Johannes’ openberring. Ein samtidsvisjon.

15.09.2022
Sverre Bøe
Bokomtale Johannes åpenbaring Åpenbaring Endetid Verden Verdikamp Verdensbilde Flyktninger Klimakrise Klima Miljøvern Forbruk Nestekjærlighet Dom Dommedag Guds makt Guds Sønn Gudsåpenbaring Guds Ord

Bokanmeldelse

Johannes' openberring ein samtidsvisjon Hans Johan Sagrusten

Hans Johan Sagrusten:

Johannes’ openberring. Ein samtidsvisjon.

Oslo: Verbum, 2022, 288 sider

Jeg har sjelden lest noen bok til Johannes’ Åpenbaring (Joh Åp) med et så brennende engasjement som denne. Boken har noe på hjertet, og la meg si det straks: Den treffer, og den utfordrer – ikke bare til tankemessig refleksjon, men også til endring i eget liv.

Jeg tilstår at jeg er overrasket over retningen på engasjementet, for, fra først til sist brenner det et enormt engasjement for miljø, klimakrise, båtflyktninger i Middelhavet – alt speilet i tekster fra Joh Åp. Sagrusten griper kraftig fatt i den grådighet, materialisme, fortielse og fornektelse som bor i oss og blant oss.

Sagrusten leser Joh Åp som «ein samtidsvisjon», det varsles allerede i undertittelen på boken. Og her er det i sannhet mye om vår samtid. Moderne kommentarer leser oftest Joh Åp som uttrykk for hvilke forestillinger som var i omløp i 90-årene etter Kristus. Andre leser Joh Åp mest som endetidsvisjon. Mener så Sagrusten med «samtidsvisjon» å si at vi nærmer oss endetiden? Det besvares ikke direkte, men sammenstillingen av domstekstene i Joh Åp med dagens miljøkatastrofe drar tungt i den retning, særlig ut fra Joh Åp 8-9.

Men stadig hevder han at bildene i Joh Åp er tidløse, eller bedre, de passer på alle tider (som på s. 23 og 55). Konkret anvendes det på de fire rytterne i kap 6 (s. 84), og på Tusenårsriket (kap 20, s. 241). Selv «Babylon» i kap 17-18 blir et mønsterbilde på det som skjer «kvar gong ein sivilisasjon fell» (s. 209 og 175-78). Også «Dyret» i kap 13 (s. 175-78) blir langt på vei av-eskatologisert. Til og med Gog og Magog-krigen i kap 20 forstås som det evige bildet av to stater i krig (s. 228). For meg fremstår det som litt påfallende at slike tekster tolkes så tidløst, mens dagens klimakrise kobles såpass sterkt mot en endetidskrise.

Men det er sterk støtte i selve bibelteksten for å holde hver av oss ansvarlig for hvordan vi forvalter den jorden Gud har betrodd oss. Det står rett ut om Guds dom i Joh Åp 11,18: «… og da skal du ødelegge dem som ødelegger jorden». Med rette – og med tyngde – fremholder Sagrusten dette i boken sitt.

Sagrusten antar at apostelen Johannes er skriftets forfatter (s. 278-79), og legger det til grunn for sin tolkning. Han trekker inn en del stoff fra Det gamle testamentet, men egentlig ikke veldig ofte. Og han tar med lite fra samtidens jødedom. Sagrusten er en lærd og belest bibelforsker, men i denne boken viser han sjelden til bibelkommentarer, derimot ofte til poeter og nyhetsoppslag. Noen steder gjør han rede for ulike tolkningsmuligheter (som på s. 92); jeg kunne ønsket at det skjedde noe oftere. En aner en viss antikapitalistisk tendens mot venstre, som omtalen av «bustadhaiar og konkursryttarar» (s. 206), eller Gulfkrigen og Libya-krigen (s. 216).

Jeg har nå skrevet litt om det Sagrusten fokuserer mest i boken sin. La meg likevel peke på hva jeg synes kommer mindre frem i boken. Jeg finner overraskende lite om noe så sentralt som Jesus som sonoffer, «han som har fridd oss fra våre synder med sitt blod …» (1,5-6; 5,9; 7,14-15 etc).

Videre finner jeg lite om det voldsomme alvoret Joh Åp legger på den doble utgang med fortapelsens mulighet. Også her har Joh Åp så mange tekster at det er påfallende ikke å drøfte det. Er det sikkert at storebroren i Luk 15 vendte om til far (s. 266), eller at alle båtflyktninger som drukner i Middelhavet blir med? Det sies aldri eksplisitt, men jeg synes det skulle vært lagt inn noe flere forbehold om det. På s. 271 får jeg nesten et inntrykk av at alle som møtte Jesus på jorda blir frelst – hva da med Pilatus?

Bildet av dommen ser for meg ut som noe tidløst, nærmest som innebygde egenlovmessigheter. På s. 263 skriver Sagrusten litt om fortapelsen, men heller ikke der sies det noe klart om at mennesker kan havne der for evig. I stedet glir omtalen over til «ting som brenner oss ut … som berre konsumerer os og syg livet ut av oss», som når noen blir utbrent på jobben. En del steder antydes det at dommen primært er at jorden lar konsekvensene av vår grådighet slå tilbake. Jeg savner en mer direkte referanse til Gud som dommens subjekt, også om Sagrusten mener at Gud lar naturen slå slik tilbake. Er dommen noe «vi» gjør, spør jeg meg når jeg leser på s. 130 at «det er menneskeskapte endringar som er innhaldet i skålane. Det er våre eigne gjerningar som heimsøkjer oss» (Joh Åp 8-9).

Dyret ble ifølge Joh Åp 13 «gitt» sin makt, verbet brukes seks ganger, fire ganger som en «guddommelig passiv». Sagrusten anvender det på s. 179 som at det er «vi» som gir Dyret «merksemda vår … tankane våre … vår beundring». «Det blir mektigare og mektigare. Fordi vi gjev det makta». Slik ansvarliggjør Sagrusten oss lesere, og det er tankevekkende. Men igjen synes jeg ikke det gjør helt rett for den suverene plassen Joh Åp stadig tilskriver Gud, ikke minst i dommens ulike faser og fasetter. Sagrustens samtidsanvendelse har sin styrke i nettopp å involvere leseren og holde oss til ansvar, slik gode prekener ofte makter å gjøre. Men jeg etterlyser altså en dristigere teosentrisk utleggelse av domstekstene.

Jeg mener ikke med det å insinuere noe om ståsted, men undrer meg over at dette kommer så lite frem nettopp i en bok om Joh Åp, som så gjennomgående fokuserer både på Jesu stedfortredende soning og på den grufulle muligheten av å gå evig fortapt. Eller kan jeg ha oversett noe i Sagrustens bok?

Forskere diskuterer hvorvidt Joh Åp antyder brudd eller kontinuitet mellom «den første himmel og den første jord» og «det nye Jerusalem», altså ved overgangen fra kap. 20 til 21. Sagrusten hevder bestemt at denne jorden skal ikke erstattes av en ny jord (s. 258). Jeg ser klart farene for et svekket miljø-engasjement om en fokuserer sterkt på bruddet, men samtidig drar noen bibeltekster helst den veien, som i uttrykkene «var borte» og «fantes ikke mer» (Joh Åp 21,1).

Disse merknadene er ikke ment å skygge for bokens sterke sider, som alvoret, ansvaret vi bærer og hvor hurtig planeten jorden nærmer seg krisen. Og den utfordrer også meg sterkt til ansvarlig forvaltning av egne midler, som hus og hjem, bil, ferier, tiden og relasjonene. Også jeg forsøker å lese Joh Åp sammen med alle rapportene om klimakrise og overtid. Og jeg mener at Sagrusten gjør helt rett i å koble privat forbruk tett opp mot Bibelens advarsler mot grådighet, egoisme og endetid.

Sverre Bøe, prof. dr. theol.

Fjellhaug Internasjonale Høgskole