Hva definerer ekteskapet?

Om prevensjon, skapelsesorden og en innsnevring av spørsmålet

I et forrige innlegg (fbb.nu) minnet jeg om et grunnleggende poeng: at kirken lenge forsto prevensjon som et inngrep i prokreasjonen og et misbruk av en Gud-gitt ordning. I nærmere nitten århundrer var denne forståelsen den normale. Det er ikke avgjørende i seg selv, men fungerer likevel som en form for «de dødes demokrati» – og er ikke uten vekt når et motsatt syn først melder seg.

På eksegetisk nivå blir det i denne debatten avgjørende om Skriften inneholder et eksplisitt forbud. Når et slikt ikke påvises, får erfaring og personlig refleksjon en større rolle i begrunnelsen – slik i debatten som podkasten Kulturkrigen har bidratt til å oppildne.

Hvordan spørsmålet stilles, avgjør hva konklusjonen blir.

Når bare eksplisitte forbud regnes med, faller store deler av Skriften utenfor den direkte vurderingen. 1 Mos 1–2 trer i bakgrunnen. «Vær fruktbare og bli mange» blir bare en generell betraktning. Fortellinger og gjennomgående bibelske mønstre tillegges ikke avgjørende vekt.

Luther behandler ekteskapet på en annen måte. Han begynner ikke med forbud, men med definisjon. Hva er ekteskapet, hvem ga det, og hva er det til for?

1 Mos 1,28 er ikke perifert, men hører til selve saken. Ekteskapet er en guddommelig ordning for å få barn og oppdra dem (LW 5:188–189). At ekteskapet også fungerer som vern mot utukt og synd, står ikke i motsetning til dette og kan heller ikke løsrives fra det. Formålet er ikke et tillegg; det hører til ekteskapets vesen.

Det samme viser seg i språkbruken. Den seksuelle handling betegnes overraskende ofte som opus generationis – prokreasjonens gjerning. Det er ikke en løs beskrivelse, men en bestemmelse.

Dette er avgjørende: Handlingen forstås ut fra sitt formål, og det bestemmes av Gud.

Formålet ligger ikke bare i en befaling, men i skapelsesordningen: Mann og kvinne trekkes mot hverandre ved Guds skapelsesord. Deres forening er ordnet mot prokreasjon – og bør forbli det.

Poenget er ikke befalingen, men at noe er gitt en bestemt natur. Naturen og dens inklinasjoner er uttrykk for Guds ordning, selv om ingen i den falne verden fremtrer uten forvrengning.

Å gi eller holde tilbake barn ble heller ikke oppfattet som en nøytral menneskelig beslutning; de mottas som en naturlig del av denne ordningen.

Noen hevder det av og til at en slik henvisning til naturen hører hjemme i romersk-katolsk moralteologi, og at luthersk teologi må gå en annen vei. Men historisk er det vanskelig å opprettholde et slikt skille.

Denne måten å tenke på er ikke spesiell for Luther, men ligger også til grunn for den lutherske bekjennelse.

Den augsburgske bekjennelse viser til at ekteskapet er en skapelsesordning, gitt måten mennesket er skapt på (CA 23). Bekjennelsen sier det kort: Gud skapte mennesket til å forplante seg. Dette blir ikke utviklet spekulativt, men tatt for gitt. Ekteskapet defineres ikke ved menneskelig avtale, men ved Guds ord i skapelsen.

Apologien sier det samme, enda tydeligere, og fastholder at budet om å være fruktbare ikke oppheves, men hører til Guds skapelsesordning.

Hos Melanchthon oppheves heller ikke naturloven i sak. Han tar avstand fra begrepet slik det tidligere ble forstått, og viderefører en normativ forståelse av naturen. Det som ligger i skapelsen har en bestemt hensikt, og å handle imot denne er misbruk av naturen.

Det samme ser vi hos Chemnitz. For ham omfatter det femte bud ikke bare drap, men også det som hindrer unnfangelse, det som ødelegger liv, og det som skader eller lemlester kroppen.

På tvers av disse kildene fremtrer et felles mønster: Ekteskap, kropp og seksualitet forstås ut fra en gitt hensikt i skapelsen, og vurderes etisk i lys av denne orden.

Dette har en klar konsekvens. Kroppen behandles ikke som et nøytralt redskap, men som noe gitt og ordnet – og dermed heller ikke uten videre som noe mennesket selv råder over.

Det er derfor ikke åpenbart at luthersk teologi vinner noe på å distansere seg fra det som ofte fremstilles som en mer «katolsk» betoning av naturens og kroppens integritet. Den eldre lutherske tradisjonen forutsetter en slik integritet som del av en felles kristen arv.

Hvis dette legges til grunn, er det etiske spørsmålet ikke lenger bare om noe er eksplisitt forbudt. Det er heller ikke først en drøftelse av pastorale hensyn eller konkrete livssituasjoner. Samtidig utelukker det ikke at det finnes en plass for avhold i ekteskapet; slike spørsmål må vurderes i lys av den orden som her er beskrevet.

Spørsmålet er om prevensjon, sterilisering osv. stemmer med eller bryter med den orden saken er gitt – slik den fremtrer i Skriften og i skapelsen.

Heller ikke kan man uten videre påberope seg adiaphora eller Rom 14. Slike tekster gjelder det som ikke er gitt på forhånd; her gjelder det nettopp det som er gitt.

Det samme ser vi i behandlingen av andre tekster. Onans beretning settes i dag ofte til side fordi den ikke gir en generell regel. Likevel har kirken, i sin bibelske sammenheng, forstått at nektelsen av prokreasjon – et brudd på dens ordning – «var ondt i Herrens øyne» (1 Mos 38,10). Henvisninger til φαρμακεία (f.eks. Gal 5,20) vurderes gjerne som usikre, men i lys av et bredere mønster fremtrer det en sammenheng der seksualitet, midler og hindring av liv hører sammen. Avvik forstås først i lys av den orden det bryter med.

Disse tekstene står heller ikke isolert. De peker i samme retning som det som er gitt i 1. Mosebok, og som også kommer til uttrykk i Salme 127 og 128.

Problemet er ikke mangel på bibelsk materiale, men en innsnevring i hvordan det får fungere. Når spørsmålet begrenses til eksplisitte forbud, faller store deler av Skriften bort slik den har blitt lest gjennom kirkens historie.

En slik nylesning ligner mindre på en videreføring av den lutherske – eller kristne – tradisjon, og mer på et brudd med den. Tradisjonen behandlet ikke prokreasjon, kropp eller kjønnsforskjell som likegyldige størrelser. Den krevde heller ikke et eksplisitt forbud for å erkjenne misbruk.

Hvis seksualitetens og ekteskapets prokreative orden ikke lenger er bestemmende, svekkes også det prinsipielle grunnlaget for å opprettholde andre grenser. Da blir spørsmålet ikke lenger hva ekteskapet er, men hvilke former for samliv mennesker velger å anerkjenne.

Faktisk fremstår denne grensen i vår tid stadig mer porøs og mindre prinsipielt begrunnet – og mer som et vilkårlig stoppunkt.

Det er ikke bare et spørsmål om konsistens. I bekjennelsen av «én hellig, allmenn kirke» ligger ikke bare tanken om det allmenne, men også det som til alle tider er blitt bekjent som rett lære. Der går grensen.

Brandt Klawitter

Førsteamanuensis i kirkehistorie, NLA Høgskolen

Prest, Den Lutherske Kirke i Norge (LKN) & lærer i AdFontes presteutdanning

(Tidligere publisert i Dagen)