Rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen

03.06.2025
Jan Bygstad
Aktuell kommentar Debatt Romersk Katolsk Katolsk tro Katolsk kirke Katolisisme Nåde Troslære Tro Rettferdiggjørelse Helliggjørelse

Aktuelt

Takk til Dag Øyvind Østereng for et saklig og ordentlig svar i avisen den 22.05 i debatten rundt romerkirkens lære. I motsetning til flere av de som har engasjert seg fra katolsk hold, prøver Østereng seg ikke på å ta mannen i stedet for ballen, eller som Kim Larsen å gjøre kjøttvekten til sannhetskriterium.

Det har vært et hovedpoeng for undertegnede at det må stå klart hva som er den reelle forskjell mellom Rom og Wittenberg, mellom katolsk og luthersk tro og teologi. Når sannhetsspørsmålet står på dagsorden, er det fullstendig uinteressant hvor mange som mener det ene eller det andre (slik Kim Larsen tydeligvis gjør).

En avgjørende side ved den lutherske reformasjon bestod i en avklaring og presisering av hva som menes med ulike sentrale bibelske begreper, så som nåde, rettferdiggjørelse, frelse, osv. Dette skapte en troens klarhet som ble til hjelp for anfektede sjeler, befridde samvittigheter som trellet under en lovisk katolisisme med utallige menneskebud, og gjenreiste bibelsk forkynnelse. Luthersk tro lever av denne klarhet og tydelighet.

Lutherdommen var ikke bare en reaksjon på senmiddelalderens åndelige forfall i romerkirken (bl.a. typisk representert ved pave Leo X), men på en systemsvikt i romerkirken som var basert i kirkens teologi. Derfor ble reformasjonen et teologisk fundamentaloppgjør. Dette forstod også Tridentinerkonsilet, – som tar dette på dypeste alvor gjennom sine mange forbannelser av luthersk tro og lære. En forstod at dersom den lutherske evangelieforståelsen var sann, ville hele det romerske kirkesystem falle sammen.

Sitatene som er anført fra Tridentinum, er ikke løsrevet fra sin sammenheng (slik både Østereng og flere hevder), men er tvert om utsagn som klart og konsist presiserer hvor motsetningen mellom Rom og Wittenberg ligger. Den som ønsker å sette seg nærmere inn i saken, kan ta for seg Martin Chemnitz’ verk ‘Examen Concilium Tridentinum’ som grundig og saklig gjennomgår og analyserer vedtakene derfra.

Skal en ha rede på hva en kirke lærer, må en gå til dens offentlige bekjennelser. En må kunne forvente at de som forsvarer sin kirke, står ved det som læredokumentene faktisk uttaler. En rekke av de som har kommet på banen på katolsk side i denne debatten, ser ut til å forsøke å vri seg unna det som ordlydende sies i Tridentinum. For undertegnedes vedkommende er saken den at jeg med glede står ved, tror og bekjenner det som den lutherske bekjennelsen sier. Uten bortforklaringer, uten å be om unnskyldning for det som bekjennelsen sier.

Østereng skal ha den ros at han ikke søker å komme unna Tridentinums formuleringer, men søker å gjøre dem forståelige.

Det er et iøynefallende trekk ved meget av det som hevdes som katolsk lære i pågående debatt, at uklarhet og utydelighet idealiseres: En blander rettferdiggjørelse og helliggjørelse, en blander lov og evangelium, samtidig som en lar være å dra inn i ordskiftet forhold som vil klargjøre hvor langt fra hverandre vi i virkeligheten står, så som læren om avlat, om skjærsilden, om helgenenes fortjeneste og kirkens skattkammer, osv. Ikke minst har en ikke villet tematisere den fundamentalt forskjellige antropologi og syndsforståelse som ligger i Roms teologi, og som er forutsetningen for at Rom har den lære om rettferdiggjørelsen som en har: Når mennesket kan «samvirke med nåden», er det fordi Rom avviser talen om det totale syndeforderv.

Utydeligheten i læren rundt disse ting er systematisert i dokumentet ‘Felleserklæring om rettferdiggjørelsen’ som forega å være et enhetsdokument mellom Rom og Wittenberg, og ble signert av Vatikanet og det Lutherske Verdensforbund i 1997/98. Her hadde den lutherske avtaleparten på viktige punkter utvisket reformasjonens og bekjennelsen lære om rettferdiggjørelsen. Årsaken til dette ligger i at den finske teologen Tuomo Mannermaa og hans skole (som ga en nytolkning av Luthers teologi) fikk avgjørende innflytelse i LVF. Når situasjonen samtidig er den at LVF, som er dominert av liberal og bibelkritisk teologi i kirker som både Larsen og Østereng også er ytterst kritiske til, godtas som om de taler på lutherdommens vegne, er det gode grunner til å sette spørsmålstegn. Konfesjonell lutherdom, samlet i den alternative organisasjonen til LVF, International Lutheran Council (ILC), med medlemskirker i 55 land, godkjenner ikke ‘Felleserklæringen’ – nettopp fordi den ikke gjengir den lutherske forståelsen av rettferdiggjørelsen på saksvarende vis. Den rettferdiggjørelseslære som Vatikanet godkjenner i erklæringen, er ganske enkelt ikke den lutherske bekjennelsens lære.

Noe av det som gjør læresamtalen mellom Rom og lutherdommen vanskelig, er at kriteriene som skal avgjøre hva som er sannhet, ikke er de samme. Lutherdommen insisterer på Skriften alene (Sola Scriptura), mens Rom gir Skrift og tradisjon samme autoritet. Det lutherske Sola scriptura er styrt av den forståelse av Skriften som ligger til grunn for bekjennelsen (først og fremst Den augsburgske bekjennelsen, 1530, presisert i Konkordieformelen, 1570) på samme måte som den Nicenske bekjennelsen har vært styrende for den økumeniske forståelsen av hvem Gud/Kristus er ifølge den bibelske åpenbaring.

Avstanden mellom Rom og Wittenberg er større enn de fleste er oppmerksom på. I Den katolske kirkes katekisme (KK) sies det følgende under avsnittet om «Utenfor kirken ingen frelse» (§ 846): «Ved uttrykkelig å påpeke nødvendigheten av troen og dåpen har Han (Kristus) samtidig fastslått Kirkens nødvendighet, for gjennom dåpen trer menneskene inn i Kirken som gjennom en port. Derfor skulle de mennesker ikke kunne frelses som, til tross for sin viten om at Den katolske kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, allikevel har nektet å tre inn i den eller å vedbli i den» (sitat fra Lumen Gentium 14, et hoveddokument fra 2. Vatikankonsil).

Vi som altså ikke vil tre inn i den katolske kirke, kan ikke frelses! Men Skriften sier: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst!» (Joel 3,5; Apg 2,21).

Nå er vi fullt på det rene med at samtaleklimaet i dag er adskillig bedre enn det var på 1500-tallet. Det går faktisk an å snakke sammen uten å risikere å bli brent på bålet. Men for oss som står med en lutherske evangelieforståelse, er fortsatt behovet for læremessig/åndelig klarhet avgjørende. Derfor yter vi motstand mot det som oppfattes som tåkelegging.

Til sist: Østereng forsvarer Tridentinums can. 9 der det lutherske «troen alene» forbannes (jf. CA 4) med å si at «troen aldri er alene». Dette er nettopp et utsagn som fungerer tåkeleggende. Det er rett at troen aldri er alene fordi troen – dersom det er en levende tro – vil ha sine frukter. Men at «troen alene» er grunn for rettferdiggjørelsen, er NT’s lære (jf. Rom 4,5; 10,4f; Gal 2,16ff; 3,6ff; Ef 2,8f; Fil 3,7-9), og det er nettopp dette som forbannes i angjeldende canon.

Så medgir Østereng også at det undertegnede har påpekt om at Rom blander rettferdiggjørelse og helliggjørelse stemmer: «Det katolske synet på rettferdiggjørelsen innebærer både forsoning og forvandling. Mennesket erklæres ikke bare rettferdig, men gjøres virkelig rettferdig og dermed delaktig i Guds liv og hellighet …» En kristen er derfor rettferdig i samme grad som han er helliggjort.

Problemet er her at når helliggjørelsen blir en del av rettferdiggjørelsen, medfører det for det første at grunnlaget for frelsesvisshet blir borte. Den anfektede mister sin virkelige trøst, som hviler i det Jesus har gjort utenfor meg og uavhengig av meg. I Tridentinum sies det også uttrykkelig at en kristen ikke skal ha visshet om sin frelse – det regnes som overmot.

For det andre drar en uvegerlig menneskets egen gjerning inn i rettferdiggjørelsen, ganske enkelt fordi helliggjørelsen bl.a. handler om at en kristen retter seg etter de ti bud. At en sier at dette er en frukt av nådens virksomhet i menneskets hjerte, og derfor er nåde, er ikke annet enn en omdefinering av nådebegrepet. Når rettferdiggjørelsen identifiseres med helliggjørelsen, omgjør en troens frukt til troens rot. En blander sammen det Kristus har gjort for oss (extra nos) med det han gjør i oss (intra nos).

Når troen alene er så avgjørende i spørsmålet om rettferdiggjørelsen, handler det om at uten dette «alene», vil evangeliet ikke være virkelig fritt og «for intet». Den menneskelige egenrettferdighet har alltid reagert med bekymring på dette «for intet»: Slik forkynnelse er en fare for moraliteten! Dette var fariseernes reaksjon mot Jesus, og judaistenes reaksjon mot Paulus. På samme måte er det Roms reaksjon mot den lutherske evangelieforståelsen.

Jan Bygstad, formann i FBB