ikke spørsmålet om liv og død. Det endrer ikke det tragiske for barnet som var uheldig med sin mor.

Anne Marit Godal følte at det ikke ville bli bra for henne og barnet om barnet skulle fødes. Men følelser beskriver ikke virkeligheten for barnet, ikke barnets følelser. De er barnets egne. Mors følelser kommer og går. En uke senere og Godal kunne ha følt noe annet. Øyekontakt med barnet kunne endret hele følelseslivet. Leger som reserverer seg kan man være rasende på uten grunn. Men de redder barns liv.

Gudrun Kløve Juuhl hører til gruppen kvinner som ikke ville ha barn nr. 3. Trette kvinner orker ikke et barn til. Tretthet går også over. Mange trette får energi av å gjøre det rette, og mange blir trette av å gjøre det gale. Jone Trovik, leder av Norsk gynekologisk forening mener at fastlegen skal følge med på hele abortprosessen. Men morsbestemt abort er en ensom sak, og kan aldri bli noe annet.

Jeg vet ikke om disse kvinnene er kristne. Teksten skjuler det. De er politisk på venstresiden, vil jeg tro. Deres språk er det politiske abortspråket: Kvinners rettigheter, frihet og følelser. En meget begrenset virkelighet med få ord. En fattig verden. Uten ånd. Her er det ikke plass til de store spørsmålene. Hva er kjærlighet til menneskeheten? Til barn? Lider et foster som blir tatt liv av? Retten til liv er ikke en begrenset verdi, den inkluderer alle. Har fosteret en sjel? Når fosteret dør hvor kommer det da? Kommer det til himmelen eller blir det værende i Limbo – virkeligheten der de eksisterer som ikke kan komme hverken til himmelen eller helvete. Vil mor møte alle sine barn i himmelen, også de utdefinerte, når hun selv en gang kommer dit? Vil alle andre i familien og slekten møte disse barna? Søsken? I kristen tenkning har barnet sjel fra unnfangelsen av.

Spørsmål alle burde kunne besvare er følgende moralske spørsmål: Med hvilken rett lar man forbigående følelser bestemme over et menneskes liv? Følelsenes karakter er slik at de stadig endrer seg, er ambivalente og fulle av motsigelser. I vår utagerende tid gjelder det spesielt det seksuelle området. Når det gjelder barn og familieliv er det ikke færre svingninger og motbakker.

Om følelsene kan bestemme over barns liv, har følelsene fått plassen til tanker som dreier seg om sanne beskrivelser av virkeligheten i fremtiden. De har til og med fått plassen til prinsipper. Om våre følelser er prinsipper på dette området kan de da være det også på andre områder som har med liv og død og gjøre? Kriminelle, alvorlig syke, gamle, suicidale – kan alle ta sine følelser og handle som om de er tanker og grunnleggende prinsipper? Kan vi handle med alles død som om det er våre følelser som avgjør livet for dem?

Skal jeg dø når jeg føler for det, kan jeg ikke vekkes til live når jeg føler for det. Døden trenger bare følelser, spesielt de negative og destruktive følelsene. Livet trenger positive følelser, men først og fremst prinsipper. De trenger mine prinsipper, andres og samfunnets prinsipper. Prinsipper trenger livets rettighet. Uten prinsipper dør samfunnets orden. Følelsene vil herje. Livet er et absolutt fenomen og trenger et absolutt språk. Det gjelder uansett politikk og tro. Livet trenger beskyttelse mot vilkårlig død. Overalt, for alle. Mange kan takke for at deres mor og far har hatt deres rett til livet som et prinsipp i hjertet. At de kunne ordene som strekte til.

(Kronikk i Norge IDAG 14.03.14)